I oldtidens Roma var keiseren Pontifex Maximus, øverste beskytter av de godtatte religionene i riket, og ble dyrket som guddom.
I år 42 f.Kr. ble Julius Caesar formelt guddommeliggjort som “den guddommelige Julius”, divus Iulius etter at han ble drept. Hans adoptivsønn, Octavian (keiser Augustus) tok tittelen ‘divi Iuli filius’ (sønn av den guddommelige Julius) eller ganske enkelt divi filius, gudens sønn.
Ordet applisert til Julius Cæsar som guddommeliggjort var divus, ikke deus. Begge ordene betyr ‘gud’, men ‘deus’ er et høyere guddommelig nivå enn divus. Dermed kalte Augustus seg Divi filius (DF), og ikke Dei filius.
Imidlertid gikk det semantiske skillet tapt utenfor Roma, der Augustus begynte å bli tilbedt som en guddom. Inskripsjonen DF kom dermed til å bli brukt for Augustus, men til tider uklart hvilken betydning som var ment.
Augustus’ tittel Divi filius falt sammen med en større kampanje han satte i gang for å utøve makt i sitt bilde. Senere kom keiser Tiberius (14–37 e.Kr.) til å bli akseptert som “sønn av divus Augustus” og Hadrian som “sønn av divus Trajan.” På slutten av det første århundret ble keiseren Domitian kalt “dominus et deus”, mester og gud.
Fariseerne ville friste Jesus og sendte sine disipler av sted, sammen med herodianere som tjente den romerske statsmakten. De spurte Jesus om han mente det var rett å gi keiseren skatt. Jesus ba dem vise ham skattens mynt, og de rakte en denar (denarius), en romersk mynt. Denne hadde keiserens bilde og påskrift.
Jødene hadde sine egne kobbermynter, men også romerske mynter ble brukt. På Jesu tid hadde det vært voldelige protester mot bruken av romerske mynter med keiserens bilde og med påskrift som anga hans guddommelighet. I de troende jødenes øyne var dette blasfemi. Men protestene mot bruken av slike mynter var blitt slått brutalt ned av den romerske okkupasjonsmakten.
Jesus spurte, «Hvem har sitt bilde og sin påskrift her?» De svarte, «Keiserens.»
En standard romersk denar hadde bilde av Caesar Augustus med innskriften CAESAR AVGVSTVS (Caesar Augustus) på forsiden og et solsymbol med DIVVS IVLIV (Sønn av en gud) på baksiden.
Det var nok en slik denar som ble vist til Jesus da han sa, “Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!” (Matt 22:15-22) Men det kunne også ha vært en med Tiberius’ bilde og påskrift om hans guddommelighet. For det var bildet på mynten og påskriften Jesus gjorde et poeng av.
Denne historien i evangeliet etter Matteus har gjennom historien blitt brukt til å rettferdiggjøre skillet mellom det sekulære og religiøse (åndelige) regiment. Men det var ikke hva Jesus sa. Mynten hadde keiserens bilde og påskriften at keiseren var gud. Jødene hadde valget mellom å bruke keiserens mynt med den blasfemiske påskriften eller de jødiske myntene. De kunne gi til hedningenes gud det som var hedningenes gud og til Gud (Yahweh) det som var hans.
Det hadde altså intet å gjøre med “verdslig” og “åndelig” regiment, eller ekteskapet mellom stat og kirke, ‘regnum et sacerdotium’. Det religiøse kan ikke skilles fra noen del av samfunnet. For det er ikke kun gudstro og organiserte og institusjonaliserte trossamfunn som er religion. Et hvert livssyn, tro og ideologi med en etisk og moralsk normgivende standard, er religion. Endog politiske partiprogrammer er per definisjon religion. Enhver stats konstitusjon er religion. Religion er konstitusjonens Lex Canon.
Folks underordning til sivile magistrater var ikke i strid med ærbødighet og gudsfrykt overfor Israels Gud. Og jødene tillot selv at en konge skulle ha det som tilkom ham, enten han er en konge av Israel, eller av hedningene (som f.eks. under det babylonske fangenskapet), til tross for at Moseloven forbød dem å ha en konge som ikke var av deres eget folk (5Mos 17:15).
Betaling av skatt til keiseren med de pengene som var hans, var ikke å likestille med keiserdyrkelse eller brudd på Moseloven.