I profeten Jesajas bok, kapitel 14, vers 12 vi finner et navn og en beskrivelse som har skapt mye forvirring og misforståelser. Det har gitt djevelen et navn som ikke finnes i bibelen som navn på Satan, og en beskrivelse som lyder som et av de navn på en skapning som oppfattes av mange som et av de navn som tilhører Herren Jesus. Disse er “strålende stjerne” og “morgenrødens sønn”.

“Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, og jeg vil ta sete på nordsiden av forsamlingens tingfjell. Jeg vil stige opp over skyenes høyder, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.”  Jes 14:12-15

“I Eden, Guds have, bodde du . . . Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudenes (elohiym) fjell. . . Fullkommen var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans.” Esek 28:13-17

I King James Version (KJV) er det “Lucifer” og “son of the morning” som har skapt bry. Det første, Lucifer, er et navn som ikke finnes i den hebraiske teksten. Det andre, morgenrødens sønn, er ikke et navn som beskriver Jesus. Jesus er “den klare morgenstjerne” (KJV, “the bright and morning star”). Jesus er Guds Sønn. Ordet “sønn” er brukt allegorisk, et billedspråk som mange ikke forstår. Tilsvarende bruk av “sønn/sønner” finner i navnet til foreningen “Sons of Norway” (USA). I Jobs bok 38:7 er den himmelske hærskare kalt “morgenstjerner” og “Guds sønner”. Grunnen til at Jesus fikk navnet “Guds Sønn” er forklart i Luk 1:35, “Og engelen svarte [Maria]: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.”

“. . en stjerne stiger opp av Jakob . .”

Stjerner omtales ofte i bibelen, fra skapelsesberetningen til Åpenbaringsboken. I overført betydning er stjerner hovedsakelig forbundet med det lys Kristus bringer, og engler og ledelse.

Første gangen vi hører om stjerner i illustrativ, metaforisk betydning er i 1Mos 37:9 (Josefs drøm). Det neste er 4Mos 24:17, en profeti om inkarnasjonen – “en stjerne stiger opp av Jakob (Israel) . .”  Siste gangen er i Åpenbaringsboken 22:16, “Jeg [Jesus] er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.”

I Apg 7:43, hvor Stefanus siterer fra Amos 5:26, er ‘stjerne’ en konstellasjon som referer til de avgudsbildene som var blitt laget som forestilte guden Remfan. De forskjellige avgudsbildene av Remfan, var guden Remfans “stjerne”. Stjernen i Apg 7:43 og Amos 5:26 er Remfans ”bilde”, i.e, avgudsbilde.

Stjerne og idoldyrkelse

Vi bruker stjerner i figurlig betydning også i vår tid hvor stjerne-symbolet assosieres med idolet stjernen er knyttet til.

Sekulære TV-kanaler har program som for eksempel American Idol, en talentkonkurranse der målet er å skape et idol og  Idol – jakten på superstjernen, og det britiske Pop Idol (egentlig, ‘populær avgud’).

Betegnelsen ‘idol’ kommer fra latin ‘idolum’, som betyr (av)gudsbilde. Et idol er en sterkt beundret og ofte nærmest guddommelig opphøyet person. Det engelske ordet ‘idolatry’, avgudsdyrkelse, kommer fra ‘idolum’.

Vi har Hollywood-stjerner hvor idolene har sin “stjerne” på The Walk of Fame. John Wayne sin stjerne på dette fortauet er hans “stjerne”. Videre har vi rockestjerner og andre idoler som er stjerner innen popmusikken og underholdningsindustrien. Tilsvarende finner vi innen sportsindustrien, særlig fotball (“fotballstjerner”).

Det er ikke nødvendigvis galt å ha et forbilde å strekke seg etter. Barn har gjerne sine foreldre som “idoler”. Faren oppstår når barnet når tenårene og valget av idol og idoldyrkelsen antar en religiøs (avguds)dyrkelse hvor popidolene og “stjernene” blir dyrket som halvguder og hyllet og tilbedt, ofte i religiøs ekstase, slik vi ser på rockefestivaler.

Vi ser at denne dyrkingen av stjerner og idoler kan føres flere tusen år tilbake i tid. Som Forkynneren sier, “Det er intet nytt under solen.”

Bruk av stjerne som symbol er svært utbredt, særlig som heraldisk-religiøst symbol. Om lag 60 nasjoner har en eller flere stjerner som symbol i sitt nasjonalflagg. EU har 12 gylne stjerner på blå bunn i sitt flagg. Bortsett fra Israel, som har en sekstakket stjerne i flagget, er det en femtakket stjerne (pentagram) som blir brukt som heraldisk-religiøst symbol. Ved å dreie pentagrammet 36 grader slik at en av takkene peker ned, blir pentagrammet brukt som sigilia (symbolsk segl) for Baphomet (Satan). Innen okkultisme og hekseri er bruk av pentagram som symbol utbredt.

I utgangspunktet er det ikke noe galt i å bruke stjerner som symbol. Bibelen selv bruker jo stjerner og skapte ting som symboler i formidlingen av evangeliet om Guds rike. Det avgjørende er hvilket og hva slags budskap avsenderen ønsker å formidle. Innen ikonologi og heraldikk brukes begreper som denotasjon og konnotasjon. Når en logo, et symbol, bilde, etc. skal bedømmes og tolkes, beskrives først hva som konkret er avbildet – det vil si hva figurene er eller forestiller og deres plassering (detonasjon). Deretter kommer tolkningen, den abstrakte betydning – det budskapet som originator legger i symbolet eller bildet (konnotasjon). Bruk av symboler er altså kommunikasjon – budskapsformidling.

Bibelens språk

I vår jordiske tilstand må mennesker få forklart Guds rikes mysterier med et språk som vi forstår, ved å bruke som illustrasjon det som hører denne verden til, det forgjengelige. Det vil si at man tar i bruk billedspråk ved å trekke paralleller mellom det himmelske og det jordiske. Det evige og uforgjengelige beskrives ved hjelp av det forgjengelige. Det åndelige beskrives med det fysiske. Jesus brukte stadig slike paralleller når han forklarte Guds rike for folket. Jesus sammenlikner oss kristne med sauer, som trenger en hyrde for ikke å bli forført eller gå oss vill i all den sofistikerte religiøse lapskausen av doktriner og tolkninger og “åpenbaringer” og fantasifulle utlegninger og alle forskjellige og like skråsikre timeplaner for tidshusholdninger, opprykkelse og trengsel og endetidens begivenheter og frelsesverket forøvrig.

Bibelen formidler sitt i budskap i høyprosa som allegorier (lignelser), analogier, symboler, og metafor. Eksempel på typisk allegorisk tale finner vi Markus 4:3-9, lignelsen om såmannen. Eksempel på analogi finner vi i Joh 10:9 (døren) og i Kol 2:14 (gjeldsbrevet). Åpenbaringsboken består av tegn (‘sema’ Åp 1:1), symboler og henvisninger til Tabernaklet og profetiene i DGT.

Typiske eksempler på metafor finner vi i Jer 8:20-22 og Åp 3:17-18 og Sal 36:8.

Profeten Jeremia ropte til Gud om helbredelse for sitt folk og så etter en kur i Gilead.  “Fordi mitt folks datter knuses, er jeg også knust. Jeg sørger. Forferdelse har grepet meg. Er der ingen balsam i Gilead, finnes det ingen lege der? Hvorfor er det ingen legedom for mitt folks datter?” I Åpenbaringsboken 3:18 blir den frafalne og innbilske menigheten i Laodikea rådet til å kjøpe av Herren gull, glødet i ild, for at de kunne bli rik, og hvite klær, for at de kunne kle seg i dem og deres nakenhets skam ikke skulle bli åpenbart, og øyensalve til å salve øyne med, slik at de kunne se. Kong David sier i Salme 36:8, “Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud (Adonai Elohyim)! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.”

Alt dette er allegorisk om metaforisk tale.

Kjøpmenn dro i handelskaravaner fra Gilead til Egypt med krydder, balsam, og myrra. Gilead var et område som lå like øst for Jordan nær Galilea, og var berømt for sin medisinske balsam. Jeremia spør metaforisk om det finnes balsam og en lege i Gilead som kan helbrede folkets sykdom. Sykdommen var synd og det var sjelen som trengte balsam som kunne helbrede folket.

Laodikea var en mektig by og et velstående banksentrum i Frygia, stolt av sin rikdom. Byen var kjent for sine tekstiler (spesielt ull) og for sin medisinske skole og produksjon av øremedisin og den høyt anerkjente frygianske øyesalven. Selv om grekere ikke delte jødenes moralske avsky mot nakenhet var mangelen på klær som er beskrevet her, den av åndelig fattigdom. Den frygiansk “øyesalven” som det her siktes til var sannsynligvis noe som ble smurt på øyelokkene som kosmetisk sminke.

Hvite klær (jfr. Åp 3:4) er her en sterk kontrast til Laodikeas berømte svarte ull. Når vi snakker om å få “lys over Ordet” så er det ikke en leselampe på nattbordet vi har i tankene, men visdom til å forstå Guds ord.

Når David sier at menneskenes barn søker tilflukt i Guds vingers skygge, så betyr ikke det at han forestiller seg Gud som en stor fugl. Det David referer til er blodet under kjerubenes vinger som voktet blodet på pakten ark i tabernaklets eller templets innerste kammer, det aller helligste, Kristi blod som ble utgytt for våre synder (2Mos 25:20; 3Mos 16:15; Matt 26:8). I bibelen er vinger symbol på Guds beskyttelse og omsorg.

Lucifer – en strålende stjerne og morgenrødens sønn?

I profeten Jesajas bok kapitel 13 beskrives hva som skal skje med Babylon etter hebreernes fangenskap, og i kapitel 14 hva som skal skje med hebreerne etter at de er vendt tilbake til sitt land.

I vers 12 blir det introdusert en karakter som er falt ned fra himmelen og som i noen oversettelser beskrives som “strålende stjerne, morgenrødens sønn”. Han ville heve seg over Guds engler (“stjerner”) og bli lik den Høyeste. Slik står det i NB1930, “Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som slo ned folkeslag!”

Hebrew Interlinear Bible (Old Testament), Westminster Leningrad Codex (WLC) 1983 har oversatt den hebraiske teksten ord for ord. Slik lyder Isaiah 14:12-14,

“12 how ! you-fell from heavens howl-you  !  son-of dawn  you-were-hacked[-down]  to [the] earth one-defeating over nations  13 and you  you-said in heart-of you the heavens I-shall-ascend from above to stars-of  El I-shall-exalt throne-of me and I-shall-sit in mountain-of appointment in recesses-of north  14 I-shall-ascend on high-places-of thick-[cloud]  I-shall-be-like to supreme-one.”

Det som på norsk er oversatt til “du strålende stjerne” i vers 12, som WLC har oversatt til ‘howl’ er det hebraiske ‘heylel’ (הֵילֵל). Det betyr hyle, rope høyt, ule. Google Translate kommer ut med “howl”. Ved å lime inn den hebraiske teksten for “Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, du strålende stjerne” fra andre hebraiske versjoner blir det, “How do you fall from heaven, howling?” eller “How are you fallen from heaven, howling!”

Hva var det denne “morgenrødens sønn” ropte høyt om? Det svaret finnes i vers 13. Han ville stige opp til himmelen; han ville reise sin egen trone høyt over Guds stjerner (engler); han ville ta sete på forsamlingens berg (Moria, hvor templet var plassert?) på nordsidene (KJV: “in the sides of the north”, hvor nordsidene sannsynligvis henspiller til nordsiden av omhenget og det ytre kammeret i tabernaklet/templet hvor skuebrødsbordet, som symboliserte Kristus, Israel og den kristne forsamling, var plassert); han ville gjøre seg lik den Høyeste. Han ville bli Gud (jfr. 1Mos 3:5). Dette var det han ropte ut (howling) til den himmelske hærskare.

En kan undres over hvordan hyle (“howl”) er blitt til “du strålende stjerne” (NB1930) og “du morgenstjerne” (NB78/85, NB2011) og “O day star” (ASV, RV, ESV) og “O shining one” (YLT) og “O shining star” (LITV, MKJV) og så videre i samme dur, eller “Lucifer” (KJV, Vulgate, Geneva, JUB). Strong’s Dictionary har oversatt ordet ‘heylel’ til ‘the morning star: – lucifer’.

Lucifer betyr ikke “strålende stjerne” eller “morgenstjerne” eller “Day star” eller annen slags stjerne. Lucifer er latin og betyr lysbærer (av lux, lys + ferre, bære).

Lucifer opptrer første gang i Latin Vulgate (381 AD), i den latinske oversettelsen av Septuaginta. I Latin Vulgate forekommer ‘lucifer’ tre steder, Job 11:17; Jes 14:12 og 2Pet 1:19, hvor det er hhv morgenen, strålende stjerne, og morgenstjernen som er blitt til Lucifer. Geneva Bible (1576) har Lucifer i Jes 14:12. Det kan se ut som Geneva og KJV har fulgt Latin Vulgates oversettelse av Jes 14:12.

Så hvem eller hva er denne “Lucifer” – “den strålende stjerne” som ville opphøye seg selv til å bli lik Den Høyeste? Det bør ikke herske tvil om at Jesaja bruker kongen av Babylon som metafor i det han beskriver som djevelens fall.

I profetens Esekiels bok 28:12-19 er det kongen av Tyrus som brukes metaforisk for å beskrive en kjerub som voktet Guds trone, men som tok blikket bort fra Den Høyeste og til seg selv. Det er tradisjonelt tolket som Satans fall og kjeruben er identisk med den som beskrives i Jes 14:12-15.

Menneskesønn! Stem i en klagesang over Tyrus’ konge og si til ham: Så sier Herren, Israels Gud: Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du; kostbare stener dekket deg, karneol, topas og diamant, krysolitt, onyks og jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull; dine trommer og fløyter var i fullt arbeid hos deg; den dag du ble skapt, stod de rede. Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell; der gikk du omkring blant skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ved din store handel fyltes ditt indre med urett, og du syndet; så vanhelliget jeg deg og drev deg bort fra gudefjellet, og jeg gjorde deg til intet, du salvede kjerub, så du ikke mere fikk være blant de skinnende stener. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans; jeg kastet deg til jorden, jeg la deg ned for kongers åsyn, for at de skulle se på deg med lyst. Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg; jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. Alle som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg; en redsel er du blitt, og du er blitt borte – og skal aldri mer være.  Esek 28:12-19

Profeten alluderer her (vers 14) til de to kjerubene på nådestolen, lokket på paktens ark i det aller helligste i tabernaklet og siden Salomos tempel (2Mos 25:10-22). De symboliserte kjerubene som vokter Guds nådes trone i det himmelske tabernakel/tempel (Heb 4:16). Deres vinger dekket nådestolen og voktet lammets blod, frelsens blod, som ble stenket på nådestolen, under kjerubenes vinger. Tabernaklets/templets indre kammer med paktens ark og nådestolen, blir også metaforisk kalt “Guds hjerte” og “Abrahams skjød” i bibelen. Kongen av Tyrus blir her metaforisk sammenlignet med en av disse kjerubene, på grunn av den høye makten kongen hadde blant mennesker, og den beskyttelse han ga sitt folk ved den makten.

Selv om ‘lucifer’ er brukt tre steder i Latin Vulgate, så er det kun i Jes 14:12 at det har referanse til en fallen kjerub.

I 2Pet 1:19 hvor Latin Vulgate har ‘lucifer’, har LITV oversatt ‘phōsphoros’ (lysbæreren) til “the Light-bearing One” – Jesus. Rent språklig så blir det ikke feil å oversette phōsphoros’ til lucifer. Det betyr det samme. Men det er uheldig fordi lucifer har fått en feil konnotasjon i vår tid. Lucifer knyttes til Satan.

På latin er Lucifer brukt som en tittel på Jesus selv i flere tidlige kristne salmer. Morgensalmen Lucis largitor splendide av Hilary inneholder verslinjen: “Tu verus mundi lucifer” (du er verdens sanne lysbærer). Noen tolket morgenstjernen (lucifer) i Ambroses salme Aeterne rerum conditor som en allegorisk referanse til Jesus og omtale av hanen, som varsler dagen (praeco, vekter) i samme salme som en referanse til døperen Johannes. På samme måte, i den middelalderske salmen Christe qui lux es et dies, har noen manuskripter med verselinjen “Lucifer lucem proferens” (Lucifer bringer dagslys).

Det latinske lucifer brukes også om Jesus under påskevigilien i bønnen til Gud for påskelyset: Flammas eius lucifer matutinus inveniat: ille, inquam, lucifer, qui nescit occasum. Christus Filius tuus, qui, regressus ab inferis, humano generi serenus illuxit, et vivit et regnat in saecula saeculorum (“Må denne flammen fremdeles brennes av lysbæreren (Lucifer): den ene lysbæreren som aldri går ned (slukkes), Kristus din Sønn, som kommer tilbake fra dødens domene, har kastet sitt fredens lys på menneskeheten, og lever og regjerer for alltid”).

Okkulte og esoteriske sammenslutninger, som frimurere, satanister og hekser (wicca) har kapret Lucifer og tilber ham som gud, nettopp fordi han er den falne kjerub som de oppfatter som djevelen. Derfor har lucifer fått den konnotasjonen vi forbinder “lysbæreren” med i vår tid. Også moderne neo-paganisme tilber Lucifer som Satan. “No one will enter the New World Order unless he or she will make a pledge to worship Lucifer. No one will enter the New Age unless he will take a Luciferian Initiation.” David Spangler (Director of Planetary Initiative, United Nations)

Den store synden

Det er ikke Jesus som beskrives som morgenrødens sønn (son of the morning) i Jes 14:12, som er fullkommen i visdom kunnskap og skjønnhet Esek 28:12. Jesus ER selve “morgenrøden”, “dagen [som] lyser frem og morgenstjernen” (2Pet 1:19), Jesus er mer enn fullkommen i visdom, kunnskap og skjønnhet. Jesus var og er Gud hvor all visdom og kunnskap kommer fra (Joh 1:1; Åp 1:8; 22:13). Alt er blitt til ved Jesus, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til (Joh:1:3). Jesus er den som ga den salvede kjeruben visdom, kunnskap og skjønnhet – den salvede kjeruben som falt i synd og ble djevel.

Det sanne lys (Joh 1:9), Jesus, er ikke bare den som bærer lyset. Jesus ER selve lyset og lysets kilde. Som det står skrevet, “Solen skal ikke mere være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg; men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke mere gå ned, og din måne ikke miste sitt skinn; for Herren skal være et evig lys for deg, og din sorgs dager skal være til ende.” Jes 60:19-20

“Dere skal bli som guder . . .” (1Mos 3:5)

Hva er det så vi skal lære av Jes 14:12-23 og Esek 28:1-19? Det er den synden som gjorde at den salvede kjerub ble djevel, selve ursynden – den synden som skiller oss fra Gud og fra hverandre – hovmod. Hovmod er en åndelig kreftsykdom som gradvis spiser oss opp dersom den ikke blir helbredet. Den fører til forherdelse av hjertet og dersom den ikke blir kurert vil den angrepne til slutt bli så forherdet at han eller hun til slutt ikke kan nevne navnet Jesus og påkalle Herrens navn. Den syke er da utenfor frelse.

Hovmod er roten til alle andre synder, innbilskhet, selvopptatthet, egoisme, sjalusi, splittelse, krangel, fiendskap, maktbegjær, menneskeforakt, undertrykkelse, slaveri, løgnaktighet, etc., etc. Det motsatte av hovmod er ydmykhet (Fil 2:8). Hovmodet forstår ikke ydmykhetens styrke, men ydmykheten kjenner hovmodets svakhet.

Det første og det siste

Det første vi gjør når vi er kommet til tro, har tatt imot Jesus som vår frelser og gjenløser, lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og fått til innsegl den Hellige Ånd, er blitt født på ny og begynt vår “pilgrims vandring”, det er at vi slutter å spille Gud, både for oss selv og andre, og lar Gud være Gud. Han er Herren, vi er tjenere.

“Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste . . . Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.” Åp 22:13,16

“Så la oss gi akt på det profetiske ord, som på et lys som skinner i mørket, inntil dagen lyser fram og Morgenstjernen går opp i våre hjerter.” 2Pet 1:19