I Kristus har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om deres frelse — i ham har dere også, da dere var kommet til tro, fått til innsegl løftets Hellige Ånd, han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets gjenløsning, hans herlighet til pris.  Ef 1:13-14

Den femtiende dagen etter påske feiret jødene sjabuót. Det er en høytid til minne om da Gud ga hebreerne Torahen, Moseloven under ørkenvandringen. Sjabuót er også innhøstingsfesten, feiringen av førstegrøden.

Prestene i templet var i ferd med å ofre de første brød av den nye grøden (2Mos 23:17), under feiringen av pinsen, da den Hellige Ånd kom som førstegrøden av vår kristne arv. Det var begynnelsen på en helt ny tid. Guds menighet ble utrustet for utbredelsen av Ordet om korset og Evangeliet om syndenes forlatelse.

Før Jesus gikk tilbake til Faderen, sa ga han løfte om at han skulle sende sine etterfølgere en annen Talsmann som skulle være hos de kristne for alltid. Og i sin bønn ved byporten på vei til Getsemane den natten han ble forrådt, ba han Faderen om at alle kristne skulle bli ett.

Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han kan være hos dere for alltid, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Joh 14:16-17

Ved byporten på vei til Getsemane ba han for sine disipler og for alle som siden skulle komme til tro på evangeliet.

Men jeg ber ikke for disse (de som var hos ham) alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, den har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem, og du i meg, for at de skal være fullkomment til ett, slik at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, slik du har elsket meg. Joh 17:20-23

Etter at profeten Joel har talt om Guds nidkjærhet for sitt folk deres land, og hvordan han vil bevare dem og beskytte dem i de siste tider (Joel 2:18-27), ga Gud ved profeten løfte om Den Hellige Ånd gis til alt kjød.

Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord; deres oldinger skal ha drømmer, deres unge menn skal se syner; ja, endog over trellene og over trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min Ånd. Joel 3:1-2

Den kristne høytiden, som vi kaller pinse, har fått navn etter det greske ”pentekoste”, som betyr den femtiende. Femti dager etter Jesu oppstandelse, ti dager etter at han ble tatt opp til Faderen, da jødene feiret sjabuót, ble Guds løfte om Den Hellige Ånds gave oppfylt.

Det kom en lyd fra himmelen som av en mektig stormvind og fylte hele huset der apostlene og disiplene var samlet. Det viste seg for dem tunger som av ild, som satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med den Hellige Ånd og begynte å tale med andre tunger, slik Ånden gav dem å tale.

Det hebraiske ordet for ånd, rûach betyr både vind og ånd (Strong’s). Døperen Johannes sa at Jesus skulle døpe med Den Hellige Ånd og ild. Ånden har nå kommet og tilkjennegitt sitt nærvær ved den mektige lyden som av brusende vind og dvelte på hver av disiplene med “tunger som av ild”.

De som var kommet fra forskjellige steder i det romerske imperiet fikk, på sitt eget morsmål, høre Evangeliet om Guds frelsesverk, forsoningen, forløsningen og rettferdiggjørelsen.

Denne dagen blir regnet som kirkens fødselsdag. Jesu bønn om at alle kristne må bli ett ble oppfylt, idet Guds Hellige Ånd, Sannhetens Ånd, som binder de troende sammen, ble utøst ”over alt kjød”, og hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst (Joel 3:5).

Forstegrøden

Mens prestene ofret førstegrøden kom det plutselig en lyd fra himmelen som kunne høres over hele byen. Det hørtes ut som en sterk vind og fylte hele huset der disiplene oppholdte seg. Det var ingen fysisk vind, men en lyd som av en brusende, sterk vind.

Da viste det seg for disiplene tunger likesom av ild, ikke en fysisk ild, men noe som så ut som ild. Tungene spredte seg og dvelte på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale “i andre tunger” – alt etter som Ånden gav dem å tale. Dette var oppfyllelsen av Joels profeti, ”Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød . . .” (Joel 2:28). Døperen Johannes sa, ”Jeg døper dere med vann til omvendelse; men han som kommer etter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.” (Mat 3:11). Nå gikk døperen Johannes’ ord i oppfyllelse.

Det var og også et tegn for Babels reversering. Det er Guds Ånd i den nye skapning, for å gjenopprette Guds folk med nytt liv i Den nye pakt i Jesu blod. Det som skjedde når den mektige lyden som av sterk vind lød, var at Ånden kom. Det var den Guds Ånd som dvelte over vannene i skapelsesprosessen – himmelens og jordens Skaper. Guds Ånd kom nå som gjenskaper. Noe nytt ble skapt – en ny tid begynte.

På alle tungemål

Det er mange spekulasjoner og teorier omkring hva disse ”andre tunger” var, og noen kristne trossamfunn har bygget en ny doktrine på slike teorier. På den måten skyves evangeliet bort. For det er ikke det at disiplene talte “i andre tunger” som er hovedbudskapet i Apg 2:1-40. Budskapet var, og er, at evangeliet ble forkynt på alle de “tungemål” (NB 1930) som da var til stede. Budskapet i beskrivelsen av det som skjedde denne pinsedagen var at alle tilhørerne fikk høre budskapet om Guds frelsesverk i Kristus på sitt eget språk, og at “hver den påkaller Herrens navn skal bli frelst”.

Men dessverre er det mange kristne som er fascinert av disse “tungemål” og tror det er noe mystisk. Det kan se ut som noen kristne tror det som skjedde på pinsedagen var noe Gud gjorde for å gi disiplene en spennende og ekstatisk opplevelse. De tror det er en opplevelse som skal gjentas, at kirkens fødsel skal gjentas, som om et barn blir født flere ganger.

Men det som skjedde gjentas ikke. Profetien og løftet om Den Hellige Ånd til ”alt kjød” ble oppfylt pinsedagen femti dager etter Jesu oppstandelse. Herrens menighet, kirken ble født.

Apostlene forkynte ordet om korset og evangeliet om syndenes forlatelse, budskapet om en korsfestet og oppstanden Kristus. Det som fikk mange til å tro at disiplene var drukne var budskapet om oppstandelsen. De forstod ikke sammenhengen mellom offersystemet i tabernaklet/templet i den gamle pakt og Golgatas kors i den nye pakt i Jesu blod.

Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakten jeg opprettet med deres fedre på den dagen da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakten jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd. Jer 31:31-34

Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! For dette er den nye pakt i mitt blod som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Mat 26:26-28

Både da og senere i urkirken gikk det stort sett greit med forkynnelsen helt til de kom til oppstandelsen. Når apostlene denne pinsedagen begynte å tale om oppstandelsen, da mente mange at apostlene måtte ha drukket for mye vin. Det var altså ikke noe uforståelig, labbelensk “tungetale” som fikk tilhørerne til å tro at Peter og apostlene var fulle, for de talte tydelige og forståelige språk. Det som fikk mange av tilhørerne til å tro at de var fulle var budskapet på alle språk om at Jesus hadde sonet for våre synder og oppstått fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Jødene var delt i synet på oppstandelsen. Fariseernes tilhengere trodde på en oppstandelse, mens saddukeerne trodde ikke på de dødes oppstandelse. De som ikke trodde på en oppstandelse mente disiplene måtte være fulle når de sa at Jesus var oppstått fra de døde. Eller de sa det bare for å spotte.

Også i vår tid er det mange som reagerer med vantro og spottord når de blir fortalt at Kristus døde for våre synder på Golgatas kors og gjenoppstod fra døde til vår rettferdiggjørelse, for at den troende skal kunne stå rettferdiggjort i Kristus for Guds og Lammets trone på Herrens dag.

Guds frelsesverk i Kristus blir forkynt

Mengden hadde samlet seg der den mektige lyden kom fra, og disiplene begynte å tale på fremmede tungemål, slik at alle som var til stede hørte på sitt eget språk det som disiplene talte. Alle som var der fikk høre evangeliet forkynt på sitt eget språk.

Det kan ikke misforstås at språkene som ble talt her var menneskelige språk som disiplene ikke hadde lært, som de ikke kjente, men som Ånden ga dem å tale. Disse var ikke “tunger av engler” eller noe hemmelig bønnespråk “i ånden”. Det disiplene talte var eksisterende språk som de som var kommet til Jerusalem for høytiden faktisk forstod. Noen annen ”tolkning” gir ikke Skriften oss anledning til å gjøre. For de som var til stede hørte disiplene tale om Guds store gjerninger på sitt eget språk (“tungemål” NB1930). (Apg 2:11).

I tillegg til de besøkende var det mange religiøse jøder fra andre land som var fastboende i Jerusalem. Jødiske folk fra hele det romerske og det partiske riket, ”gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen”, reiste til Jerusalem for de tre viktigste høytider, løvhyttefesten, påsken og pinsen. Fordi pinsen var bare femti dager etter påske, og noen kom langveis fra for å gjøre en sjelden pilegrimsferd til Jerusalem, oppholdt de seg i byen mellom de to høytidene, påsken og pinsen.

Jødene fra Partia kunne tale arameisk; andre talte gresk. De fleste jøder var tospråklige idet gresk var verdensspråket på den tiden og Israel hadde vært under gresk okkupasjon i to hundre år (333–135 f.Kr.).  Selv om de tilreisende til pinsehøytiden var jøder, så var de kulturelt og språklig borgere av mange nasjoner. Dermed ble denne samlingen fra kirkens begynnelse som et synlig åndelig samfunn, skapt til et flerkulturelt mangfold under Kristi herredømme.

Alle disse menneskene i Jerusalem ville ha forstått gresk og de aller fleste ville nok også ha snakket arameisk. Men Gud lot disiplene tale på flere fremmede språk (visstnok 35 forskjellige språk, inkludert lokale dialekter i fjerne deler av Romerriket, samt i Partia), selv om folkemengden som var samlet mest sannsynlig ville ha forstått gresk og/eller arameisk. På dette tidspunktet hadde jødene vært under romersk okkupasjon og herredømme i nesten hundre år, og det er sannsynlig at mange, kanskje de fleste, ville også kunne forstå latin i tillegg til arameisk og gresk.  Det var altså ikke av språkmessige grunner at disiplene talte alle disse språkene, slik Ånden gav dem å tale.

Det som skjedde var en reversering av det som skjedde da Gud spredte folkene fra Babylon ved å forvirre deres tungemål.  Herren knuste denne hedenske koalisjonen av stolthet i Babel og spredte den menneskelige rase over hele jorden. Pinsen ga budskap om reversering av denne dommen – folk fra alle nasjoner som er under himmelen (Apg 2:5) var samlet for å prise Gud for hans mektige gjerninger i Israels folk.

En multispråklig forsamling fikk nå høre Guds ord på sitt eget språk (gr. dialektos), og ble forent i Ånden gjennom ordet om korset og Jesu Kristi evangelium om syndenes forlatelse. Det er dette som fortsatt holder kristne sammen.

Gud ga tilbake et renset språk på pinsedagen, Den Hellige Ånd, renhetens utspring, kom ned som flammende tunger på apostlene, lærte dem og veiledet dem til hele sannheten (Joh 16:13). Alle fikk høre om Guds mektige gjerninger på sitt eget tungemål. (Apg 2:8; 2:11)

Evangeliet om den korsfestede og oppståtte Frelser og Herre Jesus Kristus er det språk som binder alle kristne sammen i fredens sambånd – i ett legeme og én Ånd, likesom vi er kalt med ett håp i vårt kall; en Herre, én tro, én dåp, en Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Det kristne samfunn

Ved byporten på vei til Getsemane den natten han ble forrådt, ba Jesus, “[Jeg ber] også for de som ved [apostlenes] ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss. (Joh 17:20-21)

Jesu bønnebegjær ble oppfylt pinsedagen da Gud sendte den Hellige Ånd. Siden pinsedagen har (sanne) kristne alltid vært ett i Kristus. De gjenløste kristne er ett legeme og én Ånd.

Det er Guds Hellige Ånd som binder kristne sammen og gjør oss til ett med hverandre og ett med Faderen, i Kristus. Det er ikke religiøse organisasjoner eller “ufeilbarlige” kristenledere og oppfinnere av kristne trossamfunn og alle slags “tolkninger” som binder kristne sammen, men den Hellige Ånd.

Splittelse er ikke av Gud. Splittelse er kjødelige og religiøse maktmenneskers og sjelefiendens verk. Alle trossamfunn og institusjonalisert religion og organisert kristendom med sine forskjellige tolkninger er ikke av Gud. Sannhetens And sier ikke én ting til noen og noe annet til andre.

Guds menighet er ikke ett i diverse teologiske retninger og trossamfunn. Guds menighet er ett i Faderen og Sønnen.

Det som holder kristne sammen er det som ble forkynt pinsedagen da kirken ble født, Guds mektige frelsesverk i Kristus på Golgatas kors. Kristne som har lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og ved troen på evangeliet har fått del i Jesu død og oppstandelse og har fått den Hellige Ånd som pant på at de er Guds barn (Joh 1:12; Ef 1:13) er ett i Kristus.

Den kristne kirke, Kristi menighet av de sanne troende, har siden pinsedagen vært ett legeme og én Ånd, forenet i ett håp i sitt kall, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef 4:1-6)

Det var altså ikke det at disiplene talte fremmede språk som var budskapet denne pinsedagen, men at Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors, Jesu død og oppstandelse og evangeliet om syndenes forlatelse ble forkynt på alle språk og den kristne kirke, ekklēsia ble født.

De hørte disiplene tale om Guds frelsesverket på sine egne tungemål. Disiplene talte om Guds mektige verk i Kristus Jesus, om forløsning, tilgivelse, forsoning, rettferdiggjørelse og frelse ved Messias, ved Jesu lydighet, lidelse, korsfestelse og død, og hans oppstandelse fra de døde.

For å hindre menneskene i å ødelegge seg selv med sin egen ondskap og avgudsdyrkelse, oppløste Gud deres felles kultur og språk i Shinar (Babylon), da de ville bygge babels tårn. Dette skjedde sirka 2200 f.Kr. Gud forvirret menneskenes tungemål så de ikke forstod hverandre, og spredte dem i grupper over hele jorden, hver gruppe med sitt eget språk.

På pinsedagen fikk menneskene høre evangeliet på et språk de forstod. De var igjen samlet til ett i Den Hellige Ånd. Den dagen ble om lag 3000 sjeler frelst. De var førstegrøden i den nye pakt i Jesu blod.

De frelste var forenet i Den Hellige Ånd under hvert sitt språk i troen på vår frelser og gjenløser, den Herre Jesus Kristus.

Ett legeme og én Ånd

Jesu bønn til Faderen ”at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg” (Joh 17:21) ble oppfylt på pinsedagen.

Dette var kirkens fødsel. Slik ble den kristne menighet født. Der begynte evangeliet om syndenes forlatelse å forkynnes for all jordens folk.

Det er ikke trossamfunn, organisert eller institusjonalisert “kristen” religion som binder Guds folk sammen, selv om slike ordninger av praktiske og samfunnsmessige grunner kan være nødvendige. Det som binder kristne sammen til ett er Den Hellige Ånd. For der er ett legeme og én Ånd, likesom vi også er kalt med ett håp i vårt kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle.

Alle kristne, som ved troen på evangeliet har lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og ved troen har fått del i Jesu korsfestelse, død og oppstandelse har vært ett i Kristus ved Den Hellige Ånd siden pinsedagen.