. . det mysterium som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet dette mysterium er blant folkeslagene, det er Kristus blant dere, håpet om herlighet. Kol 1:26-27

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden og alt som i dem er. Gud skapte mennesket i sitt bilde, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud så at hele hans skaperverk var godt.

De første menneskene, Adam og Eva syndet og brakte dermed det onde og døden inn i verden. Men Gud forberedte trofast den frelse som skulle komme i tidenes fylde. Guds mysterium er frelsesplanen som er skjult i Det gamle testamentet. Historien om Guds frelsesplan fører oss til Jesus Kristus vår Frelser.

Guds frelsesplan begynner med det første messianske løftet, også kalt protoevangeliet, som viser til korset på Golgata, om gjenløsning og frelse fra evig fortapelse etter menneskets fall. Gud Herren (Yahweh Elohim) lovet at kvinnens frukt skulle seire over djevelens frukt og knuse djevelens makt.

Gud Herren plantet en hage i Eden, i øst, og der satte han mennesket som han hadde skapt. Midt i hagen var livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt. Livets tre var det sentrale i Edens hage, det var selve “hjertet” i hagen – det som ga liv.

Treet til kunnskap og godt og ondt

Herren forbød dem å ete av treet til kunnskap om godt og ondt, for da ville de dø. Djevelen fristet Eva til å ete av frukten av treet. Da ville de bli som guder (elohiym) og kjenne godt og ondt. Eva lot seg friste. Deretter fristet hun Adam og de åt begge av treets frukt. Synden og døden kom inn i verden.

Kvinnens oppmerksomhet ble trukket bort fra Gud og til treet som kunne gi henne visdom og forstand. Slangens ord om fruktens mystiske egenskaper og slangens antydning om Guds sjalusi og uvennlighet, forsterkes av treets attraktive utseende. Det var en lyst for øyet og det så ut til å vaere godt å ete av det, siden frukten inneholdt visdommens hemmelighet og ga visdom og forstand.

Adam og Eva var skapt med visdom og forstand, for de var skapt i Guds bilde. Men de tenkte ikke på det, for deres sinn og tanke var ikke rettet til dem selv, men til deres Skaper.

Vi kan se en parallell til Lucifers fall. Lucifer, lysbæreren var en salvet kjerub, fullkommen i skjønnhet og visdom. Inntil han tok øynene bort fra Adonai Elohiym, Herren Gud og inn i seg selv. Da han fikk se sin fullkomne visdom og skjønnhet, ble han fylt av hovmod. Esekiel beskriver det slik, “Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans.” Da Lucifer fikk se sin egen skjønnhet og visdom og fullkommenhet ville han selv bli Gud, og opphøyet seg selv. Jesaja beskriver det slik, “Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på nordsiden av forsamlingens tingfjell. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.”

Hovmod og dens søster, innbilskhet er selve arvesynden. Det er roten til all annen synd, selvopptatthet, falskhet, hykleri, egoisme, sjalusi, fiendskap, hat, maktbegjær, menneskeforakt, og alt det onde som følger med.

Slangen ville friste mennesket til å begå den samme synd som han selv begikk. Han vill selv være Gud – Adonai Elohiym. Eva lot seg friste av slangens bedrag, og trakk Adam med seg i fallet.

Mennesket tok øynene bort fra Adonai Elohiym og så inn i seg selv. Den ydmykhet og utadvendthet som Gud hadde skapt dem med, var borte. De opplevde synd. Mennesket ville selv bli som Gud – Elohiym. Det gikk mot etisk og moralsk korrupsjon og degenerering og totalt forfall.

Men Gud hadde frelsen og gjenløsningen rede fra evighet.

Livets tre

Livets tre representerte Kristus. De fikk spise frukten av alle trær, inkludert livets tre, men ikke av frukten fra treet til kunnskap om godt og ondt.

Livets tre er også beskrevet i Åp 2:7, “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene. Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.”

Andre steder i Bibelen nevner også Livets tre. I Esekiel 47:12 leser vi om trær hvis ‘frukt skal tjene til føde og bladene til legedom’. Dette bildet er tatt opp også i Åpenbaringsboken 22:2, “Mellom stadens gate og elven, på begge sider, stod livets tre, som bar frukt tolv ganger og ga sin frukt hver måned; og bladene på treet var til legedom for folkene.”

I Åpenbaringsboken 22:14 står det skrevet, ”Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre og gjennom portene komme inn i staden.”

Frukten av livets tre var evig liv. Så lenge mennesket var i sin rettferdige og uskyldige tilstand kunne de spise av livets tre. Etter at de hadde syndet ble de hindret i å ete av livets tre. Synden måtte straffes med døden. Det gjorde Gud selv i Kristus. Han døde for vår synd som vår Gjenløser og gjenoppstod fra døden til vår rettferdiggjørelse. Ved troen er vi rettferdiggjort i Kristus. Vi har fått “tvettet våre kjortler og gjort dem rene i Jesu blod”. Derfor har vi “rett til livets tre og gjennom portene komme inn i staden.”

Adam ble gitt fri vilje til å velge livet eller døden. Ved å spise frukten av treet til kunnskap om godt og ondt, som Gud hadde forbudt ham å ete av, valgte mennesket selv hva som var godt og ondt, og avviste Guds råd og samfunn med skaperen. Da Gud førte Israel ut av Egypt, ga han dem et lignende valg: “Livet og døden har jeg lagt frem for deg, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt!”.

Mennesket var skapt i Kristus som rettferdige og visste ikke hva synd var, for synden var ennå ikke kommet inn i verden. Synd eksisterte ikke i Edens hage. Synden og døden kom med menneskets fall. Da ble deres øyne åpnet og de kunne se synd og død. De hadde fått kunnskap om godt og ondt.

Kun det rene og fullkomne rådet. “De var nakne, både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke.” Begrepene “godt” og “ondt” var ukjent, fordi alt var godt. Det var ingen etisk og moralsk normgivende standard som begrepene kunne forholdes til, for hele skaperverket var fullkomment. “Gud så at det var godt.”

Ved syndefallet kom opplevelsen av synd og skyld. Denne taktikken brukes alltid av djevelen, anklageren. Slik får djevelens tjenere makt over mennesker. For maktbegjær, lysten til å ha makt over andre, kommer fra djevelen. Men vi har det håp og det løfte at anklageren skal tilintetgjøres. For det står skrevet:

“Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.” (Åp 12:10)

Mennesket hadde solgt seg til synden, som er djevelens domene. Men den evige Gud, universets Skaper, han som lever i evighet, hadde frelsesplanen for gjenløsningen rede i selvsamme øyeblikk mennesket falt i synd. Som det står skrevet hos profeten Jesaja,

“For så sier HERREN [Yahweh]: dere har solgt dere selv for intet, og dere skal bli gjenløst uten penger.” (Jes 52:3, fra KJV)

Prisen for gjenløsning var døden. Vi ble gjenløst ved Jesus Krist blod. “For kjødets [menneskets] liv er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler; for blodet er det som gjør soning for sjelen.”

Da Adam og Eva etter fallet hørte Gud i hagen forsøkte de å gjemme seg for å skjule sin nakenhet for Herrens åsyn. Da Gud spurte Adam hvor han var, sa Adam: “Jeg hørte deg i hagen; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg.” Gud sa: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet som jeg forbød deg å spise av?

Etter fallet kjente Adam at hans forhold til Gud var endret. Han var alene i omgivelsene fordi hans fortrolige forhold til Skaperen var brutt. Resultatet var frykt og sorg (heb. yare). Adam ble redd fordi han forstod at han var skyld i lovbrudd – synd. Han hadde fått kunnskap om både godt og ondt.

Men Gud ønsket at Adam skulle innse og forstå sin tilstand av synd, og spurte ham “hvor er du?” Da Adam forklarte at han var redd fordi han var naken, sa Gud til ham, “Hvem har sagt til deg at du er naken?” For å parafrasere det, kunne Gud ha sagt: “Hvordan skjønte du at du var naken? Var du ulydig mot meg ved å spise av frukten fra det forbudte treet?” Eller kanskje, “Hvordan og hvorfra har du fått kunnskap om godt og ondt?”

Protoevangeliet

Av Guds spørsmål til Adam om hvem som hadde sagt til ham at naken, kan det ut som at Gud ikke hadde latt Adam og Eva se at de var nakne, men noe som andre hadde sagt til dem, eller oppdaget selv, etter syndefallet.

Fra skapelsen var nakenhet en naturlig tilstand. Det var ikke noe ord for eller kunnskap om nakenhet og påkledning. Derfor visste de heller ikke hva skam var. Det var først da mennesket hadde syndet og fått den kunnskapen om godt og ondt som djevelen hadde sagt de ville få, at de forstod de var nakne og opplevde skyldfølelse og skam.

Adam skyldte på Eva og sa at kvinnen som Gud ga ham, gav ham av frukten og han spiste. Men Eva skyldte på slangen (djevelen) og sa at slangen dåret henne, og hun spiste.

Da forbannet Gud slangen og han fikk høre det første messianske løftet om gjenløsning – frelsesplanen,

“Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din frukt og hennes frukt; han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” 1Mos 3:15

Dette var det som i tidens fylde skulle bli Guds frelsesverk i Kristus (kvinnens frukt) på Golgatas kors, evangeliets hjerte, det sentrale i den nye pakt i Jesu blod – gjenløsningen.

“For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, sølv eller gull, dere ble gjenløst fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.” 1Pet 1:18-19

Men til Adam sa Herren, “Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.”

Soningen

Under rettsaken mot Jesus om morgenen den dagen han ble korsfestet, ble han plaget av de romerske soldatene. De holdt gjøn med ham og ga ham et rør i hans høyre hånd som skulle parodiere et septer. Et septer var et symbol på kongelig eller keiserlig makt. I det militære var det vanlig å bruke en dertil egnet bambusstav til avstraffelser, og soldatene hadde nok en slik stav for hånden til bruk for Jesus. Men soldatene ville holde enda mer gjøn med Jesus. ”Kongen” deres manglet fortsatt en krone for at karikaturen deres skulle bli komplett. Da flettet soldatene en krone av torner og satte på hans hode. Tornene fra den planten som ble brukt var to-tre centimeter lange og kraftige.

“Torner og tistler skal den bære deg. . .” Slik var det ingen tilfeldighet at det var en krone av torner som ble satt på vår Frelsers hode. Tornekronen representerte jordens forbannelse. Jesus skulle ta på seg både jordens forbannelse og menneskets synder.

Og Yahweh Elohiym sa: “Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt, bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre og eter og lever til evig tid.” Og Herren drev mennesket ut av Edens hage, og satte kjeruber øst i hagen – mot soloppgangen og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre og forhindret ham fra å ete av livets tre, for at han ikke skulle forbli i sin syndige tilstand i evighet.

Syndens dom måtte først sones før mennesket kunne få ete av lives tre, Kristus. Uten soningen for våre synder på Golgatas kors, den nye pakts nådestol, ville vi leve vårt liv i uoppgjort synd og vi ville være fortapt, som de onde engler som fulgte djevelen, den salvede kjerub som var fullkommen i skjønnhet, men falt på grunn av stolthet og hovmod og ble Guds fiende.

Derfor måtte mennesket dø for å bli frelst. Ved troen er vi døde med Kristus og oppreist fra døden til et nytt menneske i Kristus, og vi kan ete av frukten av livets tre. For Kristus “ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen ble lagt på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.”