“Dere skal visselig ikke dø, for Gud [elohiym] vet at på den dag dere eter av det, skal deres øyne åpnes, og dere skal bli likesom guder [elohiym] og kjenne godt og ondt.” Dette var ordene som slangen (djevelen) brukte for å friste Eva til å ete av frukten av treet til kunnskap om godt og ondt. (1Mos 3:4-5)

Vi vet hva som skjedde i Edens hage. Eva lot seg friste til å ete av treet til kunnskap om godt og ondt, og trakk Adam med seg i fallet. De åt begge av frukten. Deres øyne ble åpnet og de fikk kunnskap om godt og ondt. Deres uskyld og renhet ble tatt bort. De oppdaget at de var nakne.

“Og Herren Gud [Yahweh elohiym] sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig!” 2Mos 3:22

Mennesket var nå blitt som de Yahweh Elohiym talte til. Hvem var det han talte til? Er Yahweh Elohiym et navn på den treenige Gud da må han jo ha snakket til seg selv, og mennesket var blitt som en av treenigheten, som Faderen, eller som Sønnen, eller som Den Hellige Ånd. En slik forståelse er selvsagt forkastelig.

Yahweh er entall, den evige selveksisterende Gud, himmelens og jordens skaper. Men hva er elohiym? Elohiym er flertall for elyon, gud.

Tradisjonell tolkning er at elohiym, selv om det er flertall (guder), forstås som i entall. Det står skrevet, “I begynnelsen skapte Gud (elohiym) himmelen og jorden”. Den tradisjonelle tolkningen og forståelsen er at ‘elohiym’ er monoteistisk i konnotasjon, selv om den grammatiske strukturen er polyteistisk. Men bibelen bruker Gud både i entall (elyon, gud) og flertall (elohiym, guder). Adam og Eva ble som “en av oss”, det vil si, ikke som en av personene i Treenigheten (Yahweh), men som en av elohiym.

“Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt.” (1Mos 3:22) Forfatteren av 1Mos har nok brukt navnet Yahweh retrospektivt, for det navnet var ikke kjent for mennesker før Mose tid (2Mos 6:3). Patriarkene kjente Gud som ‘el shaddai’, Gud Allmektige, men de første menneskene påkalte nok Gud, deres Skaper, som Far. Ved det navn kan også kristne påkalle ham (Mat 6:9; Joh 20:17), idet vi er blitt Guds barn gjennom den nye fødsel og forholdet til vår Skaper er gjenopprettet i Kristus.

Hvem var så disse “oss” som Yahweh Elohiym talte til i 1Mos 3:22. Det var de som var vitne til skapelsen, de som er nevnt blant annet i Job 38:6-7 der Yahweh taler til Job, “Hvor ble [jordens] støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten, mens alle morgenstjerner (den himmelske hærskare) jublet, og alle Guds sønner (heb. bene elohiym) ropte av fryd?”

Alle Guds “sønner” kjente godt og ondt, og mennesket, Adam og Eva ble som morgenstjernene og Guds sønner til å kjenne godt og ondt. Derfor ble veien til livets tre voktet av kjeruber, for at mennesket ikke skulle ta av livets tre og leve evig i sin syndige tilstand. Synden måtte sones og mennesket bli rettferdiggjort i Kristus, før de som syndige mennesker kunne ete av Livets Tre, som var Kristus.

Mennesket ble altså ikke guder med makt til å spille gud og dirigere omgivelsene etter eget forgodtbefinnende, slik maktsyke religiøse kultledere innen den frafalne kristenhet elsker å tolke det.

Elohiym har en ustrakt betydning. Det kan også bety magistrater (Strong’s), slik som i Salme 82. “Dere er guder” (v. 6) er ord som blir tatt ut av sin sammenheng og misbrukt, særlig av religiøse ledere og forførere innen nye religiøse grupperingen, som for eksempel trosbevegelsen, og andre menigheter om er invadert av New Age. Deres lederne og forkynnere har ikke grepet evangeliet om Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors og syndenes forlatelse, gjenløsningen, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen.

Dommere

I 2Mos 22:9 er ‘elohiym’ oversatt til dommere i Geneva, KJV, MKJV, JUB og ISV. I de fleste andre ledende oversettelser er det oversatt til ‘Gud’. Men å oversette elohiym til ‘Gud’ i denne konteksten (hele kapitel 22) blir feil. For her gir Gud råd ved Moses som gjelder sosial juridisk rett, om det interpersonale forholdet mellom Israels folk, en del av en slags “straffelov” hvor dommere dømmer. Så her er det nok Genevas og KJVs oversettere som har forstått tekstens ordlyd og sammenheng.

I Exodus (2Mos) 22:28 har Geneva, “Thou shalt not raile vpon the Iudges, neither speake euil of the ruler of thy people.” Andre versjoner, bl.a. KJV, har oversatt “Iudges” til “gods” (elohiym).  Men her er det Geneva som er riktig. For sammenhengen (22:16-31) er forholdet mellom mennesker og deres dommere og herskere.

I sitt svar i Joh 10:34 til jødene som ville steine Jesus for å ha sagt at han og Faderen er ett og dermed gjort seg selv lik Gud, referer Jesus til ordene i Salme 82:6, hvor de står, “Jeg har sagt: Dere er guder (elohiym), dere er alle Den Høyestes sønner (bene elyon).”

I Salme 82:6 kalles selv urettferdige herskere ‘guder’ etter teokratiets prinsipp, at herskere er delegater og representanter for Gud (jf. 2Mos 22:28). Jesu poeng var at hvis det er tillatt å si dette uten blasfemi, hvor mye mer kan ikke da han kalle seg selv for ‘Guds Sønn’.

The rulers have been appointed by God to exercise divine authority and execute judgement in his name. In virtue of their call to a sacred office as representatives of God the judges of old time were called gods and sons of the Most High, and this in spite of their unworthiness. Was it then blasphemy, He asked, for one who had received a special consecration and commission as God’s representative, one whose life and work bore witness to that consecration, to call Himself the Son of God? (The Cambridge Bible Commentary)

On the surface this may seem to be a verbal argument such as the Jews themselves would have used; but the real significance of the quotation lies deeper. The fact that it was possible for men so to represent God as to be called gods or divine was a foreshadowing of the Incarnation. (ibid.)

“There lay already in the Law the germ of the truth which Christ announced, the union of God and man.” Bp Westcott. (se også Joh 17:20-21)

Skje din vilje . .

Hovmod er selve arvesynden. Det var hovmod som gjorde at den salvede kjerub, lysbæreren (lucifer), ble djevel. Han ville bli lik den høyeste og være Gud. Hovmod er en åndelig kreftsykdom som gradvis fortærer oss. Noen av symptomene er maktbegjær, lysten til å undertrykke mennesker, selvforherligelse, innbilskhet, stolthet, arroganse, selvrettferdighet og selvopptatthet. Hovmodet vil ikke bare bestemme musikken, men også dirigere orkesteret. Det hovmodige mennesket bruker seg selv som målestokk på andre og dømmer andre etter sin egen normgivende standard, dvs. etter sin egen innbilte fortreffelighet. Slik jeg er, slik skal alle andre være.

Det første vi gjør når vi har lært frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og fått del i frelsesverket på Golgatas kors, i Jesu død og oppstandelse, det er at vi slutter å spille Gud, både for oss selv og andre. Vi lar Gud være Gud. Han er Herre, vi er tjenere.

Vi søker ikke vår egen vilje, men Guds, idet vi påkaller vår himmelske Fader i Jesu navn og ber, “Fader vår, du som er i himmelen. Helliget være ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, slik også på jorden.”