Begynnelsen

De første årtiene etter kirkens fødsel, pinsedagen femti dager etter Jesu oppstandelse, var den kristne troen og menigheten uløselig knyttet til sin jødiske arv. Etter hvert som hedninger tok imot evangeliet, ble jødene en minoritet i mange av de kristne felleskapene. Det fremstod lærere og ledere som avvek fra helt sentrale elementer av det som ble forkynt i urkirken, «den tro som én gang er overgitt til de hellige» (Jud 1:3)

En av de nye lærdommene som etter hvert fikk fotfeste var at Gud hadde forkastet jødene som sitt folk og den kristne kirke hadde tatt over som Guds utvalgte folk og løftene Gud hadde gitt til Israel. Den nye lærdommen var at Gud hadde forkastet jødene fordi de korsfestet Jesus. Derfor lot han den kristne kirke ta jødenes plass. Jødene er ikke lenger Guds «utvalgte folk.» De er å betrakte som en hvilken som helst annen etnisk gruppe eller nasjon. Dette er i hovedsak den læren som i nyere tid fikk navnet erstatningsteologien.

En annen viktig faktor som har bidratt til erstatningslæren er at teologene ikke skiller mellom begrepene løfte og pakt

Et løfte er en erklæring, en uttrykt forsikring, om at noe vil skje eller at noe ikke vil skje, gitt av en part, betinget eller ubetinget. Det er opp til den part som gir løftet å oppfylle det, eller bryte det. Gud bryter ikke sine løfter. Gud er trofast og holder det han lover.

En pakt er en avtale mellom to eller flere personer eller parter om å gjøre eller ikke gjøre det som er avtalt i pakten, som for eksempel en ekteskapspakt eller en forsvarspakt. Grensen mellom hva som kan være et betinget løfte og en pakt (avtale) kan noen ganger være flytende. Det kan derfor være lett å blande begrepene.

Erstatningsteologien lærer at alle de løfter og velsignelser i bibelen som Gud sier tilkommer jødene, ikke lenger gjelder jødene, men de kristne, mens alle forbannelser som skulle komme over jødene ved ulydighet fortsatt gjelder jødene. Kristne betyr her etterkommere av den konstantinske kirken, ekteskapet mellom stat og kirke (regnum et sacerdotium).

I sitt brev til romerne ser vi at Paulus forutså at noen ville kapre fra jødene stillingen som Guds utvalgte folk, for det fantes allerede holdninger blant kristne i Rom som gikk i en avvikende teologisk retning. Men Paulus fastslår at paktene og løftene fortsatt tilhørte Israels folk, jødene:

For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet, de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og Loven og gudstjenesten og løftene tilhører, de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. Rom 9:3-5

Pinsedagen talte apostelen Peter til folkemengden og forklarte at løftet om Kristus var gitt til jødene:

For løftet hører dere til og deres barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til. Apg 2:39

Paulus gjentar i Gal 3:16 at løftet om Kristus ble gitt til jødene, og Jer 31:31 levner ingen tvil om at evangeliet, den nye pakt i Jesu blod, ble gitt til jødene, og Guds løfte står fortsatt fast. Evangeliet er først for jøder, deretter for greker, hedninger.

Tilhengere av vranglæren om erstatningsteologi, tradisjonelt den romersk-katolske kirke, den anglikanske kirke og lutherske kirker, tror ikke at det moderne Israel ble opprettet i 1948 som en del av en guddommelig plan for Israel. Enkelte antisemittiske, pro-palestinske og anti-israelske grupper som hevder å være kristne, deler også dette synet på det moderne Israel.

Kirkefedrene og jødene

Mange regner Justin Martyr (ca.100-165) som den som innførte erstatningsteologien. Justin var en anerkjent bibeltolker som betraktet jødene som et ubotferdig folk som fra naturens side var naturlig vantro. Han ga jødene skylden for Jesu død, og utelukket muligheten for at jødefolket kunne komme frem til omvendelse og tro på Jesus som Messias. Justin Martyr hevdet at Guds pakt med Israel ikke lenger var gyldig, og at hedningene hadde erstattet jødene. I tillegg var han den første som identifiserte kirken som det sanne åndelige Israel. Han forklarte at jødenes eksil og forfølgelse – var en rettferdig straff fordi de hadde drept Den rettferdige. Som følge av korsfestelsen hadde jødene for alle tider tapt sine bibelske rettigheter, og Det gamle testamentets løfter var overført til kirken. Justin mente til og med at jødenes land tilhørte de kristne.

Tertullian av Kartago (160-230) var en annen av kirkefedrene som lærte at Gud hadde forkastet jødefolket og erstattet dem med kirken. Kirken gjorde jødefolket og det gamle testamentet overflødig. Profetien i Jer 31:31-34 om den nye pakt som skulle avløse Sinaipakten (Mosepakten) sier helt tydelig at den nye pakt gjelder jødene. Men den skulle også komme til å gjelde alle jordens folk, «for jøde først, så for greker.»

Origenes av Alexandria (185-254) mente ødeleggelsen av Jerusalem og forvisningen av jødene var Guds vitnesbyrd om at jødene ikke lenger var hans folk. Han hevdet at ved å drepe Jesus ville jødene aldri komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de hadde begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser. For denne forbrytelsen var det ingen forsoning, ingen tilgivelse.

Gregorius av Nyssa (ca. år 335-394) var biskop i Kappadokia og erklærte at jødene er et ondskapsfullt folk som hater det gode. I et av sine brev erklærer han at det er tillatt og velbehagelig for Gud å hate jøder fordi de er Herrens fiender, siden de fornekter ham. I sine prekener fremstilte han jødene som dårer som ikke forstår Bibelen og de tegn Gud har sendt. De var hyklere og menneskehatere, og likestilte dem med hedninger og sa de var djevelens samarbeidspartnere.

Kirkefaderen Johannes Chrysostom (345-407), erkebiskop av Konstantinopel, fikk stor innflytelse i Øst-kirken. Han var helt klar på at de kristne hadde erstattet jødene som Guds folk, at kristne var blitt satt i jødenes sted. Hans prekener, som ble regnet som standardlesing blant kristne, var gjennomsyret av jødehat. I Adversus Judaeos (Mot jødene), en serie på åtte refsende prekener mot jødene anklaget han jødene for å være morderiske, onde, grådige og umoralske forbrytere. I en av sine prekener beskrev han synagogen som et horehus og et teater. Han sa at det ikke fantes en eneste jøde som har Gud kjær, og at de var besatt av djevelen.

Ambrosius, (340–397), biskop av Milano, var den som ledet Augustin av Hippo til den kristne tro. Om jødene skrev han at de er de mest verdiløse av alle mennesker. De er skammelige, grådige og rovlystne. De er forræderske Kristus-mordere. De tilber djevelen. Deres religion er en sykdom. Jødene er Kristi avskyelige snikmordere, og for å drepe Gud er ingen soning, avlat eller benådning mulig.

St. Augustin av Hippo (354–430) regnes som den største av alle kirkefedrene. Hans teologi hadde stor innflytelse på den konstantinske statskirken. Når det gjelder jødene, støttet Augustin seg til det som hadde blitt skrevet av kirkefedrene før ham. Hans nye bidrag var hans svar på spørsmålet om hvorfor Gud har tillatt jødenes fortsatte eksistens. Hans svar var at selv om jødene fortjener døden, er de dømt til å vandre rundt på jorden for å være vitne til kirkens seier over synagogen.

I Tractatus adversus Judaeos (Diskurs mot jødene) hevder Augustin at jødene bare har livets rett fordi de skal være et vitnesbyrd om sin egen urettferdighet og om vår (kristnes) sannhet. «La dem leve blant oss, men la dem lide og bli ydmyket uten avbrudd.»

Generasjoner av kirkeledere og teologer godtok denne tragiske vranglæren og forakten for jøder som begynte med de såkalte kirkefedrene. Bibelens egne ord ble glemt og omtolket av kirkens lærere og religiøse ledere, og folket fulgte etter. Bibeltekstene ble åndeliggjort. Tekst etter tekst om israelittenes framtidige og endelige gjenforening og tilbakekomst til sitt land, og den innfrielsen av løftene som Gud har gitt Abraham, Isak og Jakob, ble forvrengt slik at det passet erstatningsteologien.

Kirkemøtet i Nikea

På den tiden da kristendommen ble en godtatt religion (Serdika-ediktet i 311 og Milano-ediktet i 313) og likestilt med alle andre godkjente religioner i det romerske riket som en tillatt kult (religio licita), var kirken organisert i områder hvor det var innsatt biskoper som ledere.

Som kirkens overhode innkalte keiser Konstantin i år 325 flere hundre biskoper til et kirkemøte i Nikea. På dette møtet omtalte keiseren jødene som forurensede uslinger og jødedommen som en ond og pervers kult, og oppfordret kirken til ikke å ha noe å gjøre med dette folket som hadde korsfestet Jesus.

Det var den romerske guvernøren i Judea, Pontius Pilatus som dømte Jesus til døden på korset fordi de jødiske religiøse lederne krevde det, og det var romerske legionærer som fysisk naglet Jesus til korset og henrettet Jesus. Det var altså de jødiske religiøse lederne som krevde at vår Gjenløser skulle korsfestes, men det var de romerske hedningene som korsfestet ham. Dersom denne sannhet hadde vunnet gjenklang, da ville sannsynligvis italienerne i dag vært det folk som ble anklaget for å ha korsfestet Jesus. Derfor var det naturligvis viktig for den romerske keiseren å gjøre jødene alene ansvarlig for korsfestelsen og slik ta fokus bort fra romernes rolle. At Gud lot korsfestelsen skje for vår frelse og gjenløsning (1Mos 3:15; Jes 31:31-34; Mat 26:2; Joh 19:22; Kol 2:13-15), ble dekket over. Slik ble også hjertet i evangeliet nedtonet, og religiøse øvelser, liturgier, ritualer og sakralisme ble etter hvert det fremtredende i statskirkens gudsdyrkelse og budskap.

Under møte i Nikea holdt keiseren frem at det var uverdig at denne feiringen skulle sammenfalle med jødenes feiring av utgangen av Egypt. For å markere at man ville skille de kristne fra sine jødiske røtter endret man tiden for de kristnes minnedager om frelsesverket – Jesu død og oppstandelse. Det var for å distansere feiringen av påsken fra jødenes feiring av pesach. Keiseren mente det var upassende at kristne på denne helligste av høytider skulle følge jødenes skikker. Kristne ble oppfordret til ikke å ha noe til felles med dette “avskyelige” folket.

Inntil denne tiden var de kristne menighetene i hovedsak husmenigheter – grupper av kristne samlet seg i hjemmene hos hverandre, eller leide lokaler til fellesmøter. I disse felleskapene var alle de strenge sosiale skillene som preget kulturen i det sekulære samfunnet, visket ut. Menighetene hadde ledere og ansvarlige tilsynsmenn (episkopos), men ingen rangordning som i det sekulære «regiment». Alle var likeverdige. De var alle brødre i Kristus og medtjenere (Mat 20:25-28; Åp 22:8-9).

Keiser Konstantin, som overhode for stat og kirke, ville endre likestillingen blant kristne. Han etablerte et religiøst hierarki og rangordning med titler og innsatte biskoper og prester etter sin egen vilje med statens organisasjon som modell. Kirken fikk en geistlig klasse og sakral gudstjeneste med prester som mellomledd mellom menigheten og Kristus. De nære og varme felleskapene ble nå til forestillinger, med aktører på en scene og tilhørere i en sal. Deretter innførte keiseren lover som forbød kristne å møtes i hjemmene. Han ville ha full diktatorisk kontroll over sine undersåtters åndsliv. (Mye av keiserens prinsipielle forordninger har influert nasjonenes lovverk helt til moderne tid. For eksempel, i Norge hadde vi den såkalte konventikkelplakaten fra 1741 for å hindre lekmannsbevegelser og møtevirksomhet utenfor statskirkens kontroll. Klausulen ble opphevet i 1842. men statskirkens undertrykkelse av frie forsamlinger fortsatte.)

Kristendommen i ekteskapet med staten ble en institusjonalisert religion, og etter hvert nærmest ugjenkjennelig fra urkirken, den menighetsmodellen Herren Jesus og apostlene ga oss. Konstantins statskirkelige menighetsmodell med geistlig og lek nådde sitt religiøse høydepunkt da den romersk-katolske kirkes overhode, Innocens III (pave 1198-1216) utnevnte seg selv til Guds stedfortreder og herre over både kirken og verden.

Åndelig uforstand

Vi kan se hvor lite disse «kirkefedrene» forstod av evangeliet. Dersom Jesus ikke var blitt korsfestet ville han ikke ha vært verdens Frelser og Gjenløser. Vi ville ikke hatt noen tro som het kristendom. Ordet om korset er evangeliets hjerte, det som holder liv i kristne. Det ordet begynte med det første messianske løftet i 1Mos 3:15, protoevangeliet:

“Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; han skal knuse ditt hode, men du skal knuse hans hæl.”

De jødiske religiøse lederne krevde det, den romerske guvernøren i Judea lot det skje, og romerske legionærer under oppsyn av en centurion naglet Jesus til korset. Den allmektige og allvitende Gud hadde forutsett at dette ville skje. Guds frelsesverk på Golgatas kors skjedde for menneskets frelse og gjenløsning. «Jordens konger og høvdingene samlet seg…» De ville det onde, men Gud lot det onde tjene det godes sak:

“Jordens konger sto frem, og høvdingene samlet seg sammen mot Herren og mot hans salvede — ja i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.” Apg 4:26-28

Gud holder sine løfter

Jesus sier, «Jeg er veien, sannheten og livet.» Sannheten gjør ikke seg selv til løgner ved å bryte sine løfter. Sinaipakten (Mosepakten) er opphevet (Jer 31:31-34) og erstattet av den nye pakt i Jesu blod (Luk 22:19. Mat 26:28), men Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har ikke glemt sine løfter til sitt folk, jødene. Gud holder sine løfter. Ingen kristne tilber en gud som bryter sine løfter.

«Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» Det Gud har sagt skal skje det skjer, selv om det, når tiden kommer for oppfyllelse for hvert enkelt løfte, ikke skulle finnes et eneste menneske på jorden som tror det. Gud holder ikke sine løfter fordi vi tror det. Han holder sine løfter fordi han har sagt det.

Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk. Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra. Også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme; Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Rom 10:21-11:1-2

Abrahams, Isaks og Jakobs Gud holder sine løfter til sitt folk.