And I will bring again the captivity of my people of Israel, and they shall build the waste cities, and inhabit them; and they shall plant vineyards, and drink the wine thereof; they shall also make gardens, and eat the fruit of them. And I will plant them upon their land, and they shall no more be pulled up out of their land which I have given them, saith the LORD thy God.  Amos 9:14-15

Reformasjonen og jødene

 Det var ikke bare den romersk katolske kirke og de ortodokse kirkesamfunnene som førte denne umenneskelige erstatningslæren videre. Reformatorene tok ikke noe oppgjør med tradisjonen og læren som denne demoniske teologien hadde grunnlagt.

Det er få som har hatt en slik påvirkning på protestantisk tro som Martin Luther. Da jødene avviste hans reformerte kristendom, vendte også han seg mot dem. Hans hevngjerrighet og vulgaritet ga rom for anti-jødiske tekster som Adolf Hitler og nazistene senere anvendte for å legitimere sitt utryddelses-program og Holocaust.

I Luthers verk «Om jødene og deres løgner» (1543) rådet han kristne til å brenne jødenes synagoger, og det som ikke vil brenne, skulle dekkes av jord så ingen noensinne ville være i stand til å se en eneste kullsvart rest eller sten av dem. Husene deres burde ødelegges og jevnes med jorden.

Jødenes bønnebøker deres og Talmud burde tas fra dem, fordi disse bøkene formidler alvorlig gudsbespottelse og er fulle av avgudsdyrkelse, løgner, forbannelser og blasfemi, mente Luther. «På den måten kan vi bli befridd fra denne ulidelige, djevelske byrden – jøden.»

Arven fra kirkefedrene og Holocaust

Kirkefedrenes teologiske skrifter og kirkemøtenes implementering av fedrenes løgner og hat, medførte hensynsløs, systematisk, gjennomgripende og vedvarende diskriminering og undertrykkelse, forfølgelse og fordrivelser, og nedslaktningen av jødene i Europa – fra 300-tallet og frem til moderne tid.

Jødene ble gjennom århundrene forvist og fordrevet fra nasjon til nasjon, fra område til område, og ofte plassert i egne gettoer – i alle de kristne rikene og nasjonene.

Fire hundre år etter Martin Luthers uttalelser og anbefalinger skulle de ondsinnede ordene fra den anerkjente kristne reformatoren bli satt ut i livet, i hver minste detalj. Da nazistene fylte opp sine utryddelsesleirer med jøder, var det ganske enkelt på kirkefedrenes, pavenes og Martin Luthers varmeste anbefaling. De satte fyr på synagoger, hjem og skoler. De ribbet jødene fra alle sine verdier og eiendeler, innskrenket deres bevegelsesfrihet, satte dem til slavearbeid og myrdet dem – over 6 millioner, blant dem over 1,5 millioner barn.

Arven fra kirkefedrene skilte Jesus og apostlene fra deres jødiskhet, og Adolf Hitler fremstilte Jesus selv som den største jødehateren: «Kristus var den største tidlige krigeren i kampen mot verdens fiende – jødene», lød det fra nazistenes propaganda.

Under etterkrigsoppgjøret og rettssaken i Nürnberg fikk en tysk nazigeneral spørsmål om hvordan det var mulig for det tyske folket å utrydde seks millioner jøder på en systematisk måte. Tyskerne var jo blant de mest opplyste og dannede i verden. Generalen svarte slik: «Jeg er av den oppfatning at det ikke er mulig å unngå et slikt resultat når læresetningene blir forkynt gjennom flere hundre år; at jødene ikke engang er mennesker.»

Kristen antisemittisme i Norge

Erstatningsteologi og antisemittisme ble en del av den kristne barnelærdommen og den norske kulturen.

Da Eidsvollsmennene vedtok Den norske grunnloven i 1814, var det bare én folkegruppe som ble nektet adgang til Norge: Jødene. Flere av Eidsvollsmenn var fremtredende teologer og kirkeledere. Grunnloven av 1814, paragraf 2, fjerde punktum, lød slik: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Den offisielle begrunnelse for å ekskludere jøder var påstander om at de var politisk farlige, at de var unasjonale og illojale, og at de utgjorde en økonomisk fare for nasjonaløkonomien og for handelsstanden (Stor norske leksikon). Denne oppfatningen av jøder var resultat av erstatningsteologiens demonisering av jødene som begynte på kirkefedrenes tid, økte gjennom hele middelalderen, fortsatte etter reformasjonen og helt til moderne tid.

Etter hvert som bibelen ble vanlig blant folk og lekmannsbevegelser vokse frem, begynte folk selv å lese bibelen og forstå evangeliet. Demoniseringen av jødene begynte å avta, idet folk kunne se erstatningsteologiens falske lære. «Jødeparagrafen» ble opphevet i 1851.

Da nazistene okkuperte Norge under siste verdenskrig ble det kjent for kirkeledelsen at de tyske nazistene, ved norske overløperes hjelp, ville pågripe de norske jødene og sende dem til fangeleirer lenger sør i Europa. Flere hundre norske jøder ble ført ut av landet med lasteskip og fraktet til konsentrasjonsleirene for å bli avlivet. Kirkeledelsen gjorde ikke noe for å hjelpe jødene. Den norske kirkes ledelse har i nyere tid erkjent sin tragiske unnfallenhet, etter at historikere har lagt frem beviser for det. Men bispekirken har ennå ikke tatt et oppgjør med erstatningsteologien og avskrevet denne falske læren.

Ennå i dag skiller mange kristne Jesus fra hans jødiske identitet og tilhørighet til det jødiske folk og jødenes land – Israel. Disse forholder seg til jødene som et teologisk dilemma, og spørsmålet om jødene som et perifert og ullent spørsmål det er vanskelig å finne svar på ut ifra Bibelen.

Kirkenes verdensråd, Det lutherske verdensforbund og Den norske kirkes ledelse omfavner fortsatt erstatningsteologien: Gud har forkastet jødene og erstattet dem med kirken. Guds ord og løfter til Israel er annullert. Slik er fortsatt læren.

Den norske kirkes ledelse omfavner i dag initiativer som Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam (1990) og konferansen Christ at the Checkpoint. Bak sistnevnte står ledende erstatningsteologer i Midtøsten – som Munther Isaac, prest ved Den lutherske kirken i Betlehem. Perspektiver og argumenter som legges for dagen i disse sammenhengene er tilsvarende propagandaen vi kjenner fra PLO, Fatah og Hamas, eller FN og jødefiendtlige norske politikere.

Erstatningsteologien og kristen antisemittisme lever i beste velgående, men den avises av hundre tusener evangeliske kristne.

Satan hater jødene fordi Gud valgte dem til å være hans vitner for verden. Gjennom dem ga Gud verden Bibelen. Gjennom dem ga Gud verden Messias. Gud har lovet at han gjennom jødene vil velsigne alle verdens nasjoner med frelsens evangelium.

Erstatningsteologi i de siste tider

Erstatningsteologien oppfordrer kristne til å delta i antisemittisme – ideen om at det jødiske folket ikke er likeverdig med andre etniske grupper, og at jødene ikke har mere rett til Israel enn araberne. Teologien blinder kristne for tidens tegn – de som har dette synet, ser ikke den massive tilbakekomsten av jøder til sitt hjemland som å ha noen teologisk eller profetisk betydning.

Erstatningsteologien har svertet bildet av jødene blant kristne. Siden jødene avviste Gud, og Gud nå har avvist dem, bør også kristne avvise dem. Det er filosofien. Teologien har svertet bildet av Jesus i jødenes øyne. Derfor har jøder avvist tanken på Jesus i den moderne kristendommen som sin Messias.

I dag, mens flertallet av jøder lever i vantro til evangeliet, den nye pakt, er Israels land et sted med utrolig skjønnhet – ørkenen blomstrer. Den gode nyheten er at flertallet av jødene er tilbake til sitt land, og snart vil hele verden se at det bibelens løfter og profetier vil gå i oppfyllelse for jødene, fordi de fortsatt er Guds utvalgte folk.

Et utvalg oppnevnt av Bispemøtet og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke i 2024, kom til den slutning at statskirken trenger å endre sitt syn på jøder, men det ble ikke tatt et oppgjør med erstatningsteologien. Den læren står fortsatt fast i statskirken.

Det heter i utredningen:

Den norske kirke trenger en ny tilnærming til jøder og jødedom. Det er i kortform konklusjonen på denne utredningen. Fremdeles karikeres eller annengjøres jøder og jødedom i kirkelig forkynnelse, teologi og praksis. Den norske kirkes ledelse har ikke tatt et tilstrekkelig oppgjør med antijødiske holdninger som stod sentralt i kirken i mellomkrigstiden. Kirkens ansatte og medlemmer vet for lite både om kirkens jødiske og antijødiske arv. Kirkelig freds- og menneskerettighetsarbeid har ikke mobilisert et godt nok forsvar mot antisemittiske, språklige troper, og kirken og andre aktører som engasjerer seg i Israel-Palestina-konflikten, trenger økt bevissthet om hvordan blindsoner relatert til ensidige fremstillinger av konflikten kan bidra til å skape fiendebilder.

Det er ikke bare kirkens judeo-kristne arv bispekirken vet for lite om, den vet også for lite om bibelen og forstår ikke Israels rolle i Guds frelsesplan for menneskene. Den gud de dyrker er en gud som bryter sine løfter. De tror Gud er som dem.

Statskirken, bispekirken mener at landet som utgjør staten Israel ikke tilhører jødene og at jødene har okkupert Judea og Samaria og må gi fra seg de «okkuperte» områdene til Israels fiender, som har programfestet i samsvar med deres gud, Allahs vilje og påbud, å utrydde jødene og utslette staten Israel.

Bispekirken mener fortsatt at gud har tatt Israels land fra jødene, det som han først ga til Abraham og hans etterkommere, og at de ikke har mer rett landet enn muslimske arabere som vil utslette jødene. Denne oppfatningen av konflikten mellom Israel og Palestina er en frukt av erstatningsteologien.

Siden terrorangrepet på Israel den 7 oktober 2023 av terrororganisasjonen Hamas har antisemittismen øket i både styrke og omfang. Erstatningsteologien vinner nå tilhengere også blant frikirker.

Gjenopprettelsen av staten Israel og det stadig økende jødehatet verden over, er et sikkert endetidstegn.

Men Abrahams og Isaks og Jakobs Gud våker over sitt folk og staten Israel.