For vår kamp er ikke mot menneskelige motstandere, men mot herskere, mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørket, mot åndelig ondskap i det høye. Ef 6:12
Under andre verdenskrig ble Corrie ten Boom og hennes søster, Betsie arrestert for å skjule jøder i deres hjem under nazi-okkupasjonen av Nederland. De to søstrene ble sendt til Ravensbruck konsentrasjonsleir, nord for Berlin. Betsie døde av plagene og lidelsene, Corrie overlevde.
I 1947 møtte Corrie igjen en av sine plagere fra fangeleiren. Her er Corrie egne ord om det møtet.
Det var på en gudstjeneste i München at jeg så ham, den tidligere SS-mannen som hadde stått vakt ved døren til dusjrommet på Ravens-bruck. Han var den første av våre fangevoktere som jeg hadde sett siden den gang. Og plutselig var det der – rommet fullt av menn som spottet og hånet, hauger av klær, Betsies smertefulle, bleke ansikt.
Han kom opp til meg idet folk var på vei ut av kirken, smilte og bukket. “Jeg er så takknemlig for budskapet, Fräulein”, sa han, “å tenke på at han, som du sier, har vasket bort mine synder!”
Hånden hans var utstrakt for å hilse på meg. Og jeg, som så ofte hadde talt til folk hvor viktig det er å tilgi, holdt hånden langs min side.
Idet de sinte, hevngjerrige tankene fór gjennom meg, så jeg den synd de var. Jesus Kristus døde også for denne mannen, skulle jeg be om mer? Herre Jesus, ba jeg, tilgi meg og hjelp meg å tilgi ham.
Jeg prøvde å smile, jeg kjempet for å løfte hånden. Jeg kunne ikke. Jeg følte ingenting, ikke den minste gnist av varme eller nestekjærlighet. Jeg sukket igjen en stille bønn. ’Jesus, jeg kan ikke tilgi ham. Gi meg din tilgivelse.’
Idet jeg tok hånden hans skjedde det mest utrolige. Fra min skulder og langs armen og gjennom hånden min syntes det å gå en strøm fra meg til ham, mens mitt hjerte ble fylt av kjærlighet for denne fremmede som nesten overveldet meg.
Da forstod jeg at det ikke er på vår egen tilgivelse eller vår egen godhet at verdens helbredelse hviler, men på Kristus. Når han befaler oss å elske våre fiender, så gir han, sammen med budet, også selve kjærligheten.
Kilde: “I’m Still Learning to Forgive” av Corrie ten Boom, via http://www.familylifeeducation.org/
– – –
Stoltheten forstår ikke ydmykhetens styrke, men ydmykheten kjenner stolthetens svakhet.
Å bekjenne sine synder er ingen svakhet – det er en styrke.