“Fra Evighet – Til Evighet” beskriver det som en kristen fikk se, oppleve, erfare og lære etter at han møtte sin Frelser, kom til tro og begynte sin pilegrims vandring og søkte et kristent fellesskap. Det ble skrevet 11 år etter at han møtte Herren og begynte sin pilgrims vandring.

Hans vitnesbyrd er beskrevet som en allegori. Det beskriver hvordan han ble kalt, hvordan han søkte og kom til tro, og hvordan han fikk lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og ble rettferdiggjort i Kristus. Den siste del av allegorien er sik han ønsket det kristne fellesskapet skulle være, slik det fra Guds tanke sprang frem.

Allegorien handler om menneskets fall, om forholdet mellom institusjonalisert religion, om samarbeidet mellom kristne, om tro, om organisert religion, om falske lærere og falske profeter, og evangeliet om syndenes forlatelse. Den handler om hvordan mennesker blir frelst – forløsningen og reisen til den evige stad – sjelenes pilgrims gang til Guds og Lammes trone og det evige liv.

Innhold
Del I      Menneskene på flåtene
Del II     Menneskene på elvebredden
Del III             Konfrontasjonen
Del IV    Striden
Del V     Veien, sannheten og livet
Del VI    På hjemvei

Preludium er menneskets fall

Flåtene på elven beskriver den sekulære verden sett fra et profetisk ståsted.

Menneskene på elvebredden er den religiøse sfæren i den sakral-religiøse verden og de ulike kristne bevegelser og trossamfunn.

Konfrontasjonen er et oppgjør mellom institusjonalisert religion og den som er “utenfor leiren”.

Striden er kampen mellom de religiøse leirer slik den fortoner seg dersom de religiøse lederne ikke vil late som de er enige.

Veien sannheten og livet er veien til Golgatas kors, til gjenløsning og rettferdiggjørelse.

På hjemvei er pilegrimenes vandring hjem, det kristne fellesskapet slik det i Guds tanke først sprang frem.

Allegorien slutter slik som den begynner – sirkelen er sluttet.

Dette er Del 5 av allegorien, Fra Evighet – Til Evighet, om veien, sannheten og livet.

Veien, Sannheten og Livet

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen ble lagt på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Jes 53:5

Herren og hans tjenere

Den andre fremmede mannen som hadde kommet ned til elvebredden, han med Livets Bok og den store kofferten, han som hadde tatt med seg menneskene som var kommet i land fra flåtene og ført dem bort fra elven – han er nå kommet et godt stykke bort fra elven og menneske på elvebredden. Men ikke lenger unna enn at menneskene på elvebredden kan se mannen og de som er i følge med ham.

Nå stanser mannen med Livets Bok og taler til menneskene fra flåtene på elven, de som har fulgt med ham, for de har undret seg på hvem han er, og hvorfor han har ført dem bort fra elvebredden.

Jeg heter Evangelist, sier han, og i øynene hans kan menneskene fra flåtene se refleksen av en kjærlighet til mennesker som kommer fra ham som har skapt landskapet og tegnet kartet, han som elsker dem med en evig kjærlighet. Og Evangelist sier:

Jeg er en broder av den fremmede mannen ved elvebredden som har ropt til dere og advart dere mot fossen og døden i avgrunnen. Hans navn er Profet.

Jeg kommer i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn for å tjene de som ennå ikke har hørt Evangeliet om vår Frelser og Gjenløser, den Herre Jesus Kristus, han som gav sitt liv for våre synder på Golgatas kors, og gjenoppstod fra døden og graven til vår rettferdiggjørelse, for at vi, i ham, skal være hellige for Herrens åsyn og arve det evige liv.

Da Evangelist har sagt hvem han er, og hvorfor han er kommet, åpner han kofferten og tar frem flere kart over terrenget og gir et til hver av menneskene fra flåtene. Så tar han frem fra kofferten flere mobiltelefoner og gir en til hver.

Evangelist sier:

Disse apparatene sender og mottar på samme kanal. Ved hjelp av disse kan dere tale med ham som har skapt landskapet og tegnet kartet. Han vil forklare dere hva symbolene betyr og hvordan de skal tolkes.

Veiviseren

Det er lite av det Evangelist sier som menneskene fra flåtene forstår, og de har mange spørsmål. Men et stykke lenger unna der Evangelist står sammen med menneskene fra flåtene, der er en stor skog.

Evangelist peker mot skogbrynet. De som står sammen med Evangelist ser i den retningen han peker.

Der borte vil dere finne et kors og en tom grav. Gå dit. Der begynner en smal sti gjennom den store skogen. Den stien vil føre dere utenom fossen og døden.

Det er flere stier som fører gjennom skogen. Noen er brede og fine og svært behagelige å gå på, og noen ligner så mye på den smale sti at det er nesten umulig å kunne se forskjell. Det er derfor lett å gå feil. Men gå ikke på noen av de andre stiene, for de vil bare føre dere utenom korset og til stupet ved fossen hvor dere vil møte døden i den bunnløse avgrunnen.

Løftet

Evangelist fortsetter å tale til menneskene på flåtene, og sier:

Ved enden av den smale sti, der vandringen slutter, der vil dere se et sterkt, hvitt lys og en som sitter på en trone. I det lyset er sannhet, og kjærlighet, forsoning og fred – og det evige liv.

Dere vil møte farer på veien, motgang og forfølgelser. Noen vil kjenne sult og nakenhet og sverd. Men hans kjærlighet som elsker dere så høyt at han lot seg nagle fast til et kors og ga sitt liv for at dere skal få leve om dere enn dør – hans kjærlighet vil ikke svikte. Intet skal skille dere fra hans kjærlighet.

Derfor – frykt ikke for det som dere skal lide. Vær tro inntil døden, så vil han som sitter på tronen gi dere livets krone. Men gå først til korset og den tomme graven. Der vil dere få vite nærmere hva dere skal gjøre.

Frykt ikke, mine barn, og vær ikke redd! For Herren, han som går foran dere, han skal være med dere. Han skal ikke slippe dere og ikke forlate dere! Han som har gitt dere løftet er trofast. Hans ord står fast, og han våker over sitt ord og fullbyrder det. Og han har sagt, “Det skal komme en dag, Herren kjenner den. Det skal hverken være dag eller natt, men mot aftens tid, da skal det bli lys. Da skal din sol ikke mere gå ned, og din måne ikke miste sitt skinn, for Herren skal være et evig lys for deg, og din sorgs dager skal være til ende”. Da er dere fremme.

Evangelist avslutter talen til menneskene som er kommet fra flåtene ute på elven, de som har fulgt med ham bort fra elven og menneskene på flåtene, og bort fra elvebredden og menneskene på elvebredden.

Overgivelsen

Evangelist rekker sine hender mot menneskene som står ved ham, løfter hodet og ser opp mot himmelen høyt over dem. Evangelist påkaller Herrens navn, og sier med høy røst i hele forsamlingens påhør:

Lovet være du, Herre, vår Far, Israels Gud, fra evighet – til evighet! Deg, Herre tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja, alt i himmelen og på jorden! Ditt, Herre, er riket, og du er opphøyet over alt, og har alt i din makt! Du som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som i det er! Ta imot disse menneskene som du har utvalgt deg i din enbårne Sønn – den Herre Jesus Kristus – før verdens grunnvoll ble lagt!

Et kall

Med ett høres en mektig røst fra himmelen over dem. Det høres ut som en kraftig torden, et drønn som er så sterkt at jorden ryster og skjelver og luften vibrerer.

Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste! Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne! Den som har øre, han høre, og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livets vann uforskyldt!

Menneskene på elvebredden merker også jordskjelvet, og hører det mektige drønnet fra himmelen. “Det er torden”, sier noen, og venter ruskvær. De kan ikke høre ordene, men bare noe uforståelig bulder og brak.

Men noen av menneskene på elvebredden hører røsten som taler og ordene som blir sagt. De hører kallet fra han som har skapt dem, og de står en stund stille og undrende, som i ærefrykt.

Langsomt og noe usikkert begynner de å gå fra de andre i de forskjellige sosiale grupperingene blant menneskene på elvebredden.

De går mot det stedet der hvor Evangelist står sammen med de menneskene som er kommet fra flåtene på elven, og slutter seg sammen med dem. Evangelist hilser dem, og de svarer:

Vi hørte kallet fra Herren, og vi har forlatt alt for å følge ham.

De utvalgte

Nå er menneskene som er kommet fra flåtene og de som er kommet fra elvebredden samlet. Og Evangelist løfter sine hender og velsigner dem.

Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i deres tro, så dere blir rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft! Velsignet være dere som er utvalgt i Herren! Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle. Maranatha!

Mens Evangelist har velsignet de utvalgte i Herren, har de stått på sine knær med bøyet hode og tatt imot velsignelsen. Når de løfter hodet er Evangelist borte fra deres åsyn.

Sakte begynner de å gå mot skogbrynet, i den retningen som Evangelist har vist dem at de skulle gå, til korset og den tomme graven.

Forbannelsen tre

Nå er menneskene som er blitt kalt og utvalgt, de fra flåtene og de fra elvebredden, kommet nær skogen, og de får se et kors.

Korset ser ut som et forbannelsens tre. Bak korset er det et forheng. Da blir noen redde og fylt av angst. Det føles som de skal dø. Det er svært tungt å gå videre mot korset. De fleste har lyst til å snu. Det er uhyggelig vondt, som om noe grusomt venter dem der borte ved forbannelsens tre. Men en usynlig kraft, en kraft som de ikke kan stå imot, trekker dem videre mot korset, helt inn til forbannelsen tre.

En skikkelse som ligner et lam er oppe på korset. Det ser ut som et lytefritt lam. Et som er helt fullkomment. Og det ser ut som det er slaktet.

Ved foten av korset, der menneskene som er ført frem til korset står, der er et skarlagenrødt teppe. Og det røde teppet begynner å bre seg utover og bli større og større. Det dekker jorden der hvor de utvalgte står ved foten av korset.

Det skarlagenrøde teppet fortsetter å vokse i størrelse og omfang og bre seg utover. Til slutt er det blitt så stort at det rekker så langt øyet kan se. Og enda lenger. Det dekker elvebredden, og elven, og de store skogene, og fjellene, og hele landskapet. Det går utover alle grenser.

Men så langt er det ingen av de menneskene som står ved foten av korset som kan se.

Gå inn gjennom den trange port. For den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den; for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den. Mat 7:13-14

Gjennom den trange port

De som er kommet frem til foten av korset står nå helt nakne på det røde teppet. De er helt avkledt, og de føler bare skam og vanære over å se seg selv som de er.

Mange tenker på alt det onde som de har tenkt, sagt og gjort. Noen tror de har gjort noe som er så forferdelig at det ikke finnes tilgivelse for det. Noen har til og med drept andre mennesker, endog små barn har de drept før de små barna ble født. Hver og en føler at det de har tenkt, sagt og gjort er så fryktelig og så grusomt at de tror de er helt fortapt. Hver av dem tror at ingen av de andre har gjort noe som er så skammelig, og så fælt, og så grusomt, og så forferdelig som det de selv har gjort.

Alle føler seg skitne og fæle, og det er svært ubehagelig. Det er ikke noe gøy i det hele tatt. Selvfølelsen er fullstendig borte. Både glasset og den fine rammen på selvbildet er knust.

Men hver av dem kan bare se at han selv er naken. Han kan ikke se at også de andre er avkledd og nakne.

Da begynner det skarlagensrøde teppet som de står på å kjennes ut som det er vått. Og når de ser nærmere etter, så er det ikke et teppe. Det er blod.

Det er Lammets blod som renner ned fra korset. Og blodet dekker hele deres syndige, avkledde og nakne legeme. Og nå henger de selv fast på korset med Lammet. Men det er det ingen av dem som kan se. De tror at de fortsatt står i blodet som omgir dem.

Så blir alt mørkt, som om de er i ferd med å dø.

Tilgivelse og nåde

Mørket varer bare et øyeblikk – så blir det lyst.

Menneskene som står ved foten av korset blir omgitt av et strålende lys. I det lyset hører de en røst som taler til dem. Det høres ut som røsten kommer fra selve kilden hvor all nåde og sannhet har sitt utspring. De opplever en barmhjertighet som de ikke kan begripe med sine sanser og sin intelligens, og de får kjenne en ubeskrivelig trygghet og fred.

Dine synder er deg tilgitt! Av nåde er du frelst! sier den mektige røsten, og taler til hver enkelt av de som står ved korset.

Og menneskene står med bøyet hode og skjelver i ærefrykt mens de lytter til den maktfulle og sterke, men nådefulle og gode røsten som taler til dem og trenger helt inn i dem og gjennom dem. Inne i seg blir de fylt av tro og håp og kjærlighet, og en fred som overgår all forstand.

De kjenner en usigelig glede inni seg, for de har fått tilgivelse for alt det onde som de har tenkt, sagt og gjort, ja – også lysten til det onde som de kjenner i sitt hjerte er blitt tilgitt av han som har makt til å tilgi menneskenes overtredelser og synder.

De kjenner seg elsket med en kjærlighet som er så stor at de ikke kan fatte den. Deres forstand kan ikke begripe den. De kan bare ta imot den ved tro.

Nå har de også fått nye klær. Hver av dem er kledt i skinnende, hvit drakt, som om de er festkledd til et stort, kongelig bryllup. Men det er det ingen av dem som kan se. De tror de fortsatt har de vanlige klærne sine på seg. Men det betyr ikke noe lenger hva slags klær de har utenpå seg.

Da de løfter blikket og ser opp, får de se at forhenget bak korset er revnet i to, fra øverst til nederst. Da får de se den tomme graven.

Rettferdiggjort

Ved den tomme graven sitter en mann. Han er som lynet å se til, og hans kledning er skinnende hvit, som snø, og hans åsyn er som solen.

Velkommen, mine barn! Herren, han som har dannet dere i mors liv, og utvalgt dere i Kristus Herren før verdens grunnvoll ble lagt, han som har skapt alle ting, han som er deres Far – han hilser dere! sier mannen ved den tomme graven.

Han gir et dokument til hver enkelt av de menneskene som er kommet, de som er kommet fra flåtene på elven og de som er kommet fra de forskjellige organisasjonene og sosiale fellesskapene på elvebredden – de som har gått til korsets fot og blitt vasket i Lammets blod og fått nye, hvite klær.

Dokumentet som mannen ved graven gir menneskene er et gjeldsbrev. På det gjeldsbrevet står skrevet alt som de har tenkt, sagt og gjort som er galt og ondt.

Der står både hat og mord, og der står hovmod og selvrettferdighet, hor og utro-skap, løgn og falskhet og hykleri, og mye, mye mer. Listen med gjeldspunktene er uendelig lang.

Men ingen av de som får dokumentet kan se gjeldspunktene. For alle gjeldspunktene i brevet er utslettet. De som gikk til korset fikk sine overtredelser utslettet som en tåke og sine synder glemt, og deres misgjerninger blir ikke lenger kommet i hu. De ble strøket ut da Lammet på korset ble slaktet, og vasket bort av blodet som rant fra korset – fra forbannelsen tre, og forsvant i Glemselens Hav.

Bare navnet til han som får gjeldsbrevet står der. Det står øverst på dokumentet. Og nederst står det “Betalt til fulle”, og underskrevet med “Sønnen”. Det er Herrens signatur. Og nederst på brevet er et stort, rødt segl. Det er Kongens segl, han som sitter på tronen.