For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, sølv eller gull, at dere ble gjenløst fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. 1Pet 1:18-18
Etter korsfestelsen trodde disiplene at det hele var over. De hadde mistet håpet om at Jesus var den som skulle gjenløse Israel. Jesus hadde forklart dem at han skulle dø og gjenoppstå den tredje dag, men de hadde ikke forstått det. Heller ikke apostlene forventet at Jesus skulle stå opp fra de døde.
Dersom Jesus ikke hadde blitt oppreist fra de døde, ville vi aldri ha hørt om ham. Der ville ikke vært noen lære og tro som het kristendom. Vi ville aldri hatt noe evangelium om en Gjenløser.
Oppstandelsen var det avgjørende. Hele gjenløsningsverket ble avsluttet med Jesu oppstandelse.
Gjeldsbrevet
“Også dere, som var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød, har Gud gjort levende sammen med Kristus, idet han har tilgitt dere alle overtredelser. Han har strøket ut vedtektenes håndskrift, gjeldsbrevet som var oss imot, det som vitnet mot oss. Det tok han bort ved at han naglet det til sitt kors. Han frarøvet maktene og myndighetene deres makt og stilte dem åpenlyst til skue, idet han triumferte over dem på korset.” Kol 2:13-15 (overs. fra KJV)
I det gamle romerske riket ble det av myndighetene skrevet et gjeldsbrev, eller skyldbrev, mot en person som hadde begått straffbare handlinger eller på noen måte forbrutt seg mot samfunnets og statens lover.
Dette juridiske dokumentet og rettspraksisen bruker apostelen Paulus analogisk i sitt brev til menigheten i Kolossæ, ”. . og [han] utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset.”
Dette var et juridisk dokument, et anklageskrift. I den greske grunnteksten står det cheirografon tois dogmasin. Ordet dogmasin (av dogma) betyr dekret, bestemmelse eller vedtekt (Strong’s Dictionary). I vår tid vil det nærmest tilsvare en tiltalebeslutning.
På det gjeldsbrevet, “tiltalebeslutningen”, ble den anklagedes navn og alle anklager samfunnets påtalemakt hadde mot ham skrevet opp.
Han var å betrakte som en person som hadde gjort noe som var forbundet med straff. Det kunne være at han hadde tilranet seg eller røvet noe som ikke var hans, andres liv eller eiendom., og således betraktet som skyldner til samfunnet. For å gjenopprette forholdet til samfunnet måtte han betale for sine overtredelser av gjeldende lov. Samfunnet krevde at han, forbryteren, betalte tilbake det han var skyldig. Gjeldsbrevet måtte gjenløses.
Ved domsavsigelsen avgjorde domstolen hvordan og på hvilken måte forbryteren skulle kompensere for det han hadde forbrutt og dermed gjenløse gjeldsbrevet.
Straffen, det vil si det som den dømte forbryteren skulle betale, ble skrevet nederst på gjeldsbrevet, etter anklagepunktene. Dersom han måtte betale med sitt eget liv for å gjenløse gjeldsbrevet og straffen var døden ved korsfestelse, ble gjeldsbrevet med synder, og straffen – som var erstatningskravet fra myndighetene, slått opp på korset over den korsfestedes hode. Dette ble kalt ”titulus”. På det som ble slått opp på Jesu kors stod det skrevet, “Jesus fra Nasaret, Jødenes konge”. (Det er sannsynlig at også dommen, «døden ved korsfestelse” ble skrevet, men det er ikke nevnt i noen av bøkene i den nye testamentet.)
De romerske myndigheter var svært nøye med å følge reglene for de rettslige prosedyrer når den anklagede var romersk statsborger (se Apg 16:37-38; 22:25-29). For de uten romersk statsborgerskap ble rettergangsprosedyrene vanligvis neglisjert. Slaver og krigsfanger var uten juridiske rettigheter.
Når forbryteren – synderen – hadde sonet straffen og således betalt den gjeld han var skyldig å betale samfunnet, og dermed gjenløst gjeldsbrevet, så ble alle anklagepunktene mot ham strøket ut med en penn, på en slik måte at det var leselig hva som var blitt strøket ut. Nederst på gjeldsbrevet ble det så av representanten for den keiserlige myndighet skrevet at det var betalt, og deretter underskrevet.
Når dette fant sted i den gresktalende del av det romerske riket, ble ordet “tetelestai” skrevet nederst på gjeldsbrevet, det vil si fullbyrdet eller fullbrakt.
“Det er fullbrakt” (Joh 19:30), er den norske oversettelsen av tetelestai i den greske teksten. Det var ordet Jesus sa før han overga sin ånd til Faderen med ordene, “Fader! i dine hender overgir jeg min ånd” og døde på korset.
Det greske ordet tetelestai kommer fra verbet teleo, som betyr å bringe til en slutt, fullføre (Strong’s). Det beskriver fullførelsen av et handlingsforløp. Det er ordet en brukte når en foretok den endelige betalingen av en gjeld eller avsluttet en handel eller forretningstransaksjon.
Med tetelestai ble det bekreftet at den straffedømtes soning var ført til fullendelse, og dermed var også betingelsene for å gjenløse gjeldsbrevet oppfylt. Lovovertrederen hadde gjenløst gjeldsbrevet ved å sone straffen, og dermed betalt det han var skyldig samfunnet. Til slutt ble det keiserlige segl satt på brevet, for at det skulle være gyldig, og deretter gitt til synderen. Han var fri.
Gjeldsbrevet med de overstrøkne anklagepunktene kunne han nå oppbevare som sin personlige eiendom, som bevis for at han hadde sonet straffen og betalt sin gjeld. Det var en garanti for at han ikke mere kunne bli anklaget, dømt og straffet for de forbrytelser og synder han hadde begått. Ingen kunne mer anklage ham for disse overtredelser, for de var strøket ut og det han hadde betalt for var fortsatt leselig for verifikasjon og bevis.
Den anklagede, dømte og løslatte forbryteren hadde sonet og gjort opp for seg, og det gjenløste gjeldsbrevet hadde keiserens segl.
Dersom den straffedømte skulle dø i fengslet før soningen var fullført, og således betale den høyeste pris for å gjenløse sitt gjeldsbrev, så ville han ikke kunne få oppleve gjenløsningen, løslatelsen og friheten. Hans død ville være forgjeves (Joh 8:21-24). Kanselleringen av listen over hans synder og beseglingen av det gjenløste gjeldsbrevet ville ikke være relevant. Han ville dø i sine synder, selv om han ga sitt liv.
Gjenløsningen
Nå var imidlertid den praktiske utøvelsen av den strafferettslige prosedyre forskjellig fra den formelle. Som regel når en ubemidlet borger ble kastet i fengsel i romersk tid så var dette ensbetydende med dødsdom. Å bli kastet i fengsel betydde en uunngåelig død som følge av ytterst usanitære forhold, ekskrementer og sykdom.
Fengsling (Publica Custodia) var ment å være et midlertidig tiltak, et slags varetektsfengsel, før rettssak eller henrettelse. Lengre perioder med fengsling skjedde, men de som ikke skulle henrettes, ble vanligvis dømt til hardt slavearbeid. Fengslene var delt inn i ytre og indre avdelinger. De indre delene var sikrest og mørkest. Grupper av fanger var lenket sammen i forskjellige cellerom, og de var ofte overfylte.
Fengslene var designet for å for at de innsatte skulle brytes ned. En dødsdømt fange skulle ydmykes før henrettelsen til all menneskelig verdighet var totalt fjernet, slik det også ble gjort med Jesus før korsfestelsen. Profeten Jesaja beskriver Jesus slik, “Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med lidelse. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre lidelser tok han på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser og [henrettet] for våre misgjerninger, straffen ble lagt på ham for vi skulle ha fred, og i hans sår har vi fått legedom.” Jes 53:2-5
For så sier Herren, Dere har solgt dere selv for intet, og uten penger skal dere bli gjenløst. Jes 52:3
Dersom den dømte selv ikke kunne betale kunne han håpe på løslatelse bare i de tilfeller hvor den fengslede hadde en slektning eller venn som hadde posisjon og midler som kunne komme fangen til unnsetning og betale hans gjeld. I slike tilfeller ble fangen fysisk kjøpt fri av en slektning eller venn, vanligvis med penger av sølv eller gull. Lukas skriver i Apg 24:26 at Felix forsøkte å få penger av Paulus slik at han kunne sette apostelen fri, i samsvar med romersk straffepraksis.
Den som betalte den straffedømtes gjeld for å gjenløse gjeldsbrevet og kjøpe ham fri, var blitt hans ”gjenløser”. Uten en gjenløser og uten midler til å kjøpe seg fri ville den innsatte som døde i fengslet ha betalt sin gjeld med sitt eget liv, dog uten å kjenne gjenløsning og frihet. Han ville dø i sin gjeld. Etter å ha betalt sin gjeld ved å sone hele dommen eller, som var det vanlige når en fange ble løslatt, ha fått sin gjeld betalt av en gjenløser, kunne den straffedømte glede seg over et liv i frihet.
I de tilfeller hvor den anklagede ble dømt til døden ved korsfestelse, som var det vanlige for ikke romerske statsborgere, slaver, opprørere og kriminelle, ble gjeldsbrevet, eller ”titulus”, naglet til korset sammen med den korsfestede.
Ordningen med gjenløsning er fra den gamle pakt. En frende eller nær slektning kunne opptre som gjenløser og forløse sin slektning eller venn fra gjeld og vanskeligheter. Ordet kofer i 2Mos 30:12 betyr ”løsepenger” (Strong’s). Det var kjøpesummen som måtte gis for å kjøpe fri en fange eller slave. Det greske ordet agorazo betyr å kjøpe på markedsplassen. I Det nye testamente er agarazo (1Kor 6:20) prisen Jesus betalte for å gjenløse oss og gi oss det evige liv.
Korset – den nye pakts nådestol
“Kjerubene skal skygge over nådestolen med sine vinger . . . mot nådestolen skal kjerubenes ansikter være vendt.” 2Mos 25:20
Som nådestolen på arken i det aller helligste i tabernaklet/templet var hjertet i den gamle pakt – Sinaipakten, så er Guds frelsesverk på Golgatas kors hjertet av evangeliet og den nye pakt i Jesu blod (Luk 22:20).
Vår Frelsers blod var den siste stenkning av offerblod stenket på nådestolen over paktens ark under kjerubenes vinger.
I det øyeblikket Jesus døde revnet forhenget i templet, det som skilte det syndige mennesket fra den hellige Gud. Det revnet i to, fra øverst til nederst – fra “himmelen” til “jorden” – fra Gud, til mennesket. Veien til Guds hjerte, det aller helligste – til arken og nådestolen med blodet under kjerubenes vinger – er åpen for alle som vil tro på evangeliet om Guds gjenløsningsverk i Kristus på Golgatas kors, lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og få del i vår Gjenløsers død for våre synder og oppstandelse til vår rettferdiggjørelse.
“For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble gjenløst fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld, dere som ved ham tror på Gud, som oppreiste ham fra de døde og ga ham herlighet, så at deres tro også er håp til Gud.” 1Pet 1:18-21
Kjerubenes vinger er et bilde på den evige Guds guddommelige beskyttelse og omsorg, og hans frelsende makt (Sal 17:8; 61:4). At kjerubenes ansikt var vendt mot blodet på nådestolen viste at det eneste offer Gud ville se og den eneste gjerning han ville godta som tilgivelse for synd, og deretter rettferdiggjørelse, var det offer Jesus bar frem da han ga sitt liv og døde for våre synder på Golgatas kors.
Vi er blitt gjenløst gjennom Jesu Kristi blod. Han betalte den ytterste prisen for vår frigjøring og frelse, da Gud viste sin kjærlighet til mennesker ved å gi sin Sønn, den enbårne, til korsfestelse for våre synder, for at hver den som tror evangeliet om Jesus Kristus og lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og gjenløsningen, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Rettferdiggjørelsen og Guds segl
Jesus sa at han er kommet for å gi sitt liv som løsepenge for mange (Mat 20:28), og ved det siste måltidet med sine disipler den natten han ble forrådt, sa han da han ga dem vinen: Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Mat 26:27-28).
For hvor mange var det Jesus ga sitt liv som løsepenge, og for hvem ble hans blod utgytt til syndenes forlatelse? Han ga sitt liv og utgytte sitt blod for alle som tok imot ham (Joh 1:12-13). Jesus ga sitt liv som løsepenge for alle som tror på evangeliet om Guds nåde og syndenes forlatelse.
Gjeldsbrevet med de overstrøkne anklagepunktene er gjort klart, “Det er fullbrakt”, for hvert eneste menneske og synder på jorden. Det er underskrevet med Jesu blod. Det gjenløste gjeldsbrevet er en Guds gave som gis gratis, av Herrens nåde alene (Ef 2:8-9), til hver den som vender seg til ham og som i oppriktighet påkaller Herrens navn, og ved tro på sannhetens evangelium om Guds frelsesverk i Kristus tar imot syndenes forlatelse. Da setter Gud sitt keiserlige segl på gjeldsbrevet ved å gi den gjenløste og rettferdiggjorte og tilgitte synder Den Hellige Ånd i hans hjerte som innsegl på at han tilhører Herren, at straffen er sonet, at han er kjøpt fri og ikke lenger kan bli dømt og straffet for sine misgjerninger. Jesu Kristi rettferdighet blir tilregnet synderen, som nå med frimodighet i Kristus kan møte Gud i Det aller helligste. Lammets blod under kjerubenes vinger på nådestolen er det eneste Gud godtar som soning og rettferdiggjørelse. Derfor kan den gjenløste synder med frimodighet stå for Guds og Lammets trone som rettferdiggjort – ikke i seg selv, men i Kristus.
“I Kristus har også dere, da dere hadde hørt sannhetens ord, evangeliet om deres frelse — i ham har dere også, da dere var kommet til troen, fått til innsegl den Hellige Ånd, som var oss lovt, han som er pantet på vår arv til eiendomsfolkets gjenløsning, hans herlighet til pris.”
Den Hellige Ånd er vårt gjenløste gjeldsbrevs keiserlige segl.
Gjeldsbrevet som var oss imot, anklageskriftet som vitnet mot oss, er nå blitt vårt frihetsbrev.