Når vi snakker om religion har vi vanligvis i tankene et trossystem knyttet til tro på en eller flere guder og forestillinger om årsak, sammenheng, natur, virkelighetsoppfatning, menneskesyn, sosialetiske verdier, og meningen med tilværelsen – livet og døden.

Religiøs gudstro inkluderer troen på en gudgitt lov som styrer det sosialetiske forhold mellom mennesker og beskriver hvordan mennesker skal oppføre seg, hva de skal gjøre og hvordan de skal føre sitt liv for å bli godtatt av den aktuelle herskende og tilbedte guddom. De troende besøker gudshus (sted for tilbedelse og gudsdyrkelse), som kirkebygg, tempel, moské, synagoge, pagoder, etc., hvor de tilber sin gud eller guder, utfører ritualer tilhørende trossystemet, samt deltakelse i sakrale ritualer, handlinger og seremonier. Alt dette er vanligvis betraktet og omtalt som religion og religiøsitet.

Ordet ‘religion’ kommer fra det latinske verbet ‘religāre’, som betyr å binde i betydningen forplikte. Man kan være bundet til en pakt, avtale, kontrakt, løfte, ekteskapspakt, ideologi, lovverk, moralske kodekser, politisk partiprogram, etc., etc. Graden av tro på og hengivenhet til slike beskrevne (eller uskrevne) idéer, regler, kodekser og etiske og moralske normgivende standarder er religiøsitet. Det objekt man lar seg binde til eller knyttes til og setter sin lit til og har tro på, er et religiøst objekt.

Det engelske ordet ‘rely’ er avledet av det latinske religāre. ‘Rely’ betyr å ha tillit til eller tro på. Likeså kommer det spanske ordet for klokke, ‘reloj’ fra det latinske religāre. Vi stoler på at klokken viser riktig tid slik at vi kan holde avtaler og gjennomføre programmer og reiser og annet i det daglige liv, i skole arbeid og hjem.

Religion omfatter også det norske lovverket med Grunnloven som Lex Superior. Den beskriver hvordan nasjonen skal styres og skisserer premissene for all annen lovgivning og fullmaktslover. De kristne sosialetiske verdier og menneskesyn, den kristne religion, er Grunnlovens Lex Canon. Kristendommen og de kristne sosialetiske verdier og rettsprinsipper er også Lex Canon til Verdenserklæringen om menneskerettigheter (UDHR) og andre internasjonale folkerettslige avtaler.

Således er hvert eneste menneske, som er medlem av et samfunn regulert av lover, avtaler og moralske kodekser, til en viss grad religiøst, i.e. “bundet til”, i den grad han eller hun forholder seg til slike. Å være bundet til et objekt gjennom hengivelse og tilbedelse, tro, overbevisning og tillit er per definisjon religion og religiøsitet. Forkynnelse av religioner, livssyn, ideologier, partiprogrammer, er således religiøs forkynnelse.

Kjente religioner vi møter i vår tid inkluderer ateisme, evolusjonisme, darwinisme, klimaisme, globalisme, humanisme, marxisme (kommunisme), katolisisme, sosialisme, nasjonalsosialisme (nazisme), gaia-dyrkelse, åsatro, islam; wicca (hekseri), satanisme, objektivisme, feminisme, New Age.

Også anarkister har en oppfatning av rett og galt, i.e. de har moralske kodekser de forholder seg til. Religion er således noe vi ikke kommer bort fra, for alle politiske partier er religiøse partier, idet de forholder seg til en etisk og moralsk normgivende standard, likegyldig hvordan deres religiøse standard eller moralske kodekser definerer begreper som rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn. Politiske organisasjoner eller ideologiske bevegelser er religiøse, enten organisasjonen er av typen Antifa eller Krf eller noe som ligger et sted mellom disse eller utenfor denne rammen.

Religion skaper politikk, politikk skaper lovverk, lovverket er en etisk og moralsk normgivende standard, som i sin tur skaper kultur og samfunnsetiske normer og verdier. Religion kan således være god eller ond beroende på hvordan den samfunnsetiske standarden definerer begrepene godt og ondt, rett og galt, sannhet løgn.

Den grad av samfunnsmessig trygghet loven skaper, beror således først på den religion eller livssyn lovgiveren forholder seg til, deretter på den etiske og moralsk normgivende standard den utøvende makt og dens forvaltningsorganer og enkeltindividet forholder seg til. For som “factuality cannot be considered apart from a philosophy by which the facts are interpreted” (H. Schlossberg i Idols for Destruction), så kan heller ikke loven gis, tolkes og forstås atskilt fra en normgivende religiøs standard. Den etiske og moralske standard lovgiveren forholder seg til, er det som skaper lovens intensjon. Således er religion og livssyn en nasjons konstitusjon lovens Lex Canon.

Sakralisme

Sakralisme er troen på at bare innvidde prester og religiøse ledere og guruer kan ha kontakt med religionens guddom. Andre som vil ha kontakt med guddommen må gå gjennom presten/guruen. Dette skjer ved diverse offer, seremonier og ritualer. Alle hedenske religioner er sakrale. Gudsdyrkelsen knyttet til tabernaklet og templet i det gamle testamentet var også en sakral religion, men ofringene og seremoniene pekte mot den lovede Frelser og Gjenløser – Messias, og hele tabernaklets konstruksjon og teltet med inventar var et bilde på menigheten og Guds frelsesplan. Det aller helligste med paktens ark og nådestolen, var det sentrale i den gamle pakt – sinaipakten eller mosepakten.

Den sakrale kirke er ikke følsom for avvik i lære, men svært følsom for avvik i kultiske/liturgiske detaljer. Derfor kan f. eks. en liturgi for vigsel av likekjønnede par og andre religiøse øvelser som bryter med bibelens ord vedtas av det religiøse lederskapet uten at det får følger for menighetens samhold.

Forfølgelsen av kristne i det gamle romerske riket skjedde ikke på grunn av læren om Jesu guddommelighet, gjenløsningen eller rettferdiggjørelse ved tro eller andre grunnleggende elementer i evangeliet om Jesus Kristus og apostlenes lære. Forfølgelsene oppstod fordi den kristne evangeliske tro og lære ikke var en sakral gudsdyrkelse og undergravde derfor homogeniteten i det romerske sakral-religiøse samfunnet, hvor keiseren var øverste religiøse autoritet, pontifex maximus og tilbedt som guds/gudenes stedfortreder. Ved ikke å akseptere keiseren som den høyeste religiøse autoritet eroderte de kristne samfunnets lojalitet til staten. En slik holdning ble oppfattet som forakt for keiseren. Kristne ble anklaget og forfulgt for helligbrøde og forræderi mot staten fordi de ikke tok del i de hedenske ofringer, liturgier, ritualer og sakrale handlinger.

Frihet fra religiøs trelldom

Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la dere ikke atter legge under [religiøs] trelldoms åk! Gal 5:1

Evangeliet om Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors, Jesu død og oppstandelse og frelse av nåde ved tro, ikke av gjerninger, og Den Hellige Ånd som pant i vårt hjerte at vi Guds barn (Ef 1:13), som skiller kristendom fra alle andre religioner og gjør kristendom unik og eksklusiv. Jesu Kristi evangelium kan ikke på noen måte forenes med noe sakralt, religiøst trossamfunn eller religion.

Jesus avskaffet sakralisme etter den gamle pakt da forhenget til det aller helligste i templet revnet i det øyeblikk Jesus døde for våre synder på Golgatas kors (Jer 31:31-34; Mar 15:38). Veien til Gud var åpen for alle som ville komme.

Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans legeme, og da vi har en stor prest over Guds hus, så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann. Heb 10:19-22

Den nye pakt i Jesu blod har ikke en prest som mellommann for å kunne  komme inn i det aller helligste. Vi kan selv som frimodige ved troen på Guds frelsesverk i Kristus gå inn det aller helligste – til Guds “skjød”. Jesus er vår eneste mellommann (1Tim 2:5). Gud selv er vår yppersteprest – i Kristus.

De aller fleste kristne er religiøse, selv om kristendommens evangelium ikke er religion. Helliggjørelse, det vil si åndelig vekst og modning, er Guds verk ved Den Hellige Ånd. Våre gode gjerninger er ikke vår gave til Gud. De er Guds gave til oss. (1Krøn 29:14; Matt 6:13; Ef 2:8-10)

“Roser vel øksen seg mot den som hugger med den, eller gjør sagen seg stor mot den som drar den? Rett som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre [i.e. mannen som har den i hånden].” Jes 10:15

Mange kristne begynner i Ånden, men vil fullføre løpet med religiøse gjerninger i egen kraft for å kvalifisere seg til frelse. Som Paulus sier til galaterne, “Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånden; vil dere nå fullende i kjødet?” Gal 3:2-3

Slik som en far oppdrar sine barn, slik disiplinerer Gud sine barn i Kristus. Og forfatteren av brevet til hebreerne legger til i Heb 12:8 at dersom vi er uten tukt, da er vi uekte barn og ikke sønner. Vår helliggjørelse, vår åndelige vekst og modning, er Åndens verk i det kristne samfunn.

Kristendom, slik evangeliet om Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors er åpenbart i Det nye testamentet – Jesu død og oppstandelse – er IKKE en religion. Ordet om korset og evangeliet om syndenes forlatelse, forsoning og fred, er ikke religion. Fordi helliggjørelse er noe Gud gjør, ikke noe mennesker gjør for å kvalifisere seg til frelse, eller bli godtatt av Gud.

Den kristne evangeliske gudstro er et far/barn forhold. Foreldres kjærlighet til sine barn og barns kjærlighet til sine foreldre og sine søsken er ikke religion. Slik som en far oppdrar sine barn, slik disiplinerer Gud sine barn i Kristus. Og forfatteren av brevet til hebreerne legger til at dersom vi er uten tukt, da er vi uekte barn og ikke sønner. (Heb 12:8)

Kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler (i.e. kristne), at dere har kjærlighet til hverandre. Joh 13:34-35 

Det kristne varemerket er kjærlighet til Gud og mennesker.