I åttende kapitel i sitt evangelium beskriver apostelen Johannes en hendelse hvor en kvinne var blitt grepet i hor og anklaget. Etter Moseloven var hun skyldig til dødsstraff, som var døden ved steining.

De skriftlærde og fariséerne, som var påtalemakten og førte vitnene, brakte kvinnen til Jesus og oppfordret han til å dømme i saken. De sa: Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?

Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne ha noe å anklage ham for. For på denne tiden hadde den romerske okkupasjonsmakten fratatt jødene myndighet til å ilegge og eksekvere dødsstraff. Dersom Jesus frikjente en kvinne som hadde drevet hor, så ville han bryte loven han var kommet for å oppfylle. Og Gud har sagt at den som synder skal dø (Esek 18:4). Og dersom Jesus idømte kvinnen dødsstraff så ville fariséerne kunne anklage ham overfor de romerske myndigheter og få ham dømt.

Johannes sier at da Jesus hadde hørt anklagen mot kvinnen, bøyde han seg ned og skrev med fingeren på jorden.

Guds finger blir nevnt første gang i 2Mos 8:19 da faraos tegnutleggere vitnet at myggplagene var gjort med Guds (elohiym) finger. I offerseremoniene i tabernaklet (som pekte mot forløsningen i Kristus, men hvis budskap var skjult for fariseerne, slik evangeliet om Jesus Kristus er skjult i dag for alle som ikke vil lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse) tok presten av syndofferets blod på sin finger og sprinklet blodet med sin finger. I Luk 11:20 leser vi at Jesus drev ut onde ånder med Guds finger (Luk 11:20).

I 2Mos 31:18 står det at da Gud (Yahweh) hadde talt ut med Moses på Sinai berg, gav Gud ham vitnesbyrdets to tavler, skrevet med Guds finger.

Nå var aktoratet vel kjent i Skriften og ved å skrive med fingeren på jorden indikerte Jesus at han var den som ga Moses loven. Jesus indikerer også i Joh 8:58 at han var den som talte til Moses på fjellet Horeb (2Mos 3:14), idet han sa til jødene: Før Abraham var, JEG ER (heb. hayah).

Da fariséerne kom med kvinnen som var grepet i hor (hebr. nâ’aph, frivillig samleie mellom en gift person og noen andre enn hans eller hennes ektefelle) bøyde Jesus seg ned og skrev på jorden med fingeren uten å svare aktoratet. Han skrev opp anklagen mot kvinnen som hadde begått hor og forbrutt seg mot budet som sier, “Du skal ikke drive hor” (2Mos 20:14). Dette gjorde Jesus i samsvar med det som står skrevet i 4Mos 5:23, de forskriftene som fastsetter rettsprosedyren for slike lovbrudd. Jesus skrev kvinnens navn og deretter anklagen og aktors (fariséernes) påstand, som var døden ifølge loven.

Evangelisten Johannes skriver ikke noen detaljer omkring denne rettsprosessen, det var kjent for hans lesere på den tiden. Men ut fra det Bibelen lærer oss om frelse og forløsning, kan vi slutte at Jesus, i stedet for å la kvinnen erklære straffeskyld ved å skrive sitt navn under anklagen, skrev han sitt eget navn på kvinnens vegne. Han ”byttet ut” hennes navn med sitt eget, Guds Sønns navn. Ved dette indikerte han at han tok hennes skyld på seg ved å opptre som hennes gjenløser (forløser).

Ut fra det som står skrevet i Johannes-evangeliet kan det se ut som aktoratet (fariséerne) ikke aksepterte dette, for de fortsatte å spørre ham. Da rettet han seg opp og sa til dem: ”Den av dere som er uten synd, la han kaste den første stein på henne!” Ved å si dette anket Jesus til den som var fullkommen nok til å dømme i denne saken, Gud, himmelens og jordens Skaper. Da begynte anklagerne å forlate ”rettslokalet”. Og mens de gikk bort bøyde Jesus seg ned igjen og skrev på jorden.

Heller ikke nå sier Johannes noe om hva Jesus skrev. Men ut fra kjennskap til praksisen med en gjenløser for anklagede og straffedømte, kan vi slutte at han skrev det hebraiske (eller det arameiske) ordet for ”tetelestai” (alt betalt – fullbrakt, Joh 19:30). For Jesus visste at han skulle dø på Golgatas kors som gjenløser for alle mennesker som tok imot ham (Joh 1:12) og trodde på evangeliet om frelse (Ef 1:13), som et soningsoffer for menneskenes synder (Jes 53:4-6; Joh 3:16).

Alt ble gjort juridisk korrekt. Påtalemakten og vitnene hadde forlatt ”rettssalen”, og det ville da være imot loven å fortsette saken (5Mos 19:15). Saken ble avsluttet og Jesus ble alene tilbake med den anklagede kvinnen. Da rettet han seg opp og sa til henne: ”Kvinne, hvor er disse anklagerne dine? Har ingen fordømt deg?” Hun svarte: ”Ingen, herre!” Og Jesus sa at heller ikke han fordømte henne, og sendte kvinnen hjem med det råd at hun ikke mer måtte begå utroskap. “Heller ikke jeg fordømmer deg; gå bort, og synd ikke mere!”

* * *

I saken mot kvinnen som hadde drevet hor stod Jesus frem som lovgiver og dommer (Jes 33:22; Jak 4:12), advokat (1Joh 2:1) og gjenløser, uten å forsvare eller overse synden.

Han oppfylte loven etter Den Gamle Pakt. For det står skrevet:

”Du skal ikke bøye retten. Du skal ikke gjøre forskjell på folk.” (5Mos 16:19)

”Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer. Den minste som den største skal dere høre på. Dere skal ikke være redde for noen, for dommen hører Gud til. Men om noen sak er for vanskelig for dere, skal dere føre den fram for meg. Så vil jeg høre på den.” (5Mos 1:17)

Jesus frikjente ikke kvinnen, men utslettet hennes synd og tok bort hennes syndeskyld (Salme 32:1-5). Han frikjente henne ikke fordi hun var kvinne og ”den svake part”. For Gud gjør ikke forskjell på folk.

”Dere skal ikke gjøre urett i dommen. Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig. Du skal dømme din neste med rettferdighet.” (3Mos 19:15)

Alle er like for loven. Og Jesus gjorde Faderens vilje. Han var ikke kommet for å gjøre sin egen vilje, men for å gjøre hans vilje som hadde sendt ham. (Joh 4:34; 6:38)

Ingen blir frikjent fra skyld fordi de er fattige, rike, svake, mektige, berømt, glemt, snille, gode, hjelpsomme, eller for noen som helst gjerning, kvalitet, karakter, egenskap, stilling, posisjon eller sosial status. For alle har syndet og står uten ære for Gud. Det er kun når straffen for våre misgjerninger er sonet at vi blir tilgitt og dermed rettferdiggjort ved troen på Guds frelsesverk i Kristus Jesus på Golgatas kors, i hvem vi har gjenløsningen, syndenes forlatelse.

Jesus tok bort kvinnens syndeskyld og fordømte henne ikke fordi han gjenløste hennes skyldbrev (Kol 2:13-15) ved selv å ta hennes straff på seg idet ”han bar våre synder på sitt legeme opp på treet” (1Pet 2:24).

Han tok vår plass på Golgatas kors.