I mai 1814 var 112 edsvorne menn samlet på Eidsvoll. Den dansk-norske staten var gått i oppløsning etter 434 års union. Den 17 mai utformet riksforsamlingen på Eidsvoll Norges nye grunnlov. Norge ble atter et selvstendig rike med egen Grunnlov.

Grunnlovens § 1, 1814
Kongeriget Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.​

Da året tok slutt, var Norge i personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk, men med selvstendighet og med den frieste forfatning i verden. Men fullkommen var den ikke.

Grunnlovens § 2, 1814
Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Etter reformasjonen ble den romersk-katolske kirke forbudt i Danmark-Norge. Grunnlovens § 2 forbød derfor jesuitter og munkeordener. Jøder ble utelukket fra riket i samsvar med den katolske og lutherske erstatningsteologi. (Se artikkel, Erstatningsteologien – Del 2 og Del 3). Ekteskapet mellom kirke og stat, regnum et sacerdotium, var rådende religion og den lutherske kirkens teologi var førende. Jøder var uønsket over alt i Europa. Jesuitter var den katolske kirkes redskap som organiserte og administrerte forfølgelsen av protestantiske kristne etter reformasjonen. Det var derfor rimelig, ut fra Eidsvoll-delegatenes overbevisning, at jesuitter, munker og jøder var utelukket fra kongeriket Norge.

Bestemmelsen om å utelukke jøder ble opphevet i 1851. Lovens forbud mot munkeordener ble opphevet i 1897. Lovteksten om at jesuitter ikke må tåles, ble opphevet i 1954 og jesuitter fikk adgang til riket.

Demokratiets begynnelse

Jesu lære, evangeliet om Guds rike, urkirkens lederstruktur og det kristne menneskesyn er grunnlag og modell for vår tids form for demokrati og parlamentarisme, samt vår kultur og sivilisasjon. Landets offentlige skolevesen begynte med kirken og skapte vår kultur. Den judeo-kristne kultur er vår kulturarv.

Jesus sa: “Dere vet at de som gjelder for å være fyrster, hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, han skal være deres tjener, og den som vil være den første blant dere, han skal være deres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.” (Markus 10:42-45)

I den latinske bibelen fra 383 AD (Latin Vulgate) er ordet tjene og tjener oversatt til “ministrare” og “minister”. Fra dette ordet kommer tittelen ’minister’ i regjeringen. I et kristent samfunn er våre ledere tjenere (ministre). De hersker ikke, men tjener. Ministrene (ad)ministrerer og sørger for folkets sosiale, økonomiske, helsemessige trygghet, og for deres frihet.

I den første nytestamentlige menighet ba apostlene forsamlingen å velge seg ledere blant deres egne som kunne ta seg av den daglige utdelingen. Apostlene så det som sin egen oppgave å “holde ved i bønnen og ordets tjeneste” og at det ikke var tilbørlig for dem å (ad)ministrerte. Til den administrative tjenesten ba de disiplene velge sju menn, som hadde “godt vitnesbyrd og som var fylt av Ånden og visdom”. Slik begynte demokratiet i den kristne urmenighet (Apg 6:2-4).  Prinsippene for demokrati (folkestyre), slik vi kjenner det i dag, ble etablert på rådsmøtet i Jerusalem år 46 AD (Apg 15:4-29). Hele forsamlingen i Jerusalem deltok. I urkirken ble lederskapets vedtak og beslutninger fattet gjennom en ikke-autoritær saksprosess hvor menigheten, det vil si de frelste, var tilstede og ga sin tilslutning til den endelige avgjørelse (se også 1Pet 5:1-3 og Apg 6:1-6).

Det er et guddommelig prinsipp at makten skal være fordelt på så mange som praktisk mulig. Gud vet at når mennesker får makt, så fører det til misbruk av den lovgivende så vel som av den utøvende makt. Dersom makten blir konsentrert, blir resultatet korrupsjon, moralsk degenerering, undertrykkelse og diktatur – og ender med despoti og tyranni. De 112 edsvorne menn i riksforsamlingen på Eidsvold i mai 1814 sørget for at makten ble delt i tre, den lovgivende, den dømmende, og den utøvende makt – i den rekkefølgen.

Urkirkens menigheter hadde en ledelse som bestod av et eldsteråd. Betegnelsene eldste, tilsynsmann (biskop), hyrder («pastorer») blir brukt vekselvis i DNTs bøker om ledere i menigheten. En hyrde, ”pastor”, eller tilsynsmann, eller forstander, er en av menighetens eldste og har ingen spesiell forrang eller myndighet fremfor de andre. I for eksempel Apg 20:28 går det tydelig frem at de eldste, ikke en «pastor» eller prest alene som skal vokte Guds menighet:

«Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod.»

Da apostlene gikk ut med evangeliet til hedningene innsatte de eldsteråd, ikke «pastorer», i hver menighet til å være hyrder og vokte «hjorden».

Eldsteråd ble etablert for å hindre at ikke noe religiøst maktmenneske skulle overta styringen av menigheten og utøve makt over forsamlingen og undertrykke, forføre eller villede de utvalgte.

Denne Constitutions Aand

Grunnlovens § 1, 1814
Naar Rigsforsamlingen har antaget denne Constitution, vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring, at nogen Deel af den bør forandres, skal Forslaget derom fremsettes paa et ordentligt Storthing og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det næste ordentlige Storthing at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted, eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men allene angaae Modificationer, der ikke forandre denne Constitutions Aand, og bør 2/3 af Storthinget være enig i saadan Forandring.

Denne paragrafen er nå, etter en rekke endringer siden 1814, blitt til § 121. Siste punktum lyder slik: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandrer denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enige i en slik forandring.»

Norges Grunnlov, med dens styrke og svakhet, er bygget på kristne verdier og menneskesyn, og endringer i Norges Grunnlov må ikke gjøres dersom endringene er imot grunnlovens «Principer» og endrer «denne Constitutions Aand».

Den grunntanke, intensjon og målsetting som ligger til grunn for utformingen av loven, er lovens ånd. Denne ånd er kommet fra den kristne kulturarv, slik det kristne budskap er blitt mottatt og forstått og har formet vårt samfunn og vår kultur ved forkynnelsen av det kristne evangelium.

Lovens «Ånd» er den underliggende intensjonen og målsetting bak loven. Lovens intensjon er beskrevet med lovens bokstav. Slik består loven av to hoveddeler, ånd og bokstav, hvor bokstaven er underlagt lovgiverens intensjon eller hensikt – lovens ånd. Lovens ånd står således over lovens bokstav. Derfor må en endring av lovteksten aldri motsi lovens prinsipper eller forandre lovens ånd.

Grunnloven og statsforfatningen av 1814 lar seg ikke forstå uten at man selv har det kristne livssynet. Jurister og politikere som ikke forstår hva som er lovens «Aand» mener at § 2, som sier at den evangeliske kristne tro er staten religion, strider mot religionsfriheten, og at § 121 er uklar når den forbyr endringer som strider mot Grunnlovens Aand. Men slike jurister og politikere forstår ikke hva som skaper frihet og hva frihet er. Det er evangeliet om Jesus Kristus som har gitt oss frihet fra korrupsjon, menneskeforakt og undertrykkelse. Og ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, var det kristne politikere som sørget for at vi fikk.

Grunnloven er Lex Superior. Den skisserer premissene for all lovgivning (i.e. kriminalloven, fullmaktslover, etc.). Det vil si at kristne rettsprinsipper skal følge lov, regelverk og forskrifter. Over Lex Superior står Lex Canon, som er Bibelen. «[D]enne Grundlovs Principer» og «denne Constitutions Aand» betyr ganske enkelt de judeo-kristne rettsprinsipper og sosialetiske verdier som regulerer interpersonale forhold – det kristne fundament hvorpå Grunnloven og vår sivilisasjon er bygget.

Sekulære historikere og jurister vil selvsagt forsøke å underslå eller bortforklare denne sannhet, men det endrer ikke det faktiske forhold. Det er umulig å forstå Grunnlovens rettsprinsipper og «Aand» for en som ikke kjenner evangeliet om Jesus Kristus og det kristne budskap og det kristne menneskesyn.

Lovens hensikt er den samme som kjærlighetens – beskytte og bevare. Således er loven ikke til for å tjene seg selv, men for å tjene menneskene ved å legge grunnlaget for frihet og trygghet. Dette er lovens «Aand», det vil si lovens guddommelige intensjon og målsetting – å tjene mennesker. Mennesket er ikke til for loven, men loven er til for mennesket. Slik som vegtrafikkloven er til for å skape trygget for mennesker i trafikken, slik er lovverket til for å skape og bevare sosial, økonomisk, helsemessig og juridisk trygghet for mennesker i hverdagen, og sikre innbyggernes livskvalitet.

Lovvedtak, lovendringer og «Modifikationer» og domsslutninger som bryter med Grunnlovens kristne verdisyn og rettsprinsipp, i.e. lovens «Aand», er brudd på Grunnovens bestemmelser. Fordi det er «denne Konstitutions Aand» som skal være retningsgivende for lovgivningen. Ateistiske tanker og idéer og fremmede religioners innflytelse på Norges Grunnlov og lovverk er således utelukket dersom slik påvirkning vil endre eller stride mot «denne Konstitutions Aand», det vil si, Grunnlovens kristne grunntanke, verdisyn, intensjon og målsetting – som er å bevare folk og land i den kristne tro, rettsprinsipp og menneskesyn.

Slutning

Innføringen av kristendommen var hovedfaktor i den nasjonale samlingen, som begynte etter kong Olav den helliges fall på Stiklestad i 1030. Eidsvoll-delegatene begynte sitt arbeide med å gå i kirke, den 10. april 1814 som var 1. påskedag det året. Delegatene til Eidsvoll var kristne og opplært i kristne sosialetiske verdier og rettsprinsipper.

Hele den nasjonale reisning på 1800-tallet var en frukt av den kristne barnelærdommen, den gang da «en mann er en mann og et ord er et ord» var gjeldende etisk standard. Trofasthet, pålitelighet, ærlighet og kjærlighet til mennesker er det som skal bære nasjonen frem.

Bibelen og Grunnloven er røttene til den retten som har båret vårt folk siden Mosterloven i 1024. Norge og riksforsamlingen på Eidsvoll hentet impulser i arven fra Jerusalem med menneskeverd og menneskerett, fra den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776), Bill of Rights (1791), og britenes Magna Carta (1215). Eidsvoll-mennene hentet ikke noen inspirasjon fra den franske revolusjon med opprør og giljotiner, halshugginger, massehenrettelser, myrderier og menneskeforakt, slik noen historikere og revisjonister vil ha oss til å tro.

Kristne stortingsrepresentanter sørget for at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og ga oss ytringsfrihet, møterett og forsamlingsrett. Bibelen var det kompass som skulle vise det norske folk retningen og Grunnloven var det øyet som lot folket se veien. Landet skulle bygges med kristen lov og ikke religiøse og sekulære maktmenneskers u-lov. Det norske folk skulle bli fri fra både religiøs og sekulær undertrykkelse.

Kristendommen og evangeliet om Jesus Kristus er den siviliserte verdens demokratiske og kulturelle arv. Når vi hvert år den 17. mai feirer Grunnloven og riksforsamlingen på Eidsvoll, da minnes vi de 112 edsvorne menn og takker Herren, vår Gud for vår frihet og velstand. Vi deler gleden med våre medborgere, men vi takker Herren og gir Gud æren – soli Deo gloria.