Heraldisk historikk

Riksvåpen og våpenskjold hører inn under vitenskapen om heraldikk. Det er studien knyttet til merker og design av våpenskjold og relaterte fagområder, som vexillologi, ikonologi og stamtavler.

Heraldikk som vitenskap hadde sin begynnelse i det tiende og ellevte århundret. Men bruk av militære våpenmerker, bannere, standarter, skjoldmerker, rangtegn og uniformering er en praksis som er arvet fra historiens tidligste imperier. Det er videreført fra sumenerne (ca. 3000 f. Kr.) gjennom det det egyptiske riket, det assyriske, det persiske, det hellenske, og det romerske – til middelalderens Europa og helt til vår tid.

For å kunne forstå riksvåpen, slik vi kjenner disse i den vestlige, kristne verden, er kunnskap om heraldikk viktig. Men like viktig er kunnskap om sekulær og bibelsk historie, særlig det gamle testamentets beskrivelse av tabernaklet. Det meste av de initiale heraldiske våpenskjolds figurer, elementer og farger (tinkturer) har sitt opphav i hebreernes tabernakel i ørkenen som ble reist sirka 1450 f.Kr.

I høymiddelalderens Europa fikk skjoldmerkene heraldiske regler for bruk av farger og figurer, og skikken fra oldtiden med tegn og merker på skjold ble til det som vi kjenner som våpenskjold og riksvåpen. Disse fikk en viktig territorial og politisk betydning.

Slik som i moderne tid så var påkledning og hodeplagg brukt til å identifisere rangordning og status i både den militære og sivile sektor. Slike ytre tegn for å markere klasseskiller og makt var særlig viktig for konger og adel.

Våpenmerkers historiske røtter kan føres tilbake til oldtidens krigførende samfunn. Uten en form for identifisering kunne det være vanskelig å skille mellom venn og fiende når en hær bestod av flere tusen soldater og militært personell. For å være gjenkjennelig var det derfor nødvending med et system av kjennetegn som kunne skille mellom venn og fiende, så vel som for behovet for distinksjoner som viste rangorden og kommandolinjer innen egen hæravdeling.

Slik ble påkledning, hodeplagg, skjoldmerker, bannere og standarter etter hvert tegn, eller ‘sigma’, som viste tilhørighet og status. Disse historiske forhold ble med tiden til heraldiske symboler, våpenskjold og riksvåpen.

Oldtiden

Oldtidens militære bannere, hodeplagg og hjelmer og hodeplagg, og kapper var det som med tiden skulle utvikle seg til å bli det som vi i dag kjenner som vitenskapen om våpenmerker, heraldikk.

En stor del av tradisjonelle skjoldmerker og hjelmtegn innen moderne heraldikk kan kyttes til Israels tolv stammer og tabernaklet i ørkenen (4Mos 2:2). Patriarken Jakobs 12 sønner, samt Josefs to sønner ble gitt våpenmerker med symboler etter deres fars velsignelse, men også andre begivenheter i hebreernes historie (1Mos 49:1-27 o.a.).

Eksempler: Rubens skjoldmerke var en lilje, som har gitt det heraldiske symbolet fleur-de-lis; Simeons merke, et sverd, sekundært en borg; Benjamin, en ulv; Dan, en vekt, sekundært en slange. Judas merke var en løve, som ble til Juda løve, et symbol for Kristus (Åp 5:5), et av de mest brukte symbol og skjoldmerke i europeisk heraldikk. Juda løve er også skjoldmerke i Jerusalems byvåpen. (Illustrasjonen som viser merket til fem av de tolv stammene er fra en frimerkeserie utgitt i staten Israel.)

Alle oldtidens hebraiske skjoldmerker fra Israels tolv stammer finner vi igjen i heraldiske våpenmerker over hele den kristne verden. Den symbolske betydningen av de heraldiske tinkturer brukt i det europeiske heraldiske systemet har sin opprinnelse i symbolikken i materialene brukt til byggingen av hebreernes tabernakel i ørkenen.

Det største historiske materialet om oldtidens krigførende samfunn er det som finnes om det romerske riket og dets militære organisering. Det historiske materialet beskriver merker og bannere (signum og vexillum), standarter  og distinksjoner som identifiserte militære avdelinger og personell, så vel som sivile rangordninger og status. 

Norge i middelalderen

I tidlig middelalder og under kristningstiden i Norge var skjoldmerker og hjelmtegn, og bannere, det viktigste middel brukt for å tilkjennegi tilhørighet.

For eksempel, om slaget ved Nesjar i år 1016 mellom kong Olav Haraldson og norske høvdinger under ledelse av Svein Håkonson jarl, sier Snorre at kongens menn hadde hvite skjold med påmalte kors i gul, rød eller blå farge, og med et hvitt kors som hjelmtegn.

“Kong Olav hadde eit hundrad mann paa skipe sitt, og alle desse hadde ringbrynjur og valske hjelmar [valkyriehjelmer, som var hjelmer med vinger]; dei fleste av mennane hans hadde kvite skjoldar, med den heilage krossen paa av gull, men sume hadde maala han [korset] med raud eller blaa farge; han lét maala ein kross paa panna paa alle hjelmane og, med kvit farge. Han hadde eit kvitt merke, som var ein orm.”

Sagaen sier ikke noe om hva som var grunnen til at kongen hadde en “orm” og ikke et kors på sin hjelmen. Det var kanskje satt på som et rangtegn. Men den mest nærliggende forklaring er at kongen brukte det heraldiske tegnet til Dans stamme. Det heter i 1Mos, “Dan shall be a serpent by the way, an adder in the path, that biteth the horse heels, so that his rider shall fall backward. I have waited for thy salvation, O LORD.” (Gen. 49:17-18 KJV)

Merkebærer

Helt fra oldtidens og antikkens kriger har merkebærer vært en særdeles viktig og prestisjefylt oppgave. Merkebærerne hadde en særstilling og var særdeles viktig for en hæravdelings kampmoral og samhold. De hadde spesielle kledninger som skilte dem ut fra resten av det militære personalet. For en romersk legion var tap av merket den største vanære legionen kunne bli påført. Oppgaven som merkesmann ble derfor gitt til pålitelige og fryktløse krigsveteraner. Merket måtte ikke falle, men holdes oppe under hele slaget. Under andre verdenskrig, da Norge var hærtatt av Tyskland, spilte det norske nasjonalflagget samme rolle som samlingsmerke og holdt oppe patriotenes moral og folkets håp om seier og frihet.

Per Sivle har beskrevet merkesmannens viktige rolle i diktet om kong Olavs merkesmann, Tord Foleson i slaget på Stiklestad,

Daa Tord han kjende, han Banasaar fekk,
der fram i Striden med Merket han gjekk,
daa støyrde han Stongi, so hardt han kunde,
i Bakken ned, fyrr han seig innunde.

Og gamla Soga, ho segjer so,
at Tord han stupa, men Merket det stod.
Og soleis maa enno Mannen gjera,
skal Framgongs-Merke i Noreg han bera.

Mannen kan siga, men Merket det maa
i Noreg si Jord som paa Stiklestad staa.
Og det er det stora, og det er det glupa,
at Merket det stend, um Mannen han stupa.

Historien viser en klar arvelinje fra oldtidens bruk av faner, bannere, standarter, og militære distinksjoner til det som er blitt nasjonalstatlige riksvåpen og kongevåpen. Helt fra de tidligste organiserte samfunn og opp gjennom de ulike tidsperioder har det vært farger, figurer og merker på skjold og andre rustningsdeler brukt i det militære, som tjente som identifikasjon for rangordning og kommandolinjer. På samme måte har det også i det sivile samfunnsliv til alle tider blitt brukt kleskoder og våpenskjold for å skille samfunnsklasser og angi familie, klan og sosial status.