Guds vei til frelse begynner med det første messianske løftet i første Mosebok 3:15, som viser til korset og frelsesverket på Golgatas kors, om soning og gjenløsning og frelse fra evig fortapelse, om syndenes forlatelse og gjenopprettelse etter menneskets fall, og gjenåpning av veien til livets tre – Kristus. Gud Herren (Yahweh Elohim) lovet at kvinnens frukt (Luk 1:42) skulle seire over djevelens frukt og knuse djevelens makt.

Etter syndefallet vokste menneskets ondskap og synd. Hovmod, innbilskhet, egenkjærlighet, selvskryt, maktbegjær, grådighet, selvrettferdighet, hat og menneskeforakt ble de karaktertrekk som særpreget det falne menneskets natur.

Lamek, den siste av Kains etterkommere som er nevnt, opphøyde seg selv og skrøt av at syttisju dødsfall skulle være hevn hvis han ble drept. Der manglet det ikke karaktertrekk som hovmod, arroganse og selvrettferdighet. Med Lamek kom bigami inn i verden, som siden ble til polygami. Lamek sa til sine hustruer, “Jeg har drept en mann for et sår, og en ung mann for en skramme. For hevnes Kain syv ganger, skal Lamek hevnes syttisju ganger.” (overs. fra ASV)

Med dette avslutter Skriften nedtegnelsen av Kains slekt. De bosatte seg øst for Eden og ble siden spredt ut over jorden.

Inntil Noahs dager
Til tross for sivilisasjonen Kains etterkommere skapte, vokste menneskene i ondskap, inntil det bare var Noah som ble funnet rettferdig. Noah var sønn av Lamek, som var sønn av Metusalah, sønn av Enok. Enok var femte generasjon etter Set, Adams sønn.

Menneskets ondskap var stor og “alle dets hjertes tanker og handlinger var bare onde den hele dag.” 1Mos 6:5

Det som de kunne vite om Gud, var åpenbart for dem. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse, og de visste hva som hadde hendt i Eden, syndefallet og løftet om gjenløsning. Men selv om de kjente Gud æret de ham ikke, men ble tomme i sine tanker og deres uforstandige hjerte ble formørket. (Rom 1:18-21)

De av Sets etterkommere som tjente Herren tok vare på evangeliet om Guds frelsesplan. Da Noah ble født ga Lamek ham navnet Noah og sa: “Han skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders strev på den jord som Herren har forbannet.” Navnet Noah betyr hvile.

1Mos 4:26 har en informasjon som har skapt mye bry for bibeloversettere.  I tradisjonell oversettelse lyder verset omtrent slik, “Set fikk også en sønn, og han kalte ham Enos. Da (på den tiden) begynte menneskene å påkalle Herrens navn.” Det er den siste setningen som har vært årsak til bry.

Enos betyr forgjengelig, i.e. underlagt døden ved aldring, sykdom, skade, etc. (Strong’s Concordance); morbid; syk; fortvilet over; glemsom (Hitchcock’s Bible Names Dictionary).

I de tradisjonelle, anerkjente oversettelsene tolker oversetteren det slik at mennesker hadde falt fra Gud og nå, sirka 250 år etter syndefallet, begynte de å vende tilbake til sin Skaper i bønn og påkallelse. Men det som skjedde etter frafallet var at synden ble større. Menneskene, også Sets slekt, falt fra Gud. Ondskapen og ugudeligheten økte, inntil det på Noahs tid, før flommen, bare var åtte rettferdige mennesker tilbake på jorden.

Begynnelsen til hedenskap
Bibelen sier ikke noe om ved hvilket navn de første menneskene påkalte Gud. I bibelens første bok kalles Gud ved navnet Yahweh. Men det er nok brukt retrospektivt av bokens forfatter. For patriarkene, Abraham, Isak og Jakob kjente ikke Gud ved det navnet (2Mos 6:3). Det utelukker imidlertid ikke at Adam kunne ha kjent Gud ved navnet Yahweh.

Jesus var den “siste Adam” (1Kor 15:45). Han kalte Gud sin Far (Fader) og påkalte ham ved det navnet i bønn. Det er derfor også mest nærliggende å tro at den første familien påkalte Gud som Far, slik som Jesus. Men de kunne også ha påkalt Gud vad navnet Adonai Elohiym, Herren Gud, som var deres Skaper (1Mos 1:1).

I oldtiden var navn uttrykk for karakter, personlighet. Abram (opphøyet far) ble til Abraham (far til mange). Jacob (som erstatter) ble til Israel (som seirer med Gud). Navn kunne også bli endret for å markere vendepunkt i menneskets liv. Simon (hører, adlyder) ble endret til Peter (klippe, stein); Det står gjerne forklart hvilken hendelse som var årsak til navneendringen. For eksempel fikk Peleg (jordskjelv, divisjon) sitt navn «for i hans dager ble jorden (erets) delt» (1Mos 10:25).

Den siste linjen i 1Mos 4:26 indikerer at det skjedde noe på den tiden som er relatert til Enos’ navn, noe som har å gjøre med død, fortvilelse og glemsel.

Dersom det var en vekkelse som begynte på Enos’ tid, når tok så vekkelsen slutt, og når begynte frafallet som førte til ondskapen som rådet på den tiden da Herren talte til Noah og sa han ville sende flommen og ødelegge menneskene på jorden på grunn av deres ondskap?

At mennesker skulle begynne å påkalle Herrens navn i bønn først på Enos’ tid, er ikke sannsynlig. Sakrale ofringer var etablert allerede på Kain og Abels tid, men det er mest sannsynlig at det begynte med Adam, etter Guds instrukser, for å vise hvordan det messianske løftet i 1Mos 3:15 skulle oppfylles (Jes 53:5-6). Ofringen av det førstefødte lam viste frem til en forsoner og gjenløser som skulle komme. Denne form for påkallelse og gudstjeneste hadde nok vært religiøs praksis helt siden forvisningen fra Edens hage og veien til livets tre ble stengt. Likeså vil det være utenkelig at Adam og Eva og deres barn ikke påkalte deres Gud og Skaper i bønn. Ofringene pekte fram til tabernaklet i ørkenen og korset på Golgata, der det første messianske løftet om en gjenløser skulle oppfylles. Adam og hans barn forstod protoevangeliet om en gjenløser. Alt dette tyder på at Adam visste hvordan gjenløsningen skulle skje. Han kjente evangeliet.

Vers 4:26 kan således ikke forstås slik at det fant sted en åndelig vekkelse 250 år etter Sets fødsel. Sett i kontekst med Enos’ navn (forgjengelig, i.e. underlagt døden ved aldring, sykdom, skade, sår etc.), samt beskrivelsen om menneskets tilstand på Noahs tid, antyder verset 4:26 at det var det motsatte av vekkelse som skjedde. International Standard Version (ISV) har nok den riktige oversettelsen, hvor det står: “At that time, profaning the name of the LORD began.” Som til norsk blir: På den tiden begynte vanhelligelsen av Guds navn.

Adam og Set og sannsynligvis alle Adam og Evas sønner og døtre levde på Enos’ tid. Men det er lite trolig at Adam og hans etterkommere, bortsett fra Kains ætt, var blant de som vanæret Herrens navn. Men da flommen kom, var det ingen andre enn Noah og hans famille som ikke vanæret Gud.

Fra religionene som menneskene utviklet fra Enos’ dager kan vi slutte at kunnskapen om skapelsen, livet i Edens hage, syndefallet og frelsesplanen ble overgitt fra generasjon til generasjon, men ble i tidens løp pervertert og gjort til sakral avgudsdyrkelse.

Flommen kom fordi menneskene ‘vanhelliget’ Herren, og “menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.”

Frafallet fortsetter
Adam hadde etablert den sakrale ofringen av lam, som pekte mot den “kvinnens frukt” som skulle gjenløse mennesket. Ofringen av det førstefødte lam var nok ikke noe Abel hadde funnet på av seg selv, men instruks først gitt av Gud til Adam. Gud hadde gjort kjent for de første menneskene mye mer enn det som står i 1Mos 3:14-24 og om den Gjenløser og Frelser som skulle komme. Ofringen av det førstefødte lam tyder på at de hadde kunnskap om at “kvinnens frukt” (1Mos 3:15) var Gud Lam som skulle ofres på et kors (jf. Kains merke, “Tav”, i artikkelen, Korsets merke, i kategorien BIBELHISTORIE).

Frafallet og fordervelsen fortsatte å øke blant menneskene helt til Noahs flom, selv om det var noen som tjente Herren og bevarte Guds navn. Det er således mest rimelig å tro at den riktige forståelsen av 1Mos 4:26 var at menneskene begynte å vanhellige Gud ved å initiere en religion med ofringer som perverterte prototoevangeliet og det budskap Adam hadde gitt videre til sin ætt.

Etterkommere av Set var de som bevarte troen på Adams Far og Gud, vår Skaper, og overleverte historien om Eden og protoevangeliet. Det er utenkelig at Noahs etterkommere i Sinear (Babylon) hadde tenkt ut den ideen om modergudinnen og barnet i sitt eget hode. På samme måte hadde også hedenske blodofringer, som vi finner i for eksempel Latin Amerika, sitt utspring i protoevangeliet og budskapet som ble gitt til Adam. Offerlammet, det førstefødte (1Mos 4:4) ble synonymt med kvinnens frukt, han som skulle gjenløse mennesket (1Mos 3:15). Lammet (kvinnens frukt, Messias) skulle være uten lyte. Dette evangeliske budskapet, om en gjenløser som skulle bli født av en kvinne, en ung jomfru, ble siden pervertert, noe som i sin tur førte til menneskeofringer og ofringer av spebarn og jomfruer.

Sett i forhold til den historien som skulle komme, må konklusjonen bli at på Enos tid ble de hedenske sakrale religioner begynt, og som alle var perverterte versjoner av det opprinnelige, guddommelige budskap.