Når vi er i vår dypeste sorg, når vi føler oss lengst unna Gud, da er det Han er nærmest og da er vi mest åpne for Hans gjenopprettende kraft. –Tommy Dorsey
Thomas (Tommy) A. Dorsey ble født 1. juli 1899 i Villa Rica, nær Atlanta, Georgia, av predikant og bonde Thomas Madison Dorsey og Etta Plant Spence. Som 12-åring var Dorsey profesjonell musiker, og flyttet til et område med “barrelhouses” (etablissement med musikk, dans, gambling og drikking, hovedsakelig drevet av afroamerikanere i det sørøstlige USA) og bordeller i Atlantas beryktede Decatur Street, hvor han spilte blues og ble kjent som «Barrelhouse Tommy».
Hans ankomst til Chicago som 17-åring førte til en immersjon i bluesscenen i Chicago, hvor han deltok i musikklasser og jobbet dagjobber, og som bluesanger og musiker i forbudstidens “speakeasies” om kvelden. Etter en tid i Chicago deltok han på en baptistkonvensjon i Pilgrim Baptist Church i 1922, og ble så beveget av den musikalske predikanten han hørte den kvelden at han opplevde en omvendelse, og han skapte begrepet ‘gospelmusikk’.
Med fremveksten av bluesplater på 20-tallet ble Dorsey en etterspurt arrangør og akkompagnatør. Han jobbet i et band kalt The Whispering Syncopators, sammen med den kjente amerikanske jazzmusiker, komponist og bandleder Lionel Hampton, og arrangerte turné for Ma Rainey and her Wildcats, hvor han var en fremtredende artist, og for Louis Armstrong. Han fant også tid til å gifte seg med Nettie Harper, en jente som gikk i kirken jevnlig.
Vinteren 1932, mens han var på turné, fikk han budskap om at kona Nettie var død i barsel, og den nyfødte døde dagen etter. Opplevelsen forvandlet Dorsey så kreativt og åndelig at historien sier at han komponerte sin mest berømte gospelsang, «Precious Lord, Take My Hand».
Her er historien om hvordan sangen «Precious Lord» ble født, fortalt av forfatteren (oversatt til norsk av evangelisk(.)com fra engelsk tekst):
Precious Lord, take my hand
Tilbake i 1932 var jeg 32 år gammel og ganske ny som ektemann. Min kone, Nettie og jeg bodde i en liten leilighet på sørsiden av Chicago. En varm ettermiddag i august måtte jeg dra til St. Louis, hvor jeg skulle være hovedsolist på et stort vekkelsesmøte. Jeg ville ikke dra. Nettie var i siste måned av svangerskapet med vårt første barn. Men mange ventet meg i St. Louis.
Jeg kysset Nettie farvel, klapret ned trappene til vår Ford Model A, og i en frisk bris fra Lake Michigan suste jeg ut av Chicago på Route 66. Utenfor byen oppdaget jeg imidlertid at jeg i travelheten for å dra hadde glemt instrumentkassen min. Jeg snudde og kjørte tilbake. Jeg fant Nettie sovende fredelig. Jeg nølte ved sengen hennes; noe sa sterkt at jeg skulle bli. Men ivrig etter å komme meg videre, og uten å ville forstyrre Nettie, ristet jeg følelsen av meg og smøg meg stille ut av rommet med min instrumentkasse.
Neste natt, i den dampende varmen i St. Louis, ba publikum meg om å synge igjen og igjen.
Da jeg endelig satte meg ned, kom en budgutt løpende med et Western Union-telegram. Jeg rev opp konvolutten. Limt på det gule arket var ordene:
YOUR WIFE JUST DIED.
Folk sang og klappet lykkelig rundt meg, men jeg klarte nesten ikke å la være og gråte. Jeg løp bort til en telefon og ringte hjem. Alt jeg kunne høre i den andre enden var: «Nettie er død. Nettie er død.»
Da jeg kom tilbake, fikk jeg vite at Nettie hadde født en gutt. Jeg svingte mellom sorg og glede. Men barnet døde den natten. Jeg begravde Nettie og den lille gutten vår sammen, i samme kiste. Da brøt jeg sammen.
I flere dager lukket jeg meg inne. Jeg følte at Gud hadde gjort meg en urett. Jeg ville ikke tjene Ham lenger eller skrive gospelsanger. Jeg ville bare tilbake til den jazzverden jeg en gang kjente så godt.
Men så, mens jeg satt sammenkrøpet alene i den mørke leiligheten de første triste dagene, tenkte jeg tilbake på den ettermiddagen jeg dro til St. Louis. Noe fortsatte å si at jeg skulle bli hos Nettie. Var dette “noe” Gud? Å, om jeg bare hadde viet Ham mer oppmerksomhet den dagen, da ville jeg ha blitt og kunne vært hos Nettie da hun døde. Fra den dagen av sverget jeg å lytte nøyere til Ham. Men jeg var fortsatt fortapt i sorg.
Alle var gode mot meg, spesielt en venn, musikklærer [Theodore] Frye, som så ut til å vite hva jeg trengte. Lørdag kveld tok han meg med opp til Malone’s Poro College, en musikkskole i nabolaget. Det var stille; den sene kveldssolen krøp inn gjennom gardinene i vinduene. Jeg satte meg ved pianoet, og hendene mine begynte å bla over tangentene.
Da skjedde noe med meg. Jeg følte fred i meg. Jeg følte at jeg kunne rekke ut og berøre Gud. Jeg fant meg selv spille en melodi, en som kom inn i hodet mitt. Ordene syntes bare å falle på plass:
Precious Lord, take my hand,
Lead me on, let me stand!
I am tired, I am weak, I am worn,
Through the storm, through the night,
Lead me on to the light,
Take my hand, precious Lord,
Lead me home.
Herren ga meg disse ordene og melodien. Han helbredet også min ånd. Jeg lærte at når vi er i vår dypeste sorg, når vi føler oss lengst unna Gud, da er det Han er nærmest og da er vi mest åpne for Hans gjenopprettende kraft.
Og slik går jeg videre, og lever for Gud villig og med glede, helt til den dagen kommer da Han vil ta meg og lede meg hjem.
Tommy Dorsey
Åpne linken under og lytte til sangen Precious Lord take my hand, sunget av Sunday 7pm Choir, St. Francis De Sales Church, Ajax, Ontario, Canada.
https://www.youtube.com/watch?v=fRGTR_wUje8&t=8s
