Forfølgelse i urkirkens Roma

Neros fakler (polsk: Pochodnie Nerona) er et maleri av den polsk-russiske kunstneren Henryk Siemiradzki (1843 – 1902). Verket, som ble fullendt i 1876, er også kjent som Kristne lysestaker (polsk: Świeczniki chrześcijaństwa).

Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden. Åp 12:10-11.

Åpenbaringsboken fremhever temaer som verdens antagonisme i opprør mot Gud mot en kirke som er lydig mot Guds vilje; at seier grunner ene og alene på Kristi fullførte frelsesverk på Golgata; at kristne må være rede til å møte døden for Kristi skyld; at de gjenløste “av alle ætter og stammer og folk og tunger” til slutt vil stå foran hans trone; at håpet om hans gjenkomst er mer verdt enn alle denne verdens goder.

Det menneskelige og guddommelige hadde alltid vært sydd sammen i gresk religion, og følgelig hadde folk i det østlige Hellas bygget altere til romerske keisere helt fra den første keiserens tid. De første altere var i Efesus og Smyrna. I selve Roma ble den keiserlige kulten sett på som et symbol på lojalitet til den romerske staten, og keisere ble guddommeliggjort etter at de døde. Men flere keisere som hevdet å være gud mens de fortsatt levde, blant dem Caligula, Nero og Domitian, ble forbannet i stedet for guddommeliggjort etter døden.

I den østlige delen av imperiet, som i Asia (nå vestlige Tyrkia), var det å tilbe bildet av keiseren i hans tempel en prøve på lojalitet til staten. Alle som nektet å delta i tilbedelsen av staten ble ansett som subversive, mennesker som undergravde staten.

På den tiden da Åpenbaringsboken ble skrevet var det den forhatte keiser Domitian som regjerte (fra 84 til 96 AD). Han opphøyet seg selv til gud og krevde å bli tilbedt av folket.

Domitian undertrykte aristokratiet, utviste astrologer fra Roma for at de ikke skulle forutsi hans avsettelse og forfulgte filosofer og religioner som han oppfattet som fiendtlige mot seg selv. Han undertrykte jødedommen og kristendommen og forfulgte kristne. Forfølgelsen av kristne under keiser Domitian var en av de største forfølgelsene av kristne før kristendommen ved Milano-ediktet i 313 ble en tillatt kult (religio licita).

Helt fra begynnelsen ble kirken i det første århundre forfulgt. I den første tiden kom forfølgelsen hovedsakelig fra jødene, men etter hvert som tiårene gikk og kristendommen ble utbredt, vendte også offentlige myndigheter seg mot de kristne. De viktigste periodene med offentlig forfølgelse fant sted på 60-tallet e. Kr. under keiser Nero og på 90-tallet e. Kr. under keiser Domitians tid.

Det var en prøvetid for kristne. Tusenvis ble fengslet, torturert, drept eller tatt til fange og gjort til slaver.

De kristne ble beskylt for å være gjerningsmennene bak den store brannen i Roma år 64, da Nero var keiser. Beskyldningen mot kristne for å ha påsatt, , skapte en stor forfølgelse av de kristne i Roma.

Under torturen og henrettelsen ble de kristne martyrene gjort til gjenstand for underholdning. Typer henrettelse som brukt av romerne inkluderte brenning i ‘tunica molesta’ (latin for plagende tunika, en lang skjorte impregnert med brennbare stoffer som nafta, harpiks, eller tjære); systematisk drap; korsfestelse; og gi levende kristne som mat til løver og andre villdyr til underholdning for byens befolkning. De ble pakket inn i skinn av ville dyr og revet i stykker av villhunder, eller spikret til kors, og da kvelden kom, ble de brent for å tjene til nattlys. (Tacitus)

Neros fakler
Det var mot denne bakgrunn den polsk-russiske kunstneren Henryk Siemiradzki malte  verket Neros fakler. Motivet har Siemiradzki hentet fra beskrivelser gitt av historikerne Suetonius og Tacitus.

Forfølgelsen av kristne under Nero var preget av ekstrem brutalitet og grusomhet, og noen av de mest forferdelige metodene for henrettelse var forbeholdt de som nektet å gi avkall på sin kristne tro.

Siemiradzkis maleri beskriver et selskap hos keiser Nero hvor en gruppe kristne martyrer skal brennes levende etter den store brannen i Roma. Folk fra mange forskjellige sosiale sfærer, inkludert keiseren selv, er til stede for å se på brenningen som foregår foran Domus Aurea, et storslagent palasskompleks som etter brannen ble bygd av keiser Nero i sentrum av det gamle Roma.

De kristne som skal brennes er pakket inn i ‘tunica molesta’, dynket med tjære og surret fast til påler. Deretter blir de satt fyr på og brent til keiserens og hans gjesters glede og forlystelse.

Undertrykkelsen og forfølgelsen økte, folk generelt ble mer anti-kristne, og regjeringen håndhevet keiserdyrkelse som en vanlig politikk. For å gjøre vondt verre, skapte falske lærere problemer i menighetene ved å oppmuntre kristne til å samarbeide med de hedenske religionene i staten ved å slutte seg til praksiser som var avgudsdyrkende og umoralske (Åp 2:10,13-14,20; 6:9-11).

Jøder var uoffisielt fritatt fra keiserdyrkelse, men velstående jøder som var undertrykt av Domitian, var brydd over det nylige opprøret fra jøder i Judea (66-70 e.Kr.) og ville ikke assosieres med antatte eller potensielt undergravende grupper. Mange asiatiske synagoger utviste derfor jødiske kristne (Åp 2:9; 3:7-9). Disse kristne jødene møtte romersk forfølgelse fordi romerne var i tvil om deres jødiskhet fordi de var utstøtt fra synagogen. Jesus hadde forberedt dem på dette (Joh 16:2).

Romerne undertrykte alle religiøse grupper hvis deres profeter fordømte Roma. Noen jødiske forfattere avsa dom mot Roma (ofte med kryptiske navn som Babylon, Edom eller Kittim), men Åpenbaringen er blant de mest eksplisitte domsavsigelser mot det hedenske Roma.

Mange kristne var motløse og forvirret, og mange hadde falt fra troen. Det virket for dem som om Jesus Kristus, kongen de hadde forventet skulle komme tilbake i makt og herlighet, ikke ville komme og frelse dem fra de onde kreftene som arbeidet mot dem og forfulgte dem og henrettet mange av de troende. Den virkelige makten så ut til å være i hendene på den romerske keiseren.

Dette var situasjonen for kristne i det romerske riket da apostelen Johannes på øya Patmos mottok budskapet fra Jesus Kristus da han sendte sin engel og kunngjorde for sine tjenere det som snart skulle skje.

“Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone.”