Når arkeologiske funn kan knyttes til bibelsk historie, men som avviker fra bibelens nedtegnelser, vil sekulære forskere straks bruke funnene som bevis for at bibelen er feil, og at bibelens forfattere har “lånt” historien fra andre og eldre kilder. Den historie som sekulære arkeologer finner, presenteres alltid som den riktige. Funnene er alltid pålitelige selv om man ikke kjenner forfatteren eller kilden og således kan dokumentere funnenes pålitelighet og forfatterens integritet. Er noe skrevet som kan dateres noen tusen år tilbake i tid, så er påskriften alltid korrekt. Sekulær arkeologi er av den oppfatning at oldtidens historieforfattere var alle objektive og ærlige som var nøye med fakta-sjekk.

Det kan se ut som sannhetsgehalten er proporsjonal med alderen på funnet. De fleste bibler vi har i dag er jo trykket i moderne tid, så da er bibelens historie selvsagt ikke pålitelig. Slik er filosofien.

Slik mener sekulære arkeologer at for eksempel beretningen om vannflommen på Noahs tid er noe bibelens forfattere har funnet i legender hos andre kulturer. Det er som C. S. Lewis sier,

“….the whole vast structure of modern naturalism [seem to] depend not on positive evidence but simply on a priori metaphysical prejudice…[and is] devised not to get in facts but to keep out God.”    (C. S. Lewis, They Asked for a Paper)

I en artikkel om Gilgamesj-eposet og vannflommen sier den kristne forskeren Frank Lorey ved ICR:

Fra de tidligste sammenlignende studier av beretningene i 1. Mosebok 6:9-9:17 og Gilgamesj-eposet om den globale flommen, har det vært enighet om at det er et åpenbart slektskap.

Den utbredte tradisjonen med flomhistorien gjennom hele menneske-slekten er et utmerket bevis for eksistensen av en global flom fra et historisk vitenskapelig synspunkt. Datering av de eldste fragmentene av Gilgamesj-eposet indikerte opprinnelig at den var eldre enn antatt datering av 1. Mosebok. Imidlertid er det sannsynlig at den bibelske beretningen var blitt bevart enten som en muntlig tradisjon, eller i skriftlig form overlevert fra Noah, gjennom patriarkene og til slutt til Moses, og dermed gjort den til å være eldre enn de sumeriske beretningene som var gjentagelser (med endringer) av originalen.

En populær teori, foreslått av liberale “lærde”, sier at hebreerne “lånte” fra babylonerne, men det har aldri blitt fremsatt noe avgjørende bevis for en slik teori. Forskjellene, inkludert religiøse, etiske og mengder av detaljer alene, gjør det usannsynlig at den bibelske beretningen var avhengig av noen eksisterende kilde fra de sumeriske tradisjonene. Dette hindrer fortsatt ikke liberale og sekulære lærde fra å gå inn for en slik teori. Den mest aksepterte teorien blant evangeliske kristne forskere er at begge har en felles kilde som går foran alle sumeriske variasjoner. Bibelens guddommelige inspirasjon tilsier at bibelens beretning er den originale og sanne versjonen.

(Frank Lorey, M.A., Institute for Creation Research)

Det er ikke mulig å gjengi en korrekt og detaljert modell av Noahs ark. Men arken må ha vært konstruert til å kunne tåle påkjenningen skroget ble utsatt for da “alle kilder i det store (hav)dyp brast, og himmelens sluser ble åpnet.” Skroget med spanter og forsterkninger og bærende konstruksjoner må ha vært slik som vi kjenner skipsteknologi i vår tid. Bildet over viser en modell i størrelse 1:1 utstilt ved Ark Museum i Williamstown KY, USA. Vi legger merke til at byggmesteren har gitt sin modell en vertikal stabilisator akterut, for å holde arken opp mot vinden og hindre stor krengning. Men det er lite trolig at arken hadde en bulb-baug, slik som på denne modellen. Arken hadde jo ikke fremdriftsmaskineri. Den var konstruert kun for å flyte.

Flommen

 I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnet seg, og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter. På denne samme dag gikk Noah og Sem og Kam og Jafet, Noahs sønner, og Noahs hustru og hans sønners tre hustruer med dem inn i arken, de og alle de ville dyr etter sitt slag og alt feet etter sitt slag og alt krypet som rører sig på jorden, efter sitt slag og alle fuglene efter sitt slag, alt som flyver, alt som har vinger. 1Mos 7:11-14

Det er en teori om hvor vannet kom fra som har vært diskutert blant de lærde. Teorien går ut på at det var et dekke av skyer, en slags paraply eller kappe (eng. canopy) rundt hele jorden. Denne kappen brøt sammen og kom ned som regn. Denne teorien, “The Canopy Theory”, tar utgangspunkt i 1Mos 1:6-10, hvor det står skrevet,

Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene. . . . Og Gud sa: Det bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann. Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble så. Og Gud kalte hvelvingen himmel. (. . .) Og Gud sa: Vannet under himmelen samle seg til ett sted, og det tørre land komme til syne. Og det ble så. Og Gud kalte det tørre land jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. 1Mos 1:2,6-10.

Gud skapte et rom, “en hvelving”, som er himmelen, slik at himmelen skilte mellom vannet over himmelen og vannet under himmelen.

Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene. 1Mos 1:2 

I begynnelsen skapte Gud et skydekke i troposfæren, “over himmelen”. Deretter samlet Gud vannet under hvelvingen (himmelen) “til ett sted”, og det tørre land ble synlig (1Mos 1:6-10). Fra skapelsen av var det altså et skydekke over himmelen, (“vannet som er over himmelen”) som omga hele jorden. Dette skapte en drivhuseffekt over hele jordkloden og kan forklare hvorfor det var tropisk klima på Svalbard og de arktiske områder. Det kan også forklare hvorfor mammuter som har blitt bevart i permafrosten i Sibir, har tropisk vegetasjon i magen.

Flommen begynte ved at alle kilder i det store (hav)dyp brast og “himmelens sluser ble åpnet”. Skylaget som omga jorden kollapset og kom ned som regn. Samtidig brast alle de store havdyps kilder, som også tilførte vann. (1Mos 7:11)

Men “the canopy model” har mange motstandere blant de lærde fordi den etterlater mange ubesvarte spørsmål. Blant de som ikke støtter canopy-modellen er Institute for Creation Research (ICR). Men jeg har ikke sett ICR har presentert en bedre forklaring.

En global flom 

En historisk legende om en flom finnes i etniske gruppers folklore over hele verden. Til tross for at lokal geografi, avstander og kulturelle aspekter kan variere, synes de alle å fortelle den samme historien. Mer enn 200 av disse historiene er blitt fortalt av misjonærer, antropologer og etnologer. Mens forskjellene ikke alltid er ubetydelige, kan den felles kjernen i historiene sammenfattes slik:

Der var en utvalgt familie (88%); De ble varslet på forhånd (66%); Flommens årsak var menneskets ondskap (66%); Katastrofen var kun en flom (95%); Floden var global (95%); De overlevde i en farkost (70%); Dyr ble også reddet (67%); Dyr spilte en rolle (73%); De overlevende strandet på et fjell (57%).

Ved å sette sammen alle disse felles beskrivelsene, vil historien bli noe slik som dette:

En gang var det en global flom, sendt av Gud for å dømme menneskenes ondskap. Men det var en rettferdig familie som ble advart på forhånd om flommen som skulle komme. De bygget en båt (en ark) hvor de overlevde sammen med dyrene. Da flommen tok slutt, landet båten deres på et høyt fjell hvor de kom ned og befolket igjen jorden.

De mest sammenfallende beretningene er fra Midtøsten, men tilsvarende legender er funnet i Sør-Amerika og øyene i Stillehavet og andre steder.

(John D. Morris, Ph.D., Instutute for Creation Research)

Tydeligvis er disse historiene fragmenter og forvrengninger av den opprinnelige, gjennom muntlig tradisjon og overlevering gjennom årtusener. Den opprinnelige, uendrede, detaljerte og sanne historien finner vi i første Mosebok, kapitlene 6-7, om Noah og hans familie. Også funn av fossiler i berglag (strata) og fysiske særpreg i disse lagene bærer bevis for en global, katastrofal flom slik det er beskrevet i Bibelen.

Kristus frelser

“… den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, da arken ble bygget, i hvilken noen få, åtte sjeler, ble frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse …” 1Pet 3:20-21 

Apostelen Peter beskriver vår dåp til Kristi død som et motbilde på frelsen av åtte i arken. Bibelen gjør det klart at arken, som reddet åtte sjeler gjennom syndfloden, er et bilde på Kristus og hans frelse. Ved å gå inn i arken kunne alle som svarte på Noahs forkynnelse bli frelst fra dommens flom. I dag, ved å gå inn i Kristus, den ultimate frelsesarken, blir vi frelst fra den kommende dom. Derfor er Kristus analogt et motbilde på arken, og frelser sjelene til de som omvender seg i dag.

Syndens virkninger rammet alle mennesker (Rom 3:23), fordi alle stammer fra “det første mennesket, Adam” (1Kor 15:45). Kristus, “den siste Adam”, kom for å gjenløse alle som tar sin tilflukt til ham midt i en global flom av synd.