Tabernaklet - frelsens mysterium

 

.. det mysterium som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men som nå er blitt åpenbarts for hans hellige …   Kol 1:26 

 

 

Uten det gamle testamentet blir det å lese det nye testament som å lese bare det siste kapitel av en novelle. En kommer til avslutningen uten å bli kjent med karakterene, forløpet og historien, og sitter med liten eller ingen forståelse av hvorfor og hva som skjedde. Apostlene og urkirken hadde bare det gamle testamentet til bruk i evangeliseringen. De første 15-30 årene var menighetene uten evangeliene og epistlene vi har i dag.

I de tre første kapitlene i bibelen er det seks hovedpunkter som gir oss forståelse av Guds frelsesverks historie. Disse er 1) skapelsen, 2) de to trær i sentrum av Edens hagen, livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt, 3) syndefallet, 4) det første løftet om en Gjenløser, protoevangeliet, 5) menneskets utvisning fra Edens hage, og 6) stengningen av veien til livets tre. Kunnskap om disse og om tabernaklet/templet er nødvendig for å forstå Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors. Dette er Guds mysterium fra tidenes morgen som ble åpenbart i Kristus.

Uten kunnskap om protoevangeliet og tabernaklet, blir frelsesverket på Golgata svært vanskelig å forstå

Tabernaklet var et bilde på Jesus, og den troende er Guds “tempel” (tabernakel).  Det er mange kristne, inkludert teologer og bibeloversettere, som ikke forstår hva Johannes mener når han sier i Joh 1:18 at Sønnen er i Faderens ”skjød” som det står i NB 1930. I BGO og NB88/07 er det det oversatt med ”favn”, og nynorskutgaven har ”fang”. KJV har ”bosom”. Den mest riktige oversettelse til norsk vil være ”barm”.

Om lag femti kapitler i bibelen er viet tabernaklet. Sammen med Guds eget vitnesbyrd om skapelsen og syndefallet, og løftet om gjenopprettelse (1Mos 3:15), er tabernaklet det viktigste som står i GT, og sammen med Evangeliet om Jesus Kristus er Guds Ord om tabernaklet det aller viktigste som står skrevet i hele Bibelen. Kunnskap om tabernaklet gir kunnskap om Den Hellige – om den eneste, sanne Gud og ham som Gud har utsendt. Derfor gir den kunnskap om Guds frelsesverk, om den historiske forløsningen (gjenløsningen) og syndenes forlatelse, forsoningen og det evige liv. Dette er det sentrale i Evangeliet og det som alt annet i Bibelen dreier seg omkring. Alt utgår fra dette og kommer tilbake til dette. Det er Alpha og Omega, begynnelsen og enden.

Den siden som var vendt mot øst, med porten (eller ”døren”) i midten, heter skulder, sidene heter ribber (som på det menneske) og siden som vendte mot vest heter hofte. Det Helligste og Det Aller Helligste var det hebraiske ordet for innvoller (nor. skjød; eng. bosom), så her ser man konturene av et menneske. Det er Kristus. Skuldrene mangler hode (der inngangen var), fordi hodet er Kristus og han er i himmelen, altså hos Gud – og ER Gud.

Tabernaklet var Guds (Faderens) bolig og et fysisk bilde av Kristus (Sønnen). Når det i DNT snakkes om Faderens “skjød” (favn, fang) så er det Det Aller Helligste, tabernaklets indre kammer det refereres til. I Det Aller Helligste var Paktens Ark med Loven (Guds vilje), Arons stav (åndelig vekst), krukken med manna (Guds Ord), nådestolen (Herrens nåde), og kjerubene (Guds makt). Det er viktig å merke seg at det er kjeruber, ikke engler, som vokter nådestolen. En ser ofte kunstnere avbilder engler med vinger. Det er en hedensk tradisjon. Engler (budbringere) har ikke vinger. Kjeruber har vinger.

Lokket på paktens ark ble kalt nådestolen. På hebraisk kaporet som betyr å vaske bort, og altså impliserer renselse (”ta bort”, jfr. Joh 1:29) av synd gjennom syndenes forlatelse ved Guds miskunnhet og nåden i Kristus.

La meg bo i ditt telt [egentlig, tabernakel] i all evighet, la meg finne ly [dvs. tilflukt] i dine vingers skjul [beskyttelse]! Salme 61:5

Kjerubenes vinger var bredt ut over lokket på arken, nådestolen. Vinger er et bibelsk symbol på beskyttelse og omsorg, og hans makt. Kjerubenes ansikt var vendt mot nådestolen.

Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet, så de dekker over nådestolen med sine vinger, og deres ansikter skal vende mot hverandre; mot nådestolen skal kjerubene vende sitt ansikt. 2Mos 25:20

At kjerubenes ansikt skulle være vendt mot nådestolen symboliserte at Gud hele tiden så blodet som ypperstepresten stenket på nådestolen under kjerubenes vinger. Dette var Jesu blod. Gud ser kun blodet på nådestolen. Det er det eneste som rettferdiggjør en synder og frelser oss fra evig fortapelse.

Det natten da hebreerne skulle ete det første påskemåltidet (nattverden) ved utvandringen fra Egypt beskyttet lammets blod hebreerne mot dødsengelen. Hebreerne ble instruert om å smøre blodet av lammet på dørstolpene og på det øverste dørtreet, i den rekkefølgen. Ved å gjøre dette tegnet de et kors – Golgatas kors. De tok en bunt isop (jfr. Sal 51:9 og Joh 19:29) med lammets blod og strøk først på den ene dørstolpen og så på den andre. Deretter strøk de blod med isopbunten på den øverste dørstolpen. (Dette dannet tverrliggeren på korset, patibulum, hvor Jesu hender ble naglet fast. Ved korsfestelsen ble “gjeldsbrevet”, titulus, med den dømtes navn, samt anklagen, festet på korsets tverrligger).

Jesu blod

Nådestolen dekket over Guds vilje (Loven) som mennesket ikke kan oppfylle i egen kraft. Guds vilje ble oppfylt i Kristus, som er blitt vår rettferdighet for Gud. Kristus er vår rettferdighet, i ham er vi rettferdiggjort – ikke i oss selv.

Offerblodet på nådestolen pekte mot Jesu blod på Golgatas kors (1Mos 3:15, Jes 53:5), blodet som dekker våre misgjerninger og manglende evne til å oppfylle Loven (Jes 64:6). Våre synder er skjult i paktens ark med anklageskriften mot oss, og blodet, Kristi blod, dekker over dem (Kol 3:3).

Således, når Gud ser hver enkelt troende, da ser han Kristus, som bor i hver kristen ved Den Hellige Ånds “segl” (Joh 6:27; 2Kor 1:22; Ef 1:13). Den troende er ikledd Guds rettferdighets ”kjortel” (Åp 7:13,14) i Kristus, “i hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse» ved hans soningsoffer.

For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Matt 26:28

Ordet “skjød” eller, som i KJV, “bosom”, brukt om Guds “hjerte” eller “sjel”. Da begynner vi også å forstå hva Paulus mener med at den kristne er Guds “tempel” (dvs. tabernakel), ved at Kristus bor i den kristne ved Den Hellige Ånd. Den troende er født på ny og har fått Kristi Ånd, Den Hellige Ånd, i sitt ”hjerte”, eller kanskje rettere sagt, i sin sjel, dvs. i sitt indre, ”bosom”, som innsegl på at han/hun er Guds barn og tilhører Gud Faderen som hans eiendom (Matt 20:28; Ef 1:13; 1Pet 1:18,19).

Som nådestolen var “hjertet” av Tabernaklet og Sinaipakten, så er Guds frelsesverk på Golgatas kors hjertet av Evangeliet og Den nye pakt i Jesu blod. Evangeliet om Jesu forløsende blod, utgytt på korset, er den kristne kirkens liv. Vår Frelsers blod var den siste stenkning av offerblod som ble stenket på nådestolen over paktens ark under kjerubenes vinger.

I det øyeblikket Jesus døde revnet forhenget i templet, det som skilte det syndige mennesket fra den hellige Gud. Det revnet i to, fra øverst til nederst – fra “himmelen”, til “jorden” – fra Gud, til mennesket. Veien til Gud er ikke lenger begrenset til noen få utvalgte prester, men er åpen for alle som vil følge Herren Jesus Kristus, vår Frelser og Gjenløser. I Jesu blod kan vi med frimodighet gå inn i helligdommen …

..som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans legeme. Heb 10:20

Vi er blitt forløst gjennom Jesu Kristi blod (1Pet 1:18-19). Han betalte den ytterste prisen for vår frelse, da Gud viste sin kjærlighet til mennesker ved å gi sin sønn, den enbårne til soning for våre synder, for at hver det som tror på frelsens evangelium ikke skal fortapes, men ha evig liv. Jesus ga sitt liv som løsepenge for alle som tror på evangeliet om Guds nåde og lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse.

Det er dette vi minnes når vi går til nattverd. Vi minnes at Jesus gjenåpnet veien til livets tre (1Mos 3:24; Heb 10:20) da forhenget til det aller helligste, Guds hjerte, revnet i to, etter midten og skilte kjerubene som voktet veien til det aller helligste i templet i det øyeblikk Jesus overga sin ånd i Faderens hender og utåndet på korset.

Harriet Backer, Altergang i Stange kirke