Urkirken i Rom

Ved romersk lov var keiseren Pontifex Maximus, yppersteprest i pontifikalkollegiet, Collegium Pontificum for alle anerkjente (hedenske) religioner i det gamle Roma. Dette var den viktigste posisjonen i den gamle romerske religion. Kollegiet av pontifikaler var ansvarlig for administrasjonen av jus divinum, dvs. den delen av sivil lov som regulerte samfunnets forhold til de gudene og religionene som staten hadde anerkjent.

Pontifex betyr brobygger. Som hedensk yppersteprest, bygget keiseren “bro” mellom de religionene som han anerkjente, det vil si førte dem sammen (synkretisme).

Sakrale religioner/kirkesamfunn er ikke følsom for avvik i lære, men svært følsom for avvik i kultiske/liturgiske detaljer. Forfølgelsene av kristne i det romerske riket oppstod fordi den kristne evangeliske tro og lære ikke var en sakral gudsdyrkelse og undergravde derfor homogeniteten i det romerske sakral-religiøse samfunnet, hvor keiseren var øverste religiøse autoritet, pontifex maximus og tilbedt som gudenes stedfortreder. Ved ikke å akseptere keiseren som den høyeste religiøse autoritet, svekket de kristne samfunnets lojalitet til staten. En slik holdning ble oppfattet som forakt for keiseren. Kristne ble anklaget og forfulgt for helligbrøde og forræderi mot staten fordi de ikke tok del i de hedenske ofringer og sakrale handlinger.

Overgangen fra evangelisk kristendom til “kristen” sakralisme begynte med kunngjøringen av Milano-ediktet, også kalt Toleranse-ediktet, et resultat av en politisk avtale mellom de romerske keiserne Konstantin og Licinius år 313 AD. Kristendommen ble erklært å være religio licita, en tillatt kult. Kristendommen ble godtatt som en religiøs kult på lik linje med andre hedenske religioner i det romerske imperiet. Anklagen om helligbrøde og forræderi var således ikke lenger mulig, og forfølgelsen av kristne opphørte.

Under hele sin regjeringstid beholdt keiser Konstantin tittelen og funksjonen som Pontifex Maximus, leder for både de hedenske religioner som var godkjent av staten og for den delen av kristenheten som fulgte med til “kristen” statsreligion. Som øverste leder for alle religioner utnevnte Konstantin også biskoper for de kristne menigheter, eller “bispedømmer”. Unntatt fra denne statskirkens ledelse var den delen av kristne som ikke godtok Pontifex Maximus, keiseren, som den kristne kirkens leder, som f.eks. donatistene i Nord-Afrika. De ble stemplet som kjettere og vranglærere og forfulgt. Også de keiserne som etterfulgte Konstantin beholdt tittelen og funksjonen, inntil midten av 400-tallet.

Unnfangelse og fødsel

Sirka år 380 ble kristendom lovfestet statsreligion i det romerske riket. All annen religion ble forbudt. Forbudet inkluderte de kristne som ikke lot seg innlemme i den nye institusjonaliserte statskristendom i ekteskapet mellom stat og kirke, Regnum & Sacerdotium. Dette var den romersk-katolske kirkens unnfangelse.

Etter hvert som det vest-romerske imperiet ble svekket politisk og militært fikk pavekirken større makt, og pave Leo I (pave 440-461) overtok tittelen, Pontifex Maximus, den hedenske tittelen for yppersteprest. Dette var pavekirkens, den romersk-katolske kirkens fødsel.

Samtidig som kristendommen ble utbredt falt de religiøse lederne og presteskapet i den konstantinske kirken (Sacerdotium) fra evangeliet og økte i religiøst maktbegjær, korrupsjon og menneskeforakt. Det førte etter hvert den kristne verden inn i et åndelig mørke. Bibelen ble forbudt for lekfolk.

Den konstantinske pavekirken forfulgte evangeliske kristne. De ble fengslet, torturert og henrettet ved brenning, halshugging, drukning eller levende begravd. Forbrytelsene var at de (som tilhengere av troendes dåp) lot være å døpe spebarn, eller oversatte bibelen fra latin til det språk folk forstod, eller nektet å delta i de av den sakrale statskirkens pålagte ritualer, samt andre “kjetterske” handlinger, som å forkynne evangelisk tro og lære. I ekteskapet med staten var nå kristendom blitt en religiøs/politisk, autoritær og undertrykkende ideologi. Massemyrderier skjedde i den sakrale, katolske kirkens regi og i løpet av århundrene etter opprettelse av den konstantinske statskirke i det fjerde århundret ble hundretusener evangeliske kristne drept av det religiøse romersk-katolske presteskapet i alliansen, Regnum et Sacerdotium – stat og kirke. (Leonard Verduin, The Anatomy of a Hybrid)

Degenerasjon og forfall

Gjennom århundrene har Roma produsert fordervelige, kjetterske, incestuøse, homoseksuelle, utuktige, frimurere, hemmelige agenter, barnepave, og til og med tre paver på samme tid.

Pave Damasus, hvis valg til pavestillingen ble sikret ved hundre og trettisju drap, tillot forfølgelse av dem som uttaler seg mot noe av kirkens hellige skrifter og legger til: “Det er ikke tillatt å tenke eller tale annerledes enn den romerske kirke.” (Grattan Guinness, Romanism and the Reformation, p. 43). Damasus leide en voldelig gruppe som stormet Basilica Iulia, og utførte en tre dager lang massakre på tilhengerne til den valgte pave Ursinus, Damasus konkurrent. Basilica Iulia var en stor og utsmykket offentlig bygning som ble brukt til rettsforhandlinger og annen offisiell virksomhet under Romerriket.

Andre paver med tvilsom moral:

Pave Johannes X (914-928) var bare var fem år gammel, ble han gjort til erkebiskop og ble senere gjort til pave (Catholic Encyclopaedia, Vol. VIII, s. 425);

Pave Johannes XI (931-936) var sønn av pave Sergius III og hans mor fikk ham ordinerte til pave på hans 20-årsdag (ibid. s. 426.);

Pave Innocent VIII (1484-1492) hadde 8 sønner med sine mange elskerinner (ibid. s. 19,20); Pave Julius (1503-1513) er kjent for å ha blitt far til minst 3 døtre (ibid. s. 562.);

Pave Gregor XIII (1572-1585) sto bak Bartolomeusnatten i Paris, (Massacre de la Saint-Barthélemy) natten til 24. august 1572 da hugenottene (franske kalvinister) i Paris ble myrdet i en massakre, begått av en målrettet katolsk voldsbølge under de franske religionskrigene. Men også han førte et utsvevende liv, og hadde en sønn utenom ekteskap (ibid. Vol. VII, s. 2,3.)

Rike familier kunne kjøpe seg embete som pave, da dette var en svært vanlig metode for å beholde denne overdådige og mektige posisjonen innenfor enkelte romersk-katolske familier. Religion og ærbødighet for Gud hadde ingenting med det å gjøre, det var ganske enkelt et middel til å kontrollere et lukrativt og innflytelsesrikt embete i den katolske kirken.

Men Guds Ord og evangeliet om Jesus Kristus ble bevart av de som ble forfulgt av den konstantinske statsreligionen og den katolske kirke.

Da pavekirken hadde nådd høyden av bedrageri, forførelse, korrupsjon, maktbegjær, menneskeforakt og moralsk forfall, vranglære og apostasi, og oppfunnet skjærsilden, og begynte å selge syndsforlatelse for penger etter å ha oppfunnen og berike seg på menneskers dårlige samvittighet og syndenød, kom reformasjonen – tilbake til Evangeliet – Sola Fide, Sola Scriptura, Solus Christus, Sola Gratia, Soli Deo Gloria.

Men pavekirkens leder bærer fortsatt tittelen, Pontifex Maximus, Guds stedfortreder og yppersteprest for alle religioner.

Urkirkens forkynnelse

Etter oppstandelsen, da Emmausvandrerne hadde vendt tilbake til Jerusalem og de var samlet med de elleve og fortalte at de hadde sett Herren, stod den oppståtte Jesus plutselig midt i blant dem.

Og Jesu sa til disiplene, Dette er mine ord som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg. Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette. (Luk 24:44-48)

Med dette budskapet om den korsfestede oppståtte Frelser og Gjenløser, plantet apostlene og urkirken menigheter over hele Middelhavsområdet, like til Etiopia i syd og Persia i øst, i løpet av tretti år.

De hadde ikke de fire evangeliene og brevene som vi har i vår bibel i dag. De brukte det gamle testamentets bøker, hovedsakelig profetiene og tabernaklet/templet til å overbevise både hedninger og jøder om at Jesus var Messias som oppfylte profetiene om den lovede Frelser og Gjenløser.

Endetidens forkynnelse

I de siste tider er pavekirken blitt en av de sterkeste motorene i arbeidet for å synkretisere alle verdens religioner til ett religiøst system med anerkjente religioner, slik det var i det romerske riket før kristendommen ble institusjonalisert statsreligion og den eneste tillatte.  Kristendommen blir en av alle andre religioner. Men for at kristendommen skal kunne godtas som religion og parres med andre religioner, må det som skiller kristendom fra alle andre religioner, Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors fjernes.

Kristendom er den eneste religion som har en Frelser og Gjenløser. Derfor må evangeliet fjernes fra kristendommen. Derfor er det sjelden vi hører evangeliet forkynt fra institusjonalisert religion, og fra talerstolen i kristne forsamlinger. Ordet om korset og evangeliet om syndenes forlatelse lyder ikke lenger i forsamlingene. Det evangeliet som apostlene og urkirken gikk ut med – evangeliet om Jesus Kristus – gir ikke noen “likes” i sosial media.

“Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?”