Det siste påskemåltid

Og han tok en kalk, takket og sa: “Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet. Og mens de åt, tok han et brød, takket, velsignet og brøt det, gav dem og sa: “Ta det, et. Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg.” Og han tok en kalk, etter aftensmåltidet, og takket, gav dem og sa: “Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere. Drikk alle derav. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Gjør dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg. Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke mere drikke av vintreets frukt før den dag jeg skal drikke den ny med dere i min Faders rike.” Matt 26:26-29; Mark 14:22-25; Lukas 22:17-20; 1 Kor 11:23-26

Påskemåltidet ble innstiftet den natten da dødsengelen gikk over Egypt og alle førstefødte i Egypt døde. Hebreerne var blitt gitt instrukser om å slakte et lyteløst lam og stryke blodet av lammet på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det. For Gud Herren skulle holde dom over alle Egypt guder.

Hebreerne skulle ete måltidet med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og de skulle ete det i hast, for det var påske (forbigang) for Herren. “For samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle Egypts guder vil jeg holde dom. Jeg er Herren.” Lammets blod beskyttet hebreerne, og ingen av de førstefødte blant dem døde.

Lammet og blodet talte om det som i tidens fylde skulle skje på Golgatas kors.

Den natten Jesus hadde det siste påskemåltidet med disiplene, da gjenløsningen stod for døren, forklarte Jesus hvordan han var den som skulle oppfylle det som påskelammet og blodet natten før utgangen av Egypt pekte fram til. Jesus sa at etter dette skulle påskemåltidet være til minne om frelsesverket og gjenløsningen på Golgata.

Elementene i nattverden, brødet og vintreets frukt, er til minne om Jesu Kristi offer på korset for sitt folk. Brødet minner oss om hans legeme som han ga som løsepenge for vår gjenløsning idet våre synder ble lagt på ham. Vinen minner oss om blodet som ble utgytt som tilgivelse for våre synder til vår frelse.

Jesus sier at der hvor to eller tre er samlet i hans navn, der er han midt blant dem. Jesus er tilstedeværende i nattverden slik han alltid er når kristne er samlet i hans navn.

Brødet er Jesu legeme. At Jesus brøt brødet var et bilde på det som skulle skje ved hans død på korset. Han sa, “dette er mitt legeme.” Forfatteren av brevet til hebreerne forklarer at forhenget til det aller helligste i tabernaklet/templet var et bilde på Jesu legeme. Da Jesus døde revnet forhenget som skilte de to kamrene, fra øverst til nederst, fra himmelen til jorden, fra Gud til menneske. Veien til det aller helligste, Guds hjerte, var åpen for hver den som tror. Gud selv er nå vår mellommann, i Kristus. I evangelisk teologi heter dette det allmenne prestedømme.

Kjerubene skal holde vingene utbredt og opløftet, så de dekker over nådestolen med sine vinger, og deres ansikter skal vende mot hverandre; mot nådestolen skal kjerubene vende sitt ansikt. 2Mos 25:20

Vinen er blodet som ble stenket på nådestolen under kjerubenes vinger etter den gamle pakt. Jesus stenket sitt eget blod på den nye pakts nådestol, korset på Golgata.

Den gamle sakrale pakt var brakt til fullendelse. Den gamle pakts ordning med ypperstepresten som mellommann ble opphevet. Den nye pakt i Jesu blod ble opprettet langfredag. Det er dette vi minnes, Guds frelsesverk i Kristus på Golgata, når vi tar del i nattverden og eter brødet og drikker vinen.

Etter den siste nattverden gikk Jesus og de disiplene som var med ham til Getsemane. Der ble Jesus arrestert etter å ha blitt forrådt.

Rettssaken

Beskrivelsen av Jesu fysiske lidelser oversatt fra artikkelen A Physician Testifies About the Crucifixion av Dr. C. Truman Davis, visepresident i American Association of Ophthalmology. Dr. Davis’ artikkel ble skrevet 14 april 1976.

Etter at Jesus hadde blitt forrådt av Judas, en av hans tolv utvalgte disipler, ble Jesus arrestert i Getsemane, i den fjerde vakt (e. kl. 05:00), og ble først ført til det øverste jødiske råd, Sanhedrin og til yppersteprestene Kaifas og Annas hvor han ble forhørt.

Der gav noen seg til å spytte på ham, og de menn som holdt Jesus, kastet et klede over ham og tildekket hans ansikt. Og de gav seg til å slå ham med knyttet neve og si til ham: “Spå oss, Messias. Hvem var det som slo deg?” Og tempeltjenerne tok imot ham med stokkeslag. Og mange andre spottord talte de til ham. Det ble ført mange vitner som alle vitnet falskt mot Jesus uten at de fikk ikke noe på ham.

Etter dette ble Jesus ført til Preatorium, den romerske stattholderens administrasjonsbygning i Jerusalem. Praetorium var i Antonia festningen, som var satt opp helt inntil tempelplassen. Der ble han forhørt av den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Stattholderen kunne ikke finne skyld hos Jesus, men da han fikk høre at Jesus var fra Galilea sendte Pilatus ham til Herodes Antipas, som var fjerdingsfyrste i Judea på den tiden. Herodes styrte over Perea, som er et landområde på østsiden av Jordan elven, og landområdet Galilea, hvor Jesus kom fra. I påskehøytiden var Herodes i sin residens i Jerusalem.

Yppersteprestene og de skriftlærde stod og førte sterke anklager mot ham overfor Herodes, og Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham. Herodes sendte Jesus tilbake til Pilatus.

Heller ikke denne gangen fant Pilatus noen skyld hos Jesus, men folkemengden og fariseerne fortsatte å rope om at Jesus måtte dømmes til døden og korsfestes.

Nå hadde jødene fått det privilegium at en fange ble satt fri hver påske. Pilatus minnet jødene om dette og spurte om han ikke skulle gi Jesus fri i samsvar med denne skikken. Men oppildnet av de religiøse lederne ropte de at Jesus skulle korsfestes og at en fange som het Bar-Abbas skulle settes fri.  Matteus skriver i 27:16 at Bar-Abbas var en betydningsfull og notabel fange. Lukas skriver i 23:14 at han satt i fengsel for en revolt (gr. stasis) som hadde vært i byen, og for drap (gr. phonos).  Johannes skriver i 18:40 at han var leder for en bande røvere (gr. leistes), den type røvere som på den tiden røvet landeveisfarende. Det er hva evangeliene sier om Bar-Abbas. Det kan tyde på at han var en betydningsfull person sett fra jødenes synspunkt, som opprører mot den romerske okkupasjonsmakten, men fryktet som landeveisrøver og drapsmann. For den romerske styresmakten var han kun en kriminell som skulle henrettes.

Da nå Pilatus ville gjøre folket til lags, gav han dem Bar-Abbas fri og lot Jesus bli pisket.

Avstraffelse ved pisking, eller hudstryking, foregikk ved at offeret først ble avkledd og fikk sine hender bundet til en påle. Den romerske legionæren trådte frem med en flagrum (latin, flagellum) i sin hånd. Dette var en kort pisk bestående av flere tykke lærremmer med to små kuler festet nær enden av hver rem. Den kraftige pisken ble slått med full styrke igjen og igjen over offerets skuldre, rygg og lår. Til å begynne med skjærer den bare huden. Så, etter som slagene fortsetter, skjærer de dypere inn i det subkutane vev (underhuden). Ved de første slagene begynner blodet i piple fra kapillarene og årene under huden, før det begynner å renne blod fra blodkarene i de underliggende muskler.

De små lærkulene lager store, dype merker som blir revet opp ved gjentatte slag. Til slutt henger huden på ryggen i lange flak og hele bakkroppen er en ubestemmelig masse av sønderrevet, blødende vev. Når offeret var nær døden beordret den øverstbefalende for avstraffelsen at piskingen skulle avsluttes. De løser da båndene som har bundet offeret til pålen og lar ham, halvt bevisstløs, få falle sammen på det brosteinbelagte veidekket.

Da Jesus kom seg opp igjen tok landshøvdingens soldater Jesus med seg og førte ham inn i borggården. Der kalte de vakten sammen, og samlet hele vakten omkring ham. De romerske soldatene hadde moro av å gjøre narr av denne mannen som kom fra en liten by et sted i Galilea og som angivelig utga seg for å være konge. De kledde av ham og hengte en purpurkappe om ham, som skarlagenrød.

At den kappen de hengte på ham var purpurfarget og skarlagensrød, var ingen tilfeldighet, men det visste nok ikke de romerske soldatene. For i profetens Jesaias’ bok står det skrevet: ”Kom, la oss gjøre opp vår sak med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø, om de er røde som karmosin, skal de bli som den hvite ull.” Jes 1:18. Den røde kappen representerte våre synder, de som ble lagt på Jesus i Getsemane to-tre timer før soldatene begynte å håne ham.

Så ga de Jesus et rør i hans høyre hånd som skulle parodiere et septer. Et septer var et symbol på kongelig eller keiserlig makt. At de gav det i hans høyre hånd skulle parodiere utøvelse av kongelig makt. I det militære var det vanlig å bruke en dertil egnet bambusstav til avstraffelser, og soldatene hadde nok en slik stav for hånden til bruk for Jesus. Et av de navn Jesus har i Det Gamle Testamentet er Guds høyre hånd.

”Jeg roper til deg, for du svarer meg, Gud. Vend ditt øre til meg, hør mine ord! Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger! Dem som tar sin tilflukt til deg, frelser du med din høyre hånd fra deres motstandere. Vokt meg som din øyensten! Skjul meg under dine vingers skygge for de ugudelige som ødelegger meg, mine dødsfiender, som omringer meg.” Sal 17:6-9

”Herren kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se’ir. Han strålte fram fra Parans fjell og kom med titusener av hellige [i.e. engler]. Ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.” 5Mos 33:2-3

”Min hånd har grunnfestet jorden, og min høyre hånd har utspent himmelen. Jeg kaller på dem, da står de der begge.” Jes 48:13

”Du har en arm med velde! Sterk er din hånd, opphøyet er din høyre hånd.” Sal 89:14

Jesus er også Guds utstrakte arm, hans utstrakte hånd ved hvem han utfører sin vilje (Joh 1:3).

”Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og med utstrakt arm og med store, fryktelige gjerninger og med tegn og under.” 5Mos 26:8

I Det Nye Testamente er Egypt et bilde på tilstanden under syndens slaveri. Utfrielsen fra Egypt, exodus er et bilde på frelsen. Jesus strakte ut sine armer på korset for å frelse oss fra fortapelse.

”Den evige Gud er min bolig [mitt tabernakel], og her nede er de evige armer.” 5Mos 33:27

Det var Guds evige armer som ble utstrakt på patibulum og naglet fast til korset. Det var de armene som frelser fra evig fortapelse hver den som tror på Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors og lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse. Etter endt oppdrag satte Jesus seg ved Guds høyre hånd:

”Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” (Heb 1:3)

Soldatene forstod ikke hvem Jesus var. De visste ikke hva de gjorde. Men for Gud var dette ingen tilfeldighet. Gud, Herren var i ferd med å binde sammen Den Gamle og Den nye pakt, det gamle og det nye testamentet, ved Jesus Kristus, den Rettferdige. Samtidig blir det satt et skille mellom den gamle og den nye pakt, Sinaipakten (Jer 31:31-34). Men soldatene ville holde enda mer gjøn med Jesus. ”Kongen” deres manglet fortsatt en krone for at karikaturen deres skulle bli komplett. Da flettet soldatene en krone av torner og satte på hans hode. Tornene fra den planten som ble brukt var to-tre centimeter lange og kraftige. Heller ikke nå lot Gud noe skje tilfeldig. For etter menneskets syndefall sa Gud til mennesket (Adam),

”Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.” 1Mos 3:17-18

Slik var det ingen tilfeldighet at det var en krone av torner. Tornekronen representerte jordens forbannelse. Jesus skulle ta på seg både jordens forbannelse og menneskets synder. Han ble gjort til en forbannelse for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud, idet vi blir tilregnet Kristi rettferdighet (2Kor 5:21-22). Men dette forstod ikke soldatene. Heller ikke nå visste de hva de gjorde. De hadde ingen innsikt i det som skjedde og det som deretter skulle skje.

De romerske soldatene presset tornekronen ned på Jesu hode slik at tornene boret seg inn i hodebunnen. Blodet strømmet ned over hans hode og ansikt, for hodebunnen er et av de mest vaskulære (blodkarholdige) områder på kroppen.

Jesu plageånder, de romerske soldatene, falt på kne for ham og hyllet ham og hånte ham og sa: ”Vær hilset, du jødenes konge!” Med dette ville soldatene parodiere en kongelig hyllest slik det var vanlig i den gresk/romerske verden på den tid. Hyllesten ”Vær hilset” (gr. chairo) var en standard hyllest til den romerske keiser. Det betyr ”vær glad” og er et ønske om at den som blir hyllet skal være lykkelig og glad.

Ordet som ble brukt tilsvarer det gamle norske ordet ”Heil”, som betyr ”vær hilset,” eller ”vel møtt”.  Og de spyttet på ham og tok septer-røret fra ham og slo ham i hodet, slik at de store tornene boret seg dypere inn i hodebunnen. Å spytte på en person var på den tiden betraktet som en av de groveste fornærmelser.

Men Pilatus prøvde fortsatt å få Jesus satt fri. Han gikk da atter ut og sa til dem: “Se, jeg fører ham ut til dere, for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham.” Og han tok Jesus ut og forsøkte å appellere til de religiøse lederes medfølelse. Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: “Ecce homo!” – Se det mennesket!

Men da yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: “Korsfest! Korsfest!” De religiøse lederne hadde ingen medfølelse og viste ingen nåde.