Beskrivelsen av Jesu fysiske lidelser oversatt fra artikkelen A Physician Testifies About the Crucifixion av Dr. C. Truman Davis, visepresident i American Association of Ophthalmology. Dr. Davis’ artikkel ble skrevet 14 april 1976’
Seieren på korset
“Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, men du skal knuse hans hæl.” 1Mos 3:15
Det var den niende time. Etter seks timer med lidelse på korset var Jesu legeme nå anstrengt til det ytterste av hva den kunne tåle av påkjenning, og han følte dødens kulde krype gjennom kroppens celler. Denne erkjennelsen frembringer hans seiersrop, som naturlig nok ikke var stort mer enn en pinefull hvisking: ”Det er fullbrakt!”
Det var nok bare de som stod nærmest Jesus og korset som kunne høre det. Slik det også er i dag. Det er bare de som står nær Jesus og korset som kan høre og forstå ordene ”Det er fullbrakt”.
Det greske ordet i grunnteksten som er oversatt til “fullbrakt” er tetelestai. Det betyr «alt betalt”. Prisen for gjenløsningen var betalt.
“For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, som sølv eller gull, dere ble gjenløst fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam, han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld, dere som ved ham tror på Gud, som oppreiste ham fra de døde og ga ham herlighet, slik at deres tro også er håp til Gud.” 1Pet 1:18-21
De pinefulle ordene er nok ingen erkjennelse av nederlag, ingen antydning til resignasjon. Men hviskingen er intet mindre enn et seiersrop, ”Oppdraget er fullført! Jeg har seiret!” Endelig kunne han tillate sin kropp å dø. Med en siste kraftanstrengelse presser han igjen sine fastspikrede og opprevne føtter mot naglen, strekker bena, tar en dypere pust, og roper ut sine siste ord: ”Fader! I dine hender overgir jeg min ånd!”
Og da han hadde sagt dette utåndet han og døde. Guds Lams forsoningsverk var sluttført. Vår gjeld var betalt, vårt gjeldsbrev var gjenløst – ”Tetelestai!” – Alt betalt!
I Salme 31:6 står det skrevet: ”I din hånd overgir jeg min ånd, du har forløst meg, O Herre, sannhetens Gud.” Slik gir også vi vår ånd i vår himmelske Faders hender idet vi kommer til tro og gir vårt liv tilbake til vår Skaper og Herre i Kristus Jesus. Jesus sa ikke, “du har gjenløst meg”, for han trengte ikke gjenløsning. Det var han som var Gjenløseren. Han overga sin ånd på den botferdige synders vegne, hvis plass på korset han hadde tatt, for at vi, i Kristus, ett med Faderen og Sønnen i Den Hellige Ånd (Joh 17:22-23), skal kunne si, ”Fader i dine hender overgir jeg min ånd. Du har gjenløst meg i Kristus.” Og det livet Gud har gitt oss gir vi tilbake til Faderen som kjøpte oss til seg ved Jesu blod.
“Og dere er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet, han i hvem dere også ble omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved avkledningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også oppreist med ham ved troen på Guds kraft, han som oppreiste ham fra de døde. Også dere, som var døde ved deres overtredelser og deres kjøds forhud, dere gjorde Gud levende med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok han bort idet han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste seg som seierherre over dem på korset.” Kol 2:10-15
Soningen for våre synder var fullendt da Jesus overga sin ånd i Faderens hender. Prisen for å kjøpe menneskeheten fri fra djevelens makt var betalt med Lammets blod. Her viste Gud ydmykhetens mysterium. Den allmektige Gud, universets Skaper lot seg ydmyke til korsets død. Synden og ondskapen, maktbegjær og menneskeforakt, er ydmykhetens antagonisme, stoltheten – hovmodet. Det var menneskets stolthet og hovmod som krevde Kristus korsfestet. Men Kristi død ble også hovmodets og syndens nederlag – og ydmykhetens seier. For Kristi ydmykhet og død ble menneskenes frelse. Stoltheten forstår ikke ydmykhetens styrke, men ydmykheten kjenner stolthetens svakhet. Men den allvitende og allmektige Gud, som lever i evighet, hadde før verdens grunnvoll ble lagt forutsett at ydmykheten skulle seire over hovmodet. Hans råd hadde besluttet at dette skulle (1Mos 3:15).
“Jordens konger steg fram, fyrstene var samlet sammen mot Herren og mot hans Kristus. For i sannhet samlet de seg sammen mot ditt hellige barn Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med folkeslagene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.” Apg 4:26-28
Det Gud fra verdens grunnvoll ble lagt hadde bestemt skulle gjøres, var nå gjort. Gjeldsbrevet kunne undertegnes av Sønnen med hans blod, som representant for den Høyeste makt, himmelens og jordens Skaper, den evige Gud, og påføres Keiserens Segl for hver den som tror ham som rettferdiggjør for Jesu Kristi skyld.
“For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd. I den ble noen få, det er åtte sjeler, frelst ved vann, det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt.” 1Pet 3:18-22
Også vi overgir vår ånd i Guds hender når vi vender om og lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse, idet vi gir vårt liv til ham. Da dør vi fra synden, ikke i oss selv, men i Kristus, og gjenoppstår i ham til et nytt liv som en ny skapning for å tjene den levende Gud, vår Frelser og Gjenløser i Herren Jesus Kristus. Vi dør i Kristus med vår synd.
“Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. . . . Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” 2Kor 5:17; Rom 6:11
– –
Den korsfestede kunne ofte bli hengende på korset lenge, før døden inntrådte ved kvelning på grunn av utmattelse og tortur. Derfor, når soldatene ville at den korsfestede skulle dø raskt, når de hadde dårlig tid, brøt de leggene på den som var korsfestet. Da kunne den korsfestede ikke løfte seg opp for å få puste, ved å støtte seg på naglen som var slått gjennom hælene, fordi benene var brukket. Den korsfestede døde da raskt fordi han ble kvalt. Men Jesus overgav sin ånd i Faderens hender, utåndet og døde uten å bli kvalt. (Apg 15:28-29; sml. 2Mos 12:9)
I evangeliene leser vi at da det var blitt aften – det var dagen før sabbaten, forberedelsesdagen – og for at legemet ikke skulle bli hengende på korset sabbaten over ba jødene om at de korsfestedes ben måtte brytes og legemene tatt ned. Det var ikke tillat å svøpe og gjøre i stand den dødes legeme for begravelse på sabbaten. Og siden det var sabbat den påfølgende dag, måtte Jesus tas ned fra korset og begraves den samme aften, dersom de skulle unngå at hans legeme skulle bli henge på korset sabbaten over. Det vanlige var imidlertid at de døde som var korsfestet hang på korset som mat for ravner og insekter.
Soldatene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med Jesus. Men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben.
“Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: (…) Dere skal ikke bryte noe ben på det.” 2M 12:43-46
Men en av legionærene stakk et spyd inn i siden på ham. Legionæren drev spydet inn gjennom det femte mellomrommet mellom ribbenene, oppover gjennom pericandrium (hjertesekken, den hinneaktige sekken som omgir hjertet) og inn i selve hjertet, ”og straks kom det ut blod og vann”. (Matt 27:57-58; Mark 15:42-45; Luk 23:50-52; Joh 19:31-38) Det vil si, der var en utflod av væske fra hjertesekken. Dette ga et post mo’rtem (etter døden) bevis for at Herren Jesus ikke døde den vanlige døden på korset ved kvelning, men at han døde av hjertesvikt på grunn av sjokk og konstriksjon (sammentrekning) i hjertet som følge av væsken i hjertesekken.
“For de er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet, og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.” 1Joh 5:7-8 (KJV)
Herren hadde forbudt jødene å ete blod, underforstått dyr som var døde ved kvelning som fortsatt hadde blod i seg. Slik som påskelammet så ble ikke Jesus kvalt, og det ble ikke brukket noe ben på ham. De første kristne var svært nøye med å overholde dette påbudet, for slaktingen og etingen av påskelammet (kjøttet av påskelammet skulle ikke inneholde blod og det skulle ikke brytes noe ben på det) var den gamle pakts fysiske parallell til brødsbrytelsen, eller nattverden, i den nye pakt (1Kor 11:23-26). Ved brødsbrytelsen under nattverden eter vi brødet (påskelammet som ble slaktet) og drikker vinen (Jesu blod) til minne om Guds frelsesverk i Kristus Jesus på Golgatas kors, og forkynner hans død – inntil han kommer. Ved brødet og vinen vitner vi om at vi ved troen har del i Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors.
Jesus blir lagt i graven
Josef, en rik mann fra den jødiske byen Arimatea, som også var blitt en Jesu disippel, men i det skjulte, av frykt for jødene, han vågde seg til å gå inn til Pilatus og be om Jesu legeme. Josef av Arimatea var en høyt elsket rådsherre, som også ventet på Guds rike, en god og rettferdig mann som ikke var delaktig i deres råd og gjerning – han ba deretter Pilatus om å få ta Jesu legeme ned.
Pilatus undret seg om Jesus alt skulle være død, og han kalte høvedsmannen for seg og spurte om det var lenge siden han døde. Da Pilatus fikk vite av høvedsmannen at Jesus var død, gav Pilatus ham lov til å ta Jesus ned. Pilatus overlot da Jesu døde legeme til Josef fra Arimatea.
Josef kjøpte fint linklede, og han kom da og tok Jesu legeme ned. Men også fariseeren og medlem av Sanhedrin, Nikodemus kom, han som første gang kom til Jesus om natten i hemmelighet (Joh 3:1-20), og han hadde med seg en blanding av myrra og aloë, omkring hundre pund. De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, i et rent, fint linklede, det Josef hadde kjøpt, slik som det er skikk hos jødene ved jordeferd. På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav, som Josef hadde latt hugge ut i klippen. Der la de Jesus, fordi det var jødenes beredelsesdag og sabbaten stundet til, og graven var nær ved. De stengte døren til graven med en stor sten, og forlot stedet.
