Erstatningsteologien - Del 2

Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egypts land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var som en ektemann for dem, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus efter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk . . . . for jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu.  Jer 31:31-34 

 

For jøder først

Gud taler klart gjennom profeten Jeremias, den nye pakt er først for «Israels hus og Judas hus» – Abrahams ætt, jødene. Den nye pakt er en pakt der Gud gjør verket i Kristus. Den pakten – den nye pakt i Jesu blod, er fortsatt for jødene, deretter for hedningkristne.

Begynnelsen til den antisemittismen vi ser i dag kan føres tilbake til opprinnelsen av erstatningsteologien.

Fra kirkefedrenes tid og kirkemøtet i Nikea kom kirken til å tro at jødene var et fortapt folkeslag uten håp om frelse. Kirken lærte at Israel har forspilt sin pakt ved å avvise Jesus som Messias. Denne læren skapte et dramatisk skifte i kristnes forhold til politikk og livssyn i Europa.

Erstatningsteologien har vært årsak til forfølgelse av jødene helt fra det fjerde århundret, gjennom middelaldrene og til vår tid. Det moderne syn at gjenopprettelsen av det moderne Israel ikke ble til som en del av en guddommelig plan for Israel er forankret i erstatningsteologien. Enkelte antisemittiske, pro-palestinske og anti-israelske grupper som bekjenner seg som kristne, er også kjent for å omfavne dette demoniske synet på det moderne Israel.

Så gi da akt på dere selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte dere til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod. For jeg vet, at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Apg 20:20-30

Helt fra tiden da den konstantinske kirkens variant av kristendom og dens bibeltolkning ble gjort til en sakral statsreligion (regnum et sacerdotium) og frem til begynnelsen av 1800-tallet, har statskirken satt standarden for politisk styre, tro og liv og kultur i Europa. Dette medførte at erstatningsteologien ble den lære som etablerte befolkningens forhold til jødene, i både det sekulære og det åndelige regiment.

Middelalderen

På kirkemøtene i århundrene etter at kirke og stat inngikk ekteskap var «jødeproblemet» en hovedsak. Det ble vedtatt forbud mot at jøder og kristne skulle spise sammen, og forbud mot at jøder skulle få oppholde seg på offentlige steder under påskefeiringen. Det ble forbudt for jøder å oppsøke kristne leger; jødiske bønnebøker og Talmud skulle brennes. I rettsaker ble det forbudt for jøder å vitne mot kristne. Jødehatet bygget seg opp og ble gitt frie tøyler.

I 1215 kom utsendinger fra kirken sammen i Roma til det fjerde Laterankonsilet.  På agendaen stod spørsmål om hva som skulle være kirkens offisielle holdning til «jødeproblemet». Et edikt utformet under konsilet erklærte at kirken fortsatt skulle utøve den aggressive politikken ovenfor jødene.

Ediktet erklærte at alle jøder skulle tvinges til å bære «skammens merke», en særegen klesdrakt som skulle vise kristne hvem som var jøder. Bekymringen for at jøder og kristne skulle inngå seksuelle forhold til hverandre ved en «misforståelse» var en av grunnene til at denne bestemmelsen ble tatt med.

Laterankonsilet fastsatte regler for jøder som skulle komme til å bli kirkens anbefaling til sine medlemmer vedrørende forholdet til jøder. Det skulle vedvare frem til nazistenes jødeutryddelses-program. Da Adolf Hitler kom til makten utnyttet han dette gamle kirkelige ediktet til å påby alle jøder å bære «det gule merket», en Davidstjerne som pekte dem ut som mål for avlivning. Strategien bak å skille jøder fra den kristne befolkningen var allerede innarbeidet av statskirken.

Forfølgelsen av jøder i middelalderen var en periode med utbredt vold, massakrer og utvisninger, drevet av antisemittismen som ble skapt av erstatningsteologien. Jødene ble gjort til syndebukker og falske anklager som rituelle ofringer av menneskeblod med rettet mot dem. De ble anklaget for å utføre rituelle mord ved å bruke blodet til kristne barn til religiøse ritualer. De fikk skylden for svartedauden, og anklager om brønnforgiftning førte til angrep og drap på jøder, særlig i Rheinland og Frankrike. Restriksjoner, som tvungen bruk av merker eller hatter for å bli identifisert og atskilt fra kristne skapte sosial og økonomisk isolasjon. Mange jøder ble tvangsutvist fra sine hjem og land.

Forfølgelsene i Vest-Europa fikk mange jøder til å flykte østover, til Polen og andre regioner, hvor de fant en viss trygghet og ble ønsket velkommen for sin økonomiske ekspertise.

Teologien forankret i erstatningslæren, at jøder var kollektivt ansvarlige for Jesu død, var drivkraften for fiendtligheten mot jødene.

Inkvisisjonen

Under den spanske inkvisisjonen vokste jødehatet. Jødene hadde lenge vært under et voldsomt press til å konvertere til den romersk-katolske kirkens tro. De jødene som gjorde det, ble hatet av både sine egne og av kirken, fordi kristne mistenktenke dem for at omvendelsen ikke var «ekte». Mange fortsatte å praktisere jødedom i hemmelighet.

Inkvisisjonen ble iverksatt av den romersk-katolske kirken som mottok sin autoritet fra paven. Formålet var å renske kirken fra «vranglære». To dominikanermunker ble i 1480 utnevnt til å lede inkvisisjonen.

I 1483 ble inkvisisjonen utvidet og nådde et nivå som jødene ikke skulle komme til å oppleve maken til før Den andre verdenskrig. Den nye lederen for inkvisisjonen, Thomas de Torquemada (1420 – 1498), fikk trykket en håndbok for hvordan man skulle avdekke jøders identitet, og hvordan man kunne påføre dem enda mer intens lidelse ved bruk av ild og nåler på pinebenken. Torquemada fikk jødene utvist fra Spania i 1492, men torturen pågikk fra slutten av det femtende århundre og helt frem til første del av det attende århundre.

Foruten Spania ble jødene fordrevet og utvist fra England, Frankrike og en rekke andre land. Lenger øst i Europa og i Russland ble de ofre for bølger av pogromer og tvangsflyttet til ghettoer. Gjennom århundrene ble jødene utstøtt, forfulgt, fordrevet og massakrert i alle kristne samfunn.

Jøder som nektet å bekjenne Jesus ble torturert om og om igjen inntil de enten bekjente eller døde under torturen. Tusenvis av jøder ble utspent på pinebenken og utsatt for den groveste tortur. Handlingene ble utført av prester som hevdet at torturen utelukkende var en respons på Guds kjærlighet til mennesker.

Statskirkens fanatiske hat til jøder, viste seg både mot evangeliske kristne og jøder.

. . . det kommer en tid da hver den som slår dere ihjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. Joh 16:2-3

Observante evangeliske kristne i vår tid har nok merket seg at med frafall fra troen på evangeliet kommer også antisemittisme, og avvisning av jødenes historiske rett til det som nå er staten Israel. Hat til evangeliske kristne og jøder går sammen.

Fra tidlig på 1300-tallet og utover var det en rekke tilfeller av jødeforfølgelse på lokalt nivå. En særlig alvorlig sak skjedde i 1349, samtidig med Svartedauden. Under den falske anklagen at jødiske innbyggere hadde forgiftet drikkevannskilder og brønner og dermed forårsaket pestutbruddet for å utslette kristendommen, ble jøder forfulgt over hele Østerrike. Det finnes bevis på tilfeller av plyndring og mord i byene Feldkirch, Hallein, Salzburg, Braunau, Krems og Zwettl. I mange samfunn ble slike pogromer utført allerede før pesten hadde rammet Europa.

Disse forfølgelsene hadde også en religiøs og ideologisk bakgrunn. Kirken fremstilte drap på jødene som guddommelige og utstøtte dem systematisk. Spredning av rykter om at de hadde utført rituelle drap på kristne barn og vanhelliget hostien ble brukt i Hallein og Salzburg på begynnelsen av det femtende århundre som et påskudd for å utrydde hele det jødiske samfunnet.

Erstatningsteologien er en vederstyggelighet for Herren Gud. Den er demonisk, og den har resultert i ondsinnet antisemittisme som igjen har resultert i millioner av jøders død.

Men Israels Gud elsker sitt folk og holder sitt ord.

Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle nasjonene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.  Esekiel 36:24