Tro og helbredelse

Evangeliene forteller at Jesus helbredet både sjel og legeme. I noen tilfeller hadde sykdom sin årsak i synd, som f.eks. dem lamme mannen ved Betesta-dammen (Joh 5:1-9, 14), og den verkbrudne mannen som ble firt ned fra taket (Mark 2:1-12).

Ved andre helbredelser var det ikke noen sammenheng mellom sykdom og synd. Johannes forteller om en blind mann som Jesus helbredet. Jesu disipler spurte om hvem som hadde syndet siden han var født blind, om det var den blinde selv eller hans foreldre. Jesus svarte at det hverken var den blinde eller hans foreldre som hadde syndet, “men det var for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.”

Vi vet at ulykke fulgte etter syndefallet i Edens hage. Jorden ble forbannet og Gud stengte veien til Livets Tre, Kristus. Ulykker og nederlag kom over Israel og Judea og bortføring til Babylon på grunn av avgudsdyrkelse og maktmisbruk og undertrykkelse av de fattige. Men Forkynneren sier,

Der er noe tomt som hender på jorden: at der er rettferdige hvem det går som om de hadde gjort de ugudeliges gjerninger, og at der er ugudelige hvem det går som om de hadde gjort de rettferdiges gjerninger. Jeg sier at også dette er tomhet. Fork 8:14 

Salmisten Asaf var opptatt av at det gikk så godt for de rike og onde. Hans tro ble satt på prøve ved synet av de ugudeliges velstand, mens han selv prøvde så godt han evnet å gjøre det som var Guds vilje. Han sier i salme 73, “nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trinn glidd ut. For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel. … Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld; jeg ble dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til meg med tukt.” (Sal 73:2-3…13-14)

Det er mange som har grundet på dette, slik som Asaf. Men uten å ha funnet et svar som passer inn i A4-format. Det vi vet er at hovmod og maktbegjær og ugudelighet fører til menneskers, nasjoners og sivilisasjoners ulykke og undergang. Men vi vet også at den som tror på evangeliet om frelse, og har tatt imot Jesus som sin Gjenløser og Herre, og er blitt tilregnet Guds rettferdighet i Kristus, ikke vil gå fortapt, men har gått over fra døden til livet og har evig liv.

Jesu helbredelser er ikke alltid betinget av tro i betydningen tillit til Jesus, han helbredet også de som ikke visste hvem han var, som altså ikke hadde noe tro til ham, og uten at sykdommen kunne knyttes til synd. Og han gjorde mirakler uten at noen trodde at han kunne eller ville gjøre det.

Lasarus. Da Jesus reiste Lasarus opp fra døden (Joh 11:1-45), hadde ikke Lasarus tro. Lasarus hadde vært død i fire dager, og kroppen hadde begynt å gå i oppløsning. Heller ikke Lasarus’ søstre, Marta og Maria trodde at Jesus kunne vekke opp Lasarus. Ingen av de som var til stede trodde.

Jesus sa til Marta: “Din bror skal oppstå”. Marta sa, “Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag.” Jesus sa til henne, “Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg skal leve om han enn dør, og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” (Joh 11:23-26)

De tok bort steinen fra stedet hvor den døde Lasarus lå. Og Jesus løftet sine øyne og takket Faderen for at han hørte ham. Han sa at han visste at Faderen alltid hørte ham, men for folkets skyld som stod omkring ham, sa han det, for at de skulle tro at Gud hadde utsendt ham. Og han ropte med høy røst, «Lasarus, kom ut!» Da kom Lasarus ut, bundet med liksvøp på føtter og hender, og svetteduk om ansiktet. Jesus sa til dem, «Løs ham og la ham gå!»

Marta og Maria, hans disipler og resten av de som var vitne til Guds verk gjennom Jesus var svært skeptiske. De trodde ikke før de fikk se Lazarus komme ut fra graven levende. De som var kommet og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham. De trodde fordi de hadde sett det og visste at det var sant.

Den døvstumme. I evangeliet etter Markus leser vi at Jesus helbredet en mann som var døvstum. Men i Rom 10:17 står det at troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord. Hvordan kunne en som var døv ha hørt forkynnelsen av evangeliet og kommet til tro på Jesus?

Mannen som var født blind. Den blinde mannen i Johannes’ kapittel 9 som Jesus helbredet, visste ikke hvem Jesus var. Han hadde ingen tro på Jesus, for han kjente ham ikke. Men Jesus ga ham synet. Han ble kjent med Jesus og fikk vite hvem hans helbreder etter at han var blitt helbredet (Joh 9:35-38).

Den syke mannen ved Betesda-dammen. “Fåreporten” var en av inngangene i bymuren. Ved denne porten var fåre-markedet, der hvor også påskelammet ble utvalgt, og ført til byen og til templet gjennom fåreporten. Denne porten ble bygget av ypperstepresten Eljasib, som bygget den østlige delen av bymuren på den tid da Nehemja bygget opp igjen bymuren etter fangenskapet i Babylon. Navnet Eljasib (Elyashiyb) betyr “Gud vil gjenopprette”, i.e. “helbrede”.  Der, ved Fåreporten, var det en dam som ble kalt Betesda, på arameisk Bethzatha. Navnet betyr “barmhjertighetens hus”. Ved denne dammen helbredet Jesus en mann som hadde vært lam i trettiåtte år (Joh 5:2-15). Johannes sier ikke noe om at mannen hadde tro til å bli helbredet. Mannen visste ikke hvem Jesus var. Jesus spurte om han ville bli frisk, og den syke svarte med å forklare det som vanskeliggjorde hans helbredelse. Jesus svarte, ‘Stå opp, ta din seng og gå!” Straks ble mann frisk. Navn og sted, “Gud vil gjenopprette” og “barmhjertighetens hus”, viser Guds forsyn, Herrens makt og hans nåde. Da Jesus siden møtte mannen templet, sa Jesus, “Se, du er blitt frisk; synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.”

Den vanføre ved templet. Da Peter og Johannes var på vei til templet for å be, ble de stoppet av en mann som var vanfør fra fødselen. Han ba de to apostlene om almisse. Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn, stå opp og gå! Og han tok den lamme  ved den høyre hånd og reiste ham opp, og straks fikk hans føtter og ankler styrke. Han ble helbredet og priste Gud. (Apg 3:1-10)

Det var ingen rituelle handlinger eller spesielle formularer. Det var ingen spørsmål om mannen hadde tro for å bli helbredet. Peter bare sa, “I Jesu Kristi, nasareerens navn, stå opp og gå.”

Tabita i Lydda. Da Peter reiste Tabita opp fra de døde i Lydda, var det ikke noen ritualer eller spørsmål om tro, eller noen forberedelser for religiøse øvelser som skulle utøves. Peter sendte alle de sørgende og gråtekonene ut av rommet og ble alene med den døde. Slik beskriver Lukas det, “Peter bød alle gå ut, falt på kne og bad, og han vendte seg til den døde og sa: Tabita, stå opp. Hun slo øynene opp, og da hun så Peter, satte hun seg opp.” (Apg 9:36-41)

Den romerske centurionens tjener (Mat 10:5-13). I Matt 8:10 talte ikke Jesus om at den romerske centurionens tro skulle være avgjørende for resultatet. Centurionens tro var overbevisning om at det han hadde hørt om Jesus var sant, tro på Jesu pålitelighet, og tiltro til ham som lege. Det fortelles heller ikke noe om den syke tjenerens tro. Den sykes tro eller mangel på tro var uten betydning.

Troen på legen

Vi tror legen vil kunne få oss friske, derfor går vi til legen. Vi tror ikke at legens faglige kvalifikasjoner og evne til å utføre sitt fag og operere, foreskrive medisiner er avhengig av vår tro, at man må ha en viss porsjon tro for at legen skal kunne foreskrive de rette medisiner for influensa eller bihulebetennelse eller for at operasjonen skal bli vellykket. Vi tror ikke at vi må ha en sterkt tro for at kirurgen skal kunne foreta inngrepet mens vi ligger bedøvet og bevisstløs på operasjonsbenken. Vi sier heller ikke til kirurgen at vi har tro for at han skal makte det, for å forsikre oss om at han blir i stand til å utføre en vellykket operasjon, eller for å blidgjøre ham og gjøre ham villig til å hjelpe oss. Vi tror ikke at helbredelse for kreft og andre alvorlige lidelser krever enormt mye tro før legen eller kirurgen skal kunne klare å utføre en vellykket operasjon.

Legen helbreder oss med forskjellige midler og metoder, uten at vi trenger å hjelpe til med vår tro. Særlig ikke når vi i bevisstløs tilstand blir kjørt i ambulanse til akuttmottaket.

Troen er irrelevant når vi ligger på operasjonsbenken bevisstløs etter bedøvelse. Vi trenger ikke kjenne legen i det hele tatt. Han kan utføre jobben sin likevel, så sant vi er villig til å la ham gjøre det. Vår tro eller mangel på tro påvirker ikke legens og kirurgens kvalifikasjoner.

Makten og æren

Slik trenger heller ikke Gud vår hjelp til å helbrede. Vi overlater alt i Herrens hender, med eller uten tro. Det er ikke behov for spesielle helbredelsesmøter med liturgier og ferdiglagede formularer. Det er ikke nødvendig med sang og musikk og lyseffekter eller andre tenkte virkemidler for å skape tro og stemning og forventning og entusiasme for helbredelse, like lite som det er nødvendig med noen spesielle religiøse trosøvelser for at kirurgen skal kunne foreta et vellykket inngrep når vi ligger bedøvet og bevisstløs på operasjonsbordet på sykehuset.

Det er ikke forventning, og entusiasme, lyseffekter eller andre påfunn som helbreder. Det er heller ikke vår tro. Det er Gud som helbreder, og han trenger ikke hjelp av mennesker. Gud helbreder når som helst og hvor som helst, og vi vandrer i de gjerninger han har lagt til rette for hver og en av oss.

En fars kjærlighet

Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Gal 4:6

Da vi barn og vår far ga oss et løfte, da trodde vi på det. Vi lagde oss ikke noen teologi ut av det og forsøkte å få oss til tro sterkt for å være sikker på at han ville holde sitt løfte. Og vi forsikret ham ikke om at vi hadde tro for at han ville gjøre det han hadde lovet oss.

Guds Ord sier at Gud er kjærlighet (1Joh 4:8,16). Ingen far som elsker sitt barn ville finne på å si til sin sønn eller datter: ‘Siden du ikke tror at jeg er i stand til å kjøpe klær til deg så kan du bare gå naken og fryse,’ eller ‘Hvis du ikke tror at jeg vil kjøpe en ny sykkel til deg til jul, så får du ikke.’ Ville det være kjærlighet? Eller, ‘Hvis du ikke tror at jeg vil eller kan sørge for din utdannelse så trenger du ikke regne med noen økonomisk støtte fra meg til dine studier.’ Hva slags far ville det være?

Selv om barnets far ville bli skuffet over at sønnen eller datteren viste mistillit så ville han ikke forkaste barnet av den grunn. Men slik er det noen kristne som oppfatter Gud. De tror de må produsere en viss mengde tro for å bli bønnhørt, og at bønnhørelsen er en belønning fordi man har vært så flink til å skaffe seg selv tro. De tror de må anstrenge seg for å tro på et løfte Gud har gitt dem, for at han ikke skal bryte løftet. Men Gud er ikke som et upålitelig og svikefullt menneske.

Gud holder ikke sine løfter fordi vi tror det. Gud holder sine løfter fordi han har sagt det. Det Gud har sagt vil skje, det skjer – enten vi tror det eller ikke. Den eneste sanne Gud er ingen løftebryter. Gud er sannhet, og sannheten bryter ikke sine løfter og derved gjør seg selv til løgner.

Svak tro – sterk tro 

Gud analyserer ikke vår tro – om den er sterk eller svak, når vi ber. Det han ser til er vårt hjerte, om vi er ærlige og oppriktige. Når vi ber i samsvar med hans vilje, da hører han vår bønn.

Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss. 1Joh 5:14 

Vi leser i Apg 12:1-17 om da Herodes kastet Peter i fengsel. Menigheten ba inderlig for ham, og Peter ble befridd av en engel (v 1-11). Da han etter å ha blitt satt fri av engelen, gikk til huset hvor noen av menigheten var samlet, trodde de ikke det de så, av bare glede. Det kan se ut som de hadde vært i tvil om de ville bli bønnhørt, for de mente tjenestepiken som sa at Peter stod utenfor porten måtte være “fra sans og samling” og sa det måtte være hans engel. Det var for godt til å være sant (Apg 12:12-17).

Heller ikke apostelen Paulus og hans følgesvenner hadde noen tro som de kunne imponere Gud med. De hadde ikke annet enn håp til Herren og hans nåde. Det var deres tro. Paulus skriver i brev til menigheten i Korint om sine prøvelser i Asia (nå vestlige Tyrkia):

For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mer enn vi kunne bære, så vi endog mistvilte om livet. Ja, vi hadde gjort opp med oss selv at vi måtte dø, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, som oppvekker de døde, han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han også heretter vil fri oss derfra, idet også dere kommer oss til hjelp med bønn, for at det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt. 2Kor 1:8-11

Hva er det da Gud krever av den som ber? Han krever ikke annet enn ærlighet og oppriktig. For Gud hører ikke på hyklere. Og han lar seg ikke manipulere. Han er Herre, vi er tjenere. Det er Herren som sier til sine tjenere hva de skal gjøre. Det er ikke vi som forteller Gud hva han skal gjøre. Det er Gud som forteller oss hva vi skal gjøre, og gir oss kraft til å gjøre det som er etter hans vilje. Han er Herre, vi er tjenere.

Ordene i bønnen Jesus lærte sine disipler å be, “komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden” er ikke en instruks gitt av mennesker til Gud, med et uttrykk for et ønske som vi ber Gud om å oppfylle, idet vi søker Guds vilje med vårt liv.

Vår tro er ikke noe vi trenger for å få det vi ønsker. Vår tro på Gud og evangeliet om Jesus Kristus og tillit til vår Skaper og til Evangeliets ord, det er noe vår himmelske Far vil vi skal ha for vår egen del, for at vi skal kjenne oss trygge. For det er han som har omsorg for oss. Det er ikke de små barn som tar vare på sine foreldre, det er foreldrene som tar vare på sine barn. Det er ikke vi som tar vare på Gud, men Gud som tar vare på oss. Alt vi gir Gud, endog om det er vårt eget liv, er noe han først har gitt oss, og som vi gir tilbake til ham (1Krøn 29:14; 2Krøn 2:6). Heller ikke er våre gode gjerninger vår gave til Gud. Våre gode gjerninger er Guds gave til oss (Ef 2:10).

“Din tro har frelst deg,” sier Herren Jesus. Men det er troen på Jesus – ikke troen på vår tro. Hva har vi da å rose oss av? Ikke annet enn Kristus og ham korsfestet for våre synder oppstått fra de døde til vår rettferdiggjørelse. I Kristus har vi syndenes forlatelse og det evige liv.

Når vi har tatt imot Jesus som vår frelser og gjenløser, og fått del i frelsesverket på Golgata, i Jesu død og oppstandelse, da legger vi vårt liv og vår vilje i Herrens hender. På den videre ferden er Gud vår styrke og vår lege. Vår tro, vår vekst og modning i Kristus, er Guds verk. Vi ber om at hans vilje må skje med vårt liv. Vi ber ham vise oss den veien vi skal vandre, om visdom til å se hans vilje med oss, og om kraft til å følge den.

“For riket er ditt, makten og æren i evighet.” Soli Deo gloria!

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med oss alle.