Ambassadører for Herren
Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud. 2Kor 5:20
Paulus sier i 2Kor 5:20 at han og Timoteus er utsendinger for Kristus. I engelske bibler heter det at de er ambassadører for Kristus. Det er muligens oversatt fra Latin Vulgate hvor det greske ordet ‘presbeuō’ i grunnteksten er oversatt til ‘legationem’, flertall av ’legatus’, som betyr budskapsformidler, kommisjonær, fullmektig (Strong’s). De engelske versjonene er sannsynligvis oversatt fra Latin Vulgate.
En ambassadør er en som er utsendt som representant for en annen, som har sin autoritet fra den som har sendt ham, en budbringer eller gesandt som handler etter fullmakt fra den som har sendt ham. Utsendingen er bundet til lojalt å representere avsenderens budskap og vilje.
Imidlertid var ideen om ambassader og ambassadører, slik vi kjenner den i vår tid, ukjent på Det nye testamentets tid. Det nærmeste vi kommer ambassade og ambassadør i romertiden, er stillingen med tittelen dux, som var en guvernør i en romersk provins, og en legatus. En legatus var en general i den romerske hæren, tilsvarende en moderne general. En legatus’ nærmeste overordnede var provinsens dux (guvernør). Dux er latin for leder, fra verbet ducere, å lede, hvorfra britene har fått tittelen Duke, som på norsk tilsvarer hertug.
Det var altså ikke en ledertittel Paulus hadde i tankene i det han skrev at han og Timoteus var “legationem”, men betrodde misjonærer med fullmakt fra Herren Jesus til å forkynne evangeliet i samsvar med misjonsbefalingen.
Legatus var også et uttrykk for en representant, “ambassadør”, for den romerske republikken som ble utnevnt av Senatet for en tjeneste/oppdrag (legatio) til et fremmed land, så vel som for representanter som kom til Roma fra andre land.
Det moderne diplomatis opprinnelse kan spores tilbake til bystatene i Nord-Italia, hvor de første ambassader ble etablert i det trettende århundre. Milano var den første til å sende en representant til et annet land med en utsending til det franske hoff i 1455.
De første representanter sendt av en suveren stat til en annen suveren stat ble kalt emissærer. En utsending er en enkeltperson eller en gruppe av personer som er sendt på et diplomatisk oppdrag eller ærend, for eksempel for å forhandle frem en fred. I det 14. århundre ble de gitt tittelen ambassadører, fra gammeltysk ambaht, som betyr tjeneste.
I 2Kor 5:20 bruker Paulus ordet presbeuo, som betyr tjener eller eldste, det vil si en representant (Strong’s). Men konteksten lar oss forstå at det er funksjonen som ‘legatus’ Paulus har i tankene når han omtaler seg selv og apostlene som “sendebud” eller, om man vil, “ambassadører” – den samme funksjon og oppdrag som misjonærer har i vår tid.
Oppdraget for en apostel for Kristus er å gå ut med budskapet om forsoning og fred med Gud i evangeliet om syndenes forlatelse ved gjenløsningen i Kristus Jesus og forkynne hele Guds råd.
Analogien med moderne tids diplomatiske utsendinger kan derfor godt brukes for å illustrere betydningen av ordene i 2Kor 5:20. En ambassadør taler og forhandler på sin regjerings vegne. Han fremholder det som er regjeringens politikk og ønsker.
I Norge er en omreisende predikant kalt emissær, som betyr utsending. Han er en nasjonal misjonær med oppdrag å forkynne evangeliet om Jesus Kristus og budskapet om forsoning og fred med Gud (Luk 2:14; Rom 5:1).
Apostler og misjonærer
At ordet “apostel” ikke ble oversatt noen steder i bibelen kan ha sin årsak i at en for oversiktens skyld ønsket å skille “de tolv” (+ Paulus) fra de andre “budbringerne” (apostlene).
Apostler har vi hatt opp gjennom kirkens hele historie. I dag kaller vi dem misjonærer. De har nøyaktig samme “embete” som urkirkens apostler hadde. Hverken apostlene eller våre dagers misjonærer har annen myndighet enn den de har fått i Herren i samsvar med deres tjeneste og oppdrag, i samsvar med Jesu misjonsbefaling i Luk 24:46-48 og Matt 28:18-20.
I vår tid er misjonærer utsendt i Jesu navn fra menighetene og misjonsorganisasjonene, i forsoningens og fredens tjeneste, slik som de første apostlene. Misjonærer er vår tids apostler. De går ut med evangeliet om den korsfestede og oppståtte Frelser og Herre Jesus Kristus, døper i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn de som kommer til tro på Evangeliet om syndenes forlatelse og får del i Guds frelsesverk på Golgatas kors, grunnlegger menigheter og lærer kristne å gi akt på alt det Herren har talt.
Ordet misjonær har samme rot som apostel, begge betyr ’en (som er) utsendt’. Misjonær er det latinske ordet for ‘en utsendt’.
Noen utsendte misjonærer fungerer som apostler, men ikke alle misjonærer er apostler, og ikke alle apostler (misjonærer) er sendt til fremmede land. En kristen misjonær er en person som er sendt i Jesu navn for å evangelisere og/eller gjøre andre tjenester, som å ta seg av syke og nødlidende, bygge skoler og hjelpe fattige og hjemløse og foreldreløse barn. Santalmisjonens Lars Skrefsrud var en typisk apostel i vår tid. Han ga santalene et skriftspråk og oversatte Evangeliet, grunnla skoler og bidro til åndelig, økonomisk og kulturell utvikling i landsdelen. Han lærte dem jordbruk, storfeoppdrett, snekring og andre yrkesfag.
Apostler i urkirken
I brevet til “alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom” skriver apostelen Paulus: “Ved [Jesus Kristus, vår Herre] har vi fått nåde og apostelembete …” (Rom 1:5) Her beskriver Paulus deres oppdrag som skrev brevet til menigheten i Rom. Han skriver “vi” – altså første person flertall. Hvem er, foruten Paulus, disse “vi” som har fått apostelembete – som skriver brevet? Vi finner svaret i slutten av brevet:
Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sosipater, mine medarbeidere, hilser dere. Jeg, Tertius, som nedskriver brevet, hilser dere i Herren. Gajus, min og hele menighetens vert, hilser dere. Erastus, byens regnskapsfører, og vår bror Kvartus hilser dere. Rom 16:21-23
Vi ser altså at foruten Paulus av Tarsus så var også disse apostler: Timoteus av Lystra; Paulus’ medarbeidere Lukius og Jason; Tertius, Paulus medarbeider som skrev brevet. Tertius var Paulus’ misjonærmedarbeider. (Tertius skrev brevet sannsynligvis fordi Paulus’ syn var svekket.) Gajus, deres vert, Erastus, Korints regnskapsfører, og Kvartus, en broder i Herren, var sannsynligvis ikke apostler og kan således ikke være inkludert i “vi”.
Av de som undertegnet Paulus’ brev til de utvalgte i Rom var altså minst fem apostler: Paulus, Timoteus, Lukius, Jason og Tertius.
Lukas skriver at Barnabas førte Saul (Paulus) til apostlene i Jerusalem, men Paulus sier i brevet til Galaterne at han bare møtte Peter og Herrens bror, Jakob. Her stemmer ikke vitnesbyrdene overens dersom Paulus og Lukas bruker betegnelsen “apostel” i samme betydning. Forklaringen må da være at begrepet apostel brukes i forskjellig betydning.
Lukas betegner som apostler de som hadde en spesiell tjeneste, altså det vi kaller misjonær i dag (se Apg 14:14; Rom 16:7; 1Kor 12:27-28), mens Paulus, i Gal 1:19, referer til de som tilhørte “de tolv” (den indre sirkel hos Jesus, som hadde en grundigere opplæring enn andre “apostler”, og som stod i en særklasse fordi de kunne vitne om Jesu oppstandelse. Paulus møtte ganske sikkert flere av de eldste og lederne, som Lukas bruker en samlebetegnelse på når han skriver “apostler” i Apg 9:27.
Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger, de som har et godt navn blant apostlene . . . Rom 16:7
At de “har et godt navn blant apostlene” kan bety blant alle misjonærene, apostlene, eller at de var vel kjent og ansett blant “de tolv”. Dersom det første er riktig, så er apostel her brukt i samme betydning som i 2Kor 8:23 hvor ‘apostolos’ er oversatt til “menighetsutsendinger” og Fil 2:25 hvor ‘apostolum’, er oversatt til utsending, altså misjonær for evangeliet.
Barnabas og de som fulgte med Paulus på hans første misjonsreise blir betegnet som apostler (sml. Apg 13:13 og 14:4) Andre apostler var Titus (fra Kreta?), Sopater fra Berøa, Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika, Gajus fra Derbe (ikke Gajus, regnskapsføreren i Korint), og Tykikus og Trofimus fra Efesus (Tit 1:5; Apg 20:4).
Slutning
Gjennom hele kirkens historie har menighetene sendt misjonærer, som er apostler til misjonsmarkene. Apostel var ingen tittel på en religiøs stilling, men betegnelse på en funksjon på Kristi legeme, kirken. De tidligere oversettere har forsøkt å skille “de tolv” ut fra de andre apostlene, idet de første utsendingene skulle være de som var vitner til oppstandelsen. Men senere apostler, som blir kalt ambassadører og medarbeidere og utsendinger er det som vi kaller misjonærer i dag. Våre dagers apostler, misjonærene fungerer både som evangelister og lærere. De har det samme oppdraget som de tolv apostlene Herren Jesus sendte ut til å forkynne budskapet om en korsfestet og oppstanden Frelser og Gjenløser.
Misjonærer er vår tids apostler som i Jesu navn er utsendt fra menighetene, i forsoningens og fredens tjeneste, slik som de første apostlene. De går ut med evangeliet om Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors – Jesu død og oppstandelse, døper i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn de som kommer til tro på Evangeliet om syndenes forlatelse og får del i Guds frelsesverk på Golgatas kors, grunnlegger menigheter og lærer kristne å gi akt på alt det Herren har talt.
