Vær meg en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for meg. For du er min klippe og min festning. Sal 71:3
Rettferdiggjørelse og helliggjørelse
Loven er til for å beskytte og bevare trygghet og fred. Derfor er loven god. Men vi får ingen belønning for å gjøre det loven krever. Ved at alle trafikanter følger trafikkloven, vil vi få en trygg trafikk. Den tryggheten gir oss frihet. Annen belønning får vi ikke. Vi kan ikke gå til politiet og si, “Denne måneden har jeg ikke overskredet fartsgrensen én eneste gang. Hvor er min belønning?” Heller ikke kan en som står for en domstol tiltalt for drap påberope seg straffereduksjon ved å vise til alle dem han har latt være å drepe. Vi blir dømt for våre misgjerninger, men vi får ingen belønning for å være rettferdig.
Og Elihu tok atter til orde og sa: Holder du det for rett, du som har sagt: Jeg er rettferdigere enn Gud, at du sier: Hva nytter det meg, hva gagn har jeg av at jeg ikke synder? Jeg vil gi deg svar, og dine venner med deg. Vend ditt øye mot himmelen og se, gi akt på skyene høyt over deg! Om du synder, hva gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hva skade volder du ham? Er du rettferdig, hva kan du gi ham, hva mottar han av din hånd? Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noe å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet. Job 35:1-8
Vi retter oss altså etter loven, ikke for å ta vare på Gud, men for å ta vare på oss selv og våre medmennesker fordi vi har loven skrevet i vårt hjerte (Jer 31:33). Når vi elsker våre medmennesker da gjør vi dem ikke noe ondt, men vi får det godt med våre medmennesker og med oss selv. Det er belønningen. Kjærligheten er lovens oppfyllelse.
Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet; loven er ikke mot slike. Gal 5:22
Det å bli rettferdiggjort for Gud, å bli erklært rettferdig i Kristus, er noe som skjer én gang. Det er når en synder kommer til tro på evangeliet og lærer frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og får del i frelsesverket på Golgatas kors – i Jesu død og oppstandelse. Dette er gjenløsningen (forløsningen). Da blir synderen tilregnet Kristi rettferdighet og kan stå for Guds og Lammets trone på Herrens dag, ikke rettferdiggjort i seg selv, men rettferdiggjort i Kristus.
Helliggjørelse er åndelig modning og vekst. Det begynner ved gjenfødelsen og er en prosess som foregår livet ut. Vi blir født på ny som åndelig spebarn, og begynner å vokse og modnes i nåde og kjærlighet i Kristus og i kunnskap om Den Hellige. Den veksten varer helt frem til døden og Jesus tar oss hjem. Men alt dette er Guds verk. “Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt; for uten meg kan dere intet gjøre.” (Joh 15:5) Det eneste som kreves av oss er at vi er villig til å la Gud gjøre det. Vi vokser ved å be og lese i Bibelen, ved å ha samfunn med andre kristne og dele erfaring, styrke og håp, og ved å lytte til sann evangelisk forkynnelse og hele Guds råd når menigheten er samlet.
Men når han Talsmannen, Den Hellige Ånd kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom. (Joh 16:8)
Den svenske biskopen Bo Giertz forklarer rettferdiggjørelse og helliggjørelse i sin bok Stengrunnen. I siste del av boken, På denne klippe, lar Bo Giertz gammelpresten tale om steingrunnen i hjertet som et svar til de som vil rettferdiggjøre seg selv ved lovgjerninger. Presten sammenlikner kampen mot synden og helliggjørelse i egen kraft med en som har bygget seg et nytt hus og går i gang med å rydde på tomten. Han bruker spade og hakke og rydder bort stein og ville busker. Men når mennesket arbeider i sitt hjertes åker, går det etter hvert opp for ham at det blir mer stein dess mer han graver. Han finner stadig nye synder hos seg og det blir vanskeligere å rydde dem bort jo dypere ned han graver. De sitter fast i hans indre. “Å bryte med alkoholmisbruk, banning og vanhelligelse av sabbaten, synder som mennesker kan – det kan gå på en kveld. Men hovmodet, lysten til å snakke vel om seg selv og finne feil hos andre, slikt sitter fast ennå etter lang tids hard kamp.”
Når vi er kommet ned til steingrunnen i hjertet er det tre veier å gå. Vi kan gå bort i vantro. Vi kan fuske med rydningsarbeidet ved å kutte av på målestokken. Den tredje veien er den eneste veien som fører til Guds rike. Det er gjennom den trange port, korset på Golgata, bekjenne våre synder og lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse og bli tilregnet Kristi rettferdighet ved gjenløsningen. Men det er Åndens verk.
På denne klippe
«Et nytt jordsmonn har lagt seg over steinhellen i hjertet. Det er troens gode jord som vannes av nåden.»
Sognepresten sto på talerstolen. Han begynte med å spørre hvordan det var mulig at Peter kunne fornekte sin Frelser. På veien til Getsemane hadde han vært det vakreste bilde en kunne se av fullkommen lydighet og uskrømtet hengivelse. Han var villig til å forlate alt og gå både i fengsel og døden for sin Mesters skyld. Men da hadde Jesus sagt noe underlig. “Når du en gang har omvendt deg, da styrk dine brødre.” Akkurat som om denne henførte disippelen ikke engang var omvendt!
Den natten hadde Peter og alle andre disiplene fått erfare hva all deres lydighet og gode forsetter var verdt. Hadde det berodd på deres lydighet og deres evne til å oppfylle Guds bud, ville de vært evig fortapt. Men heldigvis var det noe mer enn Gud, sjelen og lydighet. Det var en gjenløser som døde i sine udugelige disiplers sted, og hans forsoning er det eneste som teller når en synder skal stå rettferdig for Gud.
I drastiske bilder beskrev gammelpresten omvendelsen: hvordan Gud kaster ut redningslinen og tar tak i sjelen som driver som en pram med strømmen mot den store fossen; hvordan han først får sjelen opp på Ordets faste grunn ved å lære mennesket å gå i kirken, lese og høre evangeliet: hvordan han så med det samme ordet disiplinerer dårlige vaner og lærer mennesket å vende om fra synd og søke etter ustraffelighet.
Til å begynne med er denne kampen mot synd en ren glede for den vakte sjel. Det er som når en huseier begynner å rydde rundt sitt nye hus. Steinene flyr i vei og spaden synger i marken. Men når et menneske arbeider i sitt hjertes åker, gjør han etter hvert den bedrøvelige oppdagelsen at det blir flere steiner jo dypere ned han graver. Han oppdager stadig nye synder hos seg, og de blir vanskeligere å kvitte seg med dess dypere de sitter i hans indre.
Å bryte med alkoholmisbruk, banning og vanhelligelse av sabbaten – det kan gå på en kveld. Men hovmodet, lysten til å snakke vel om seg selv og finne feil hos andre, slikt sitter fast ennå etter lang tids hard forbedringskamp.
Så en dag når han kjemper med synden og bryter stein på hjertets åker så svetten siler, i håp om at han nå skal bli kvitt de siste syndesteinene og få se at det begynner å vokse for alvor, da støter han spaden mot en steinhelle. Han går omkring, graver rundt, skraper og forsøker på nytt. Da går den forferdelige sannheten opp for ham: det er steingrunn hele veien. Han har kjørt ut lass på lass med løse steiner og tømt dem utenfor gjerdet, men har ennå ikke klart å få til en hage som kan begynne å bære frukt for Gud. Han har bare blottet en steinhelle av granitt, hvor det aldri noensinne kan vokse et nyttig tre.
Dette er steingrunnen, den fordervede natur som står igjen når mennesket har kvittet seg med alle sine bevisste synder – de synder som andre mennesker kan se. Steingrunnen gjør at mennesket er en like stor synder for Gud selv om han har tilbudt ham det ytterste han makter av lydighet og hengivelse.
Når mennesket står på steingrunnen, har han tre muligheter å velge mellom. Han kan gå bort i vantro som Judas. Det fører til døden.
Han kan fuske med opprydningsarbeidet som fariseerne. Da plukker han bort de steinene som mennesker kan se. Han blir edruelig, ærlig og samvittighetsfull. Siden sper han på med litt jord av egen rettferdighet og planter slike blomster som lukter godt for hans egen nese: elskverdighet, hjelpsomhet, store bidrag til misjonen, ivrig arbeid i Guds rike, vitnesbyrd og preken, eller kanskje en ytterlig strenghet i mat og drikke.
Så går han der blant sine blomster og anser at arbeidet med helliggjørelsen er ferdig. Men for Gud ligger steingrunnen bar, og på dommens dag er blomstene for lengst visnet.
Dette er den farligste av alle fristelser – å fuske med målestokken. Gud har sendt sin Hellige Ånd for å overbevise verden om synd, rettferdighet og dom. Denne Ånd bor i Ordet. Jesus sa selv at de ord han talte var ånd, og hele kristenheten bekjenner at Bibelen er Åndens verk.
Viker en fra Ordet, blir en aldri overbevist om synd, i alle fall ikke om syndens forferdelige dyp. En kommer aldri ned til steingrunnen. Det går som med bonden i fabelen, som ville bygge en klopp og hadde en målesnor med seg ut i skogen. Men da han målte sine lengste stammer, var de fremdeles for korte. Så kuttet han av på målesnoren og sa til seg selv at de var lange nok.
På samme måte fusker de mest hellige og strengeste lovgiverne når de tror at de i et øyeblikk kan stå for Gud i kraft av sine lovgjerninger. De har kuttet av på målestokken. De har skaffet seg sin egen målesnor, som er som en gummistrikk. Det kalles følelsen eller samvittigheten eller ens egen følelse av Guds vilje. Alt slikt kan strekkes eller presses sammen, bevisst eller ubevisst, slik at den passe hvor som helst.
Der finnes to ufravikelige sikre tegn på at en har forfalsket målestokken. Det ene er at en anser seg selv, sine gjerninger og sitt liv for å være så bra at en blir stående for Gud. Det andre er at en kaller det for rett som Guds Ord kaller urett.
Bare han som erkjenner Guds Ord fullt og helt kommer ned til steingrunnen i hjertet og oppdager syndens lov som bor i medlemmene. Bare en slik forstår at han ikke bare trenger omvendelse, men frelse. Men når han forstår at hvis han i det hele tatt skal bli frelst, må han bli frelst ved Guds nåde alene. Det er Guds verk. Det var dit han ville føre sjelen, da han blottla stengrunnen.
. . . .
Utenfor Jerusalem ligger en klippe av naken, gul stein, stygg og hard som en dødningeskalle. På denne klippen ble det for lenge siden reist et kors. På det korset naglet de fast og korsfestet den eneste som hadde vært rettferdig og oppfylt loven.
Dette lot Gud skje, for å vise at han var rettferdig – at synd følges av forbannelse og straff og at han ikke fusker med hellighetens og fullkommenhetens målestokk. Men så forunderlig er Gud at han lot hele ondskapens forbannelse ramme den eneste uskyldige som frivillig gikk i døden. Han ble en forbannelse for vår skyld. Der kjøpte han oss fri og gjenløste oss fra lovens forbannelse. Han ble gjort til synd for oss for at vi, i ham, skulle være rettferdige for Gud. Våre synder tok han på sitt legeme og bar dem opp på korsets tre, og i hans sår har vi fått legedom.
Derfor er Golgata-klippen verdens helligste sted. Lydighetens vei fører til dens fot. Der står du som en stymper, akkurat som Peter stod der på langfredag og så dem korsfeste den Herre som han ikke hadde klart å følge. Der blir det åpenbart at ikke en gang Herrens beste disipler er ham verdige. De er alle forrædere og frafalne som er medskyldige i hans død. Men der blir det også åpenbart at Herren selv bar fram en forsoning for deres synder.
Der lydighetens vei slutter ved Golgatas fot med dommen over oss, der får hver den som tror på evangeliet om Jesus Kristus komme opp på forsoningsklippen. Der begynner nådeveien, den nye, hellige vei gjennom forhenget inn til det aller helligste som er innviet ved Jesu blod.
Steingrunnen i hjertet behøver derfor ikke bli grunnen til en dom over oss. Den kan bestenkes med Jesu blod, slik som Golgata ble forvandlet fra en galgebakke til en forsoningsklippe den dagen blodsdråpene rant fra Jesu legeme på korset.
Da tegner Gud korsets tegn over den onde steingrunnen og gjør mennesket rettferdig i Kristus. Hele steingrunnen løftes over og hviler på forsoningsklippen. Steingrunnen forblir hard som stein. Mennesket, slik det er av naturen, forblir en synder i sitt vesen. Men straffen er sonet, syndeskylden er tatt bort, forbannelsen er hevet.
Frimodig som et barn kan vi komme inn for Guds åsyn [i det aller helligste, til nådestolen i tabernaklets innerste kammer, til Guds hjerte, Faderens skjød], og i takknemlighet over forsoningens under begynner vi å leve til vår Frelsers ære.
Da kommer troens frukter fram. Et nytt jordsmonn har lagt seg over steinhellen i hjertet. Det er troens gode jord som vannes av nåden. Der begynner det langsomt å vokse det som før aldri ville gro.
Slik kunne den frafalne Peter, da han fikk den store nåden, den samme som røveren fikk på Golgata, bli både en apostelfyrste og et trosvitne, som ikke lenger vitnet om sin tro, men om sin Frelser, og til slutt kunne gi det ytterste offer, sitt eget liv, det offeret han ikke var i stand til å gi da han levde på sine egne premisser og sin egen rettferdighet.
(Steingrunnen)
Makten og æren
For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne. Fra deg kommer det alt sammen, og det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg. 1Krøn 29:14
Våre gode gjerninger er ikke vår gave til Gud. De er Guds gave til oss. Det eneste vi har å rose oss av når vi står for Guds og Lammets trone på Herrens dag, det er Kristus og han korsfestet for våre synder og oppstått fra de døde til vår gjenløsning og rettferdiggjørelse. Kristus er vår rettferdighet.
Der går ingen vei til Guds rike utenom Golgatas kors.
