Bildet øverst viser en by fra antediluviansk tid, slik den kunne ha sett ut i Noahs dager. Nederst til venstre er en arkitektonisk gjengivelse av byggekunst i Sumer, den tidligste kjente sivilisasjon. Nederst til høyre er Ishtar Gate, porten til Babylon, bygget av kong Nebukadnesar omkring 560 f.Kr.  Tidsperioden mellom byen illustrert øverst og den sumerske kan være 400-1000 år, beroende på hvor langt tilbake i tid før syndefloden en vil plassere antediluvianske arkitekturen. Tiden mellom den sumerske og den babylonske sivilisasjon er om lag 2000 år Vi legger merke til at det ikke er noen vesentlig forskjell i byggekunsten før Noahs flom og til Babylon hva gjelder avansert arkitektur.

Menneskene på Noahs tid var svært intelligente og hadde en høyt utviklet teknologi. Noah bygget arken med en teknologi som motstod de store påkjenningene som skroget ble utsatt for da alle kilder i det store dyp brast og himmelens sluser ble åpnet. Også Egypts pyramider viser at mennesker i oldtiden hadde en teknologisk kunnskap som moderne vitenskap ikke kjenner til. Menneskene både før og etter floden hadde kunnskap, men var onde, uten visdom og forstand. For visdom og forstand kommer fra Gud, himmelens og jordens skaper.

På Noahs tid

Når en leser 1Mos 6:1-8 bør en ha klart for seg at disse versene er innledningen til historien om den store flommen. Det er ment å gi leseren en indikasjon på hvor stort syndefallet var blitt i Noahs tid. Menneskets ondskap var stor og “alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.” Mennesker var gått i etisk og moralsk oppløsning. Bare synd, urett, umoral, vold, maktbegjær og menneskeforakt rådet.

I 1Mos 6:1-2 står det frem på den bibelske scenen noen individer som beskrives som ‘Guds sønner’, og i vers 6:4 dukker det opp noen som kalles ‘kjemper’. Guds sønner tok menneskenes døtre til ekte, og kjempene var mektige menn fra gammel tid, de navngjetne.

Da nå menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre, da så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg koner, dem de hadde lyst til. Da sa Herren: (v. 1-2)

Der var kjemper på jorden i de dager, og siden også, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn fra gammel tid, de navngjetne (ærefulle, autoritære, berømte). (v. 4)

Det står i innledningen til historien om syndefloden at Guds sønner tok “menneskenes døtre” til ekte. Det inkluderer “døtre” av både Kains og Sets slekt. På den tiden var det nefilimer på jorden – mektige menn fra gammel tid.

Det er mange forskjellige tolkninger av disse versene. Noen ganske fantasifulle som inkluderer seksuelle aktiviteter hvor både engler og demoner er innblandet. Det som har skapt problemer er “Guds sønner” og “menneskenes døtre” (6:2) og “kjemper” (6:4).

Den tradisjonelle forståelsen blant kristne teologer er denne: Sets etterkommere var den slekt som skulle oppfylle løftet om “kvinnens frukt” – den lovede gjenløser, som skulle knuse slangens hode. Den andre delen av Adams etterkommere, Kains slekt, var de frafalne og ugudelige – de som gikk bort fra Gud. Men på Noahs tid var også Sets etterkommere frafalne og blant de som Gud omtalte da han sa at “menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.” (1Mos 6:5)

Engler og demoner?

En tolkning som har fått stor utbredelse er at “Guds sønner” var falne engler, altså demoner. Ifølge noen bibelforskere er opphavet til denne teorien å finne i den pseudepigrafiske Enoks bok (skrevet ca. 200 f.Kr.), hvor forfatteren har hentet sin ide fra hedensk mytologi der de hedenske guddommene kom ned til jorden og henga seg til sine sensuelle lyster. Ifølge de lærde er oldtidens romerske og greske litteratur full av slike forestillinger.

Hverken engler eller demoner er kjønnsvesener med reproduktive organer. Himmelens hærskare er åndsvesener. Engler blir i bibelen omtalt som menn når viser seg for mennesker i Herrens tjeneste, aldri som kvinner. Det er ikke kvinnelige og mannlige enger. Engler gifter seg ikke, de stifter ikke familie og får barn (Mat 22:30). At falne engler skulle ha fremstått på jorden som mennesker og giftet seg med “menneskenes døtre” (stifte familie og avle jordiske engler/demoner?) bør ikke være noe argument i en edruelig tankeutveskling om forståelsen av den hellige skrift. Tolkningen om at “Guds sønner” var falne engler eller demoner som inngikk ekteskap med kvinner på jorden er så useriøs at den straks må utelukkes. Det vitner snarere om en mytologisk fantasi og bibeltolkning som har gått berserk.

Versene 1-8 i første Mosebok 6 er preludium til flommen som skulle komme. Det er noe av menneskenes ondskap som beskrives i denne innledningen, det som var grunnen til at Gud sendte flommen. Det som beskrives om “Guds sønner” og “kjempene” må derfor forstås som noe som var av slik ond art at Herren ville ødelegge menneskene. Det er dette vi må ha i tankene når vi skal forsøke å forstå det som står skrevet om forløpet til flommen, og ikke la fantasien dra på utflukt med historier om engler og demoner som hadde seksuelle forhold til menneskenes kvinner.

Hele innledningen til historien om flommen gjelder mennesker, ikke engler eller demoner. Det er menneskenes synder som dømmes, ikke falne englers aktiviteter.

Guds sønner

Hvem er så disse “Guds sønner som gikk inn til “menneskenes døtre”?

Utrykket “Guds sønner”, sønner av Elohiym, brukes i en vid betydning i bibelen. Engler omtales som Guds sønner, som i Jobs bok. I det gamle testamentet brukes “Guds sønner” også om Israels folk som nasjon.

Etter Kains forvisning til “øst for Eden skilte menneskene lag. Da Eva fødte sønnen Set sa hun at Gud (Elohiym) hadde gitt henne sønnen i Abels sted. Set ble betraktet som sønn av Elohiym (metaforisk). Sets etterkommere ble kalt Guds (Elohiyms) sønner og ble den slekt hvorfra Gud utvalgte de som førte videre evangeliet om den kommende gjenløser og frelser. Den andre delen av Adams etterkommere, Kains slekt, var de som gikk bort fra Gud åsyn.

I 5Mos 32:8 er Adams etterkommere er i NB1930 beskrevet som “Israels barn” og i KJV “children of Israel”; i Brentons oversettelse av Septuaginta (LXX) som “angels of God”; i English Standard Version (ESV) som “sons of God” (Guds sønner). Israel blir kalt barn av Herren, deres Gud i 5Mos 14:1; og Israel skal kalle Gud sin Far i Jer 3:19.

Det kan se ut som “Guds sønner” er brukt metaforisk, slik “sønner” og “døtre” er brukt i vår tid, som i “Sons of Norway” (norsk-amerikansk forening i Minneapolis MN). Det som i NB1930 er oversatt til “menneskenes døtre” er i originalen ‘Adams døtre’ (‘adam’ er også ord for menneske). Slik som kristne i dag er “Guds barn”.

I det nye testamentet (NT) beskrives også Guds folk som Guds barn, som f.eks. de som skaper fred og de som har tatt imot Jesus. I Joh 11:52 er Israels folk beskrevet som Gud barn. Paulus sier til galaterne, de hedningekristne, at de er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus (Gal 3:26).

I Mal 2:11 fordømmes Juda for å ha vanhelliget Herrens helligdom ved å ha tatt en fremmed guds døtre til ekte. Disse døtrene var ikke døtre av guder i fysisk betydning.

Juda har vært troløs, og vederstyggelige ting er gjort i Israel og i Jerusalem; for Juda har vanhelliget Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte. 

Paulus advarer kristne mot å gifte seg med vantro (2Kor 6:14). Det som skjedde i antediluviansk tid er mest sannsynlig at de som tilhørte Sets slekt giftet seg med “fremmed guds døtre”, Kains etterkommere. Det førte til at frafallet og ugudeligheten økte.

Min Ånd skal ikke dømme blant menneskene til evig tid; for han (mennesket) er også kjød, og hans (menneskets) dager skal være hundre og tjue år. 1Mos 6:3

1Mos 6:3 er et uklart vers som oversettere har hatt vansker med å oversette. Det er sannsynlig at uklarheten har oppstått ved at den opprinnelige teksten er feil tolket i de tidlige stadiene av oversettelsen. Det er gjort mange forsøk på en oversettelse og tolkning av verset, men ingen av språkekspertene og bibelkommentarene har kunnet gi en oppklarende tolkning. (IVP Bible Background Old Testament)

Teksten kan parafraseres: “Min ånd skal ikke for alltid strides med mennesker; for han er også kjødelig i sitt sinn. Hans dager er talte, men jeg vil ikke straks gjøre slutt på ham. Det skal ennå gå 120 år før jeg bringer syndflodens katastrofe over menneskeheten.” Dette støttes av det apostelen Peter skriver i 1Pet 3:19-20, at i Ånden gikk Kristus bort og “prekte for åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygget, i hvilken noen få — åtte sjeler — ble frelst ved vann.” (ibid.)

De Guds sønner som er omtalt i 1Mos 6:2 giftet seg med menneskers døtre. Sets etterkommere er de “Guds sønner” som giftet seg med “menneskenes døtre”, etterkommere av Kain. For også Sets slekt hadde i tidens løp falt fra Herren. Bare noen få av Sets etterkommere var trofast.  Disse døde før flommen. Også Sets onde slekt ble tatt med i flommen.

Sets etterkommere, “Guds sønner”, tok seg til hustruer de døtrene av Kains etterkommere som de hadde lyst til. Det er mulig at dette hentyder til polygami, eller “retten til den første natten», eller begge deler. Polygami kon inn i verden med Lamek, den siste av Kains etterkommere som er nevnt i bibelen.

Kjempene – Nefilimene

I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige. 1Mos 6:4 

Noen forstår dette verset slik at Guds sønner var kjempene som gikk inn til menneskenes døtre og de fødte kjempenes barn. Kanskje en omskrivning av 1Mos 6:4 vil gjøre det mer forståelig: “På den tiden da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre og fødte dem barn, da var kjempene på jorden, og likeså siden. Det er de veldige fra fordums tid, de navngjetne.”

Kjempene er ikke identiske med “Guds sønner” som er beskrevet i vers 2, men disse to gruppene opptrådte samtidig i tiden før flommen, i antediluviansk tid.

Hvem var så disse kjempene?

I den hebraiske teksten er det nephil som er oversatt til kjemper (Strong’s Concordance). I norske bibler og de fleste engelske er nephil oversatt til kjemper, eng. giants. Også Latin Vulgata har oversatt det til gigantes (kjemper). Young’s Literal Translation har ‘The fallen ones’. Svenska Folkbibeln har oversatt det til våldsverkarna.

Noen av de som ikke har oversatt “nephil” er American Standard Version, International Standard Version, English Standard Version og Jewish Publication Society Old Testament. Alle disse har translitterert det hebraiske ordet til “nephilims”, nefilimer.

Det hersker stor usikkerhet om hvem eller hva disse “nefilimene” var. Det som står er at de eksisterte både før og etter Noahs dager. De var mektige og navngjetne menn fra eldgammel tid.

Nefilimer opptrer også i 4Mos13:33 hvor de er identifisert som Anaks etterkommere i Kanaans land. De er nærmere omtalt i 5Mos 9:2 som anakittenes barn “et stort folk og høyt av vekst”, kjent for at ingen kan stå seg imot dem.

Disse etterkommere av Anak, nefilimene, som i noen oversettelser er beskrevet som kjemper eller giganter, er mest sannsynlig voldelige krigere, store og høye av vekst – en kongeklasse.

“Retten til den første natten” er en praksis som er kjent fra oldtiden. Konger ble fremstilt med et sønneforhold til Gud. I det gamle Nære Østen ble konger ofte forstått som å ha et sønneforhold til en guddom og ble ansett for å være guddommelig født og oppreist til å være konge. Kongene kunne utøve sin rett som representant for gudene til å tilbringe bryllupsnatten med enhver kvinne som ble gitt i ekteskap. Dette ble tolket som et fruktbarhetsritual. (IVP Bible Background)

Idet vi har i tankene at Noahs sønner bygget den nye verden på grunnlag av den verden de kjente, er det rimelig å anta at dette kan ha vært en skikk som hadde vært praksis også på Noahs tid og som hans etterkommere tok med seg. I så fall gir det en antydning om noe av ondskapens art, da menneskenes “hjerte og tanker og påfunn bare var onde den hele dag.”

Jordens konger hadde ødelagt seg selv av hovmod og maktbegjær og herskelyst til det punkt at de hevdet å være halvt gud og halvt menneske. Disse såkalte avkommene til gudene ble dyrket av folket som kongene undertrykte. Hele jorden ble moralsk korrupt og degenerert og mentalt ødelagt av menneskeforakt og ondskap til det punkt der Gud måtte ødelegge den med en flom og utslette menneskene. Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

Som i Noahs dager

Jesus advarte om at de siste tider, før Menneskesønnen kommer, ville bli som det var på Noahs tid, fylt med menneskets synd og opprør mot Gud (Matt 24:37–39).

I vår tid er det blitt vanlig med konkubinat (samboerskap) og seriemonogami. Både menn og kvinner kan ha så mange forhold og barn utenfor ekteskap de ønsker, forutsatt at man bor sammen med kun én partner av gangen om de ønsker ekteskapelig status. Med innføring av islamsk religion og kultur og avkristning er også flerkoneri blitt tillatt. Likekjønnede ekteskap velsignes av institusjonalisert “kristen” religion, og kjernefamilien, mor, far og barn, er så godt som oppløst. Alt dette faller sammen med Jesu ord om endetiden,

Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være; for slik som de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal også Menneskesønnens komme være. Matt 24:37-39 

Frafallet, apostasia, skjer med økende hastighet idet evangeliske menigheter forlater troen og blir sekulære. Evangeliet blir ikke forkynt. Avkristning av tidligere kristne nasjoner skjer raskt. Neopaganisme, gnostisisme og perverse livsstiler av ulike slag er på vei inn i samfunnet. Det gode er blitt ondt, og det onde er blitt godt. Maktbegjær, hovmod, løgn, svik, menneskeforakt og undertrykkelse er varemerker som kjennetegner de som styrer de tidligere kristne nasjoner. Korrupsjon, vold og kriminalitet og frykt for fremtiden øker. I sannhet, vi lever i de siste tider.