Til tross for sivilisasjonen som ble skapt etter at de første menneskene ble vist bort fra Edens hage og Kains utvandring til øst for Eden, vokste menneskene i ondskap, inntil det bare var Noah som ble funnet rettferdig. Noah var sønn av Lamek, sønn av Metusalah, sønn av Enok.  Enok var femte generasjon etter Set, Adams sønn.

Menneskets ondskap var stor og “alle dets hjertes tanker og handlinger var bare onde den hele dag.”

Det er svært lite en vet om gudsdyrkelsen i tiden etter Enos’ fødsel og frem til tiden da flommen kom. Men de visste hva som hadde hendt i Eden, syndefallet og løftet om gjenløsning. Paulus gir noe kunnskap om den antediluvianske tiden og hvorfor Gud overga dem skammelige lyster i sitt brev til menigheten i Rom:

For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet; for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart dem det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning, fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble fordervet i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. Rom 1:18-25

De av Sets etterkommere som tjente Herren tok vare på evangeliet om Guds frelsesplan. Da Noah ble født ga Lamek ham navnet Noah og sa: “Han skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders strev på den jord som Herren har forbannet.” (‘Noah’ betyr hvile)

Kunnskapen om skapelsen, livet i Edens hage, syndefallet og frelsesplanen ble overgitt fra generasjon til generasjon, men ble pervertert og gjort til avgudsdyrkelse.

Noah og hans familie tok med seg samfunnsstrukturen som de kjente fra tiden før flommen, den antediluvianske tiden. Arkeologien har gitt oss en viss kunnskap om gudsdyrkelsen i tidlige Babylon, og ut fra denne kunnskapen kan vi danne oss et bilde av den gudsdyrkelsen som utviklet seg med Noahs etterkommere. I oldtidens avgudsdyrkelse kan vi kan spore sammenhenger til protoevangeliet, og den kunnskapen om gjenløsning som Adams og Sets har brakt videre fra generasjon til generasjon, om en kvinne som skal føde en sønn, en frelser.

Gudinnemoren og barnet

Dyrkingen moren og barnet ser ut til være den eldste form for gudsdyrkelse. De fleste gudene i oldtiden var variasjoner av gudinnemoren og barnet. På grunn av spredningen i Babylon og språkforvirringen var alle disse gudene variasjoner av dette temaet. (Alexander Hislop, The Two Babylons)

Dyrkingen av en gudinnemor og barn (sønn) som vi finner i religioner over hele verden, er bevis for at religioner med slik gudsdyrkelse har et felles opphav. Ideen om en mor som føder en gudesønn er fra protoevangeliet. Det er usannsynlig at denne pervertering av evangeliet om en gjenkoser (1Mos 3:15) er ikke noe som ble til etter flommen, men tok form på Enos’ tid, 1400 år før flommen.

Men denne gudsdyrkelsen ble nok ikke oppfunnet i Babylon på Nimrods tid. Den er var nok også hovedguddommen i antediluviansk tid, og har sitt utspring i protoevangeliet (1Mos 3:15).

Slik som altere og ofring av et lytefritt lam, som begynte i Eden etter syndefallet, ble gjort til hedenskap med endog ofring av mennesker, slik ble også budskapet om kvinnen som skulle føde en frelser og evangeliet om gjenløsning ødelagt og gjort til nye religioner.

Den sumeriske gudinnen Ninti ble skapt av Ninhursaga for å helbrede Enkis ribbein (sml. 1Mos 2:21). Han hadde spist forbudte blomster (sml. 1Mos 2:17) og ble deretter forbannet av Ninhursaga (jf. 1Mos 3:17), som senere ble overtalt av de andre gudene til å helbrede ham. Ninti var en av åtte gudinner skapt for denne oppgaven, og navnet hennes betyr både ribbeinets kvinne og kvinnen som gir liv (sml. 1Mos 3:20).

Den treenige guddom var kjent, Elohiym (Gud, 1Mos 1:1), Ruach Elohiym (Guds Ånd, 1Mos 1:2) og kvinnens frukt (i.e. Sønnen, 1Mos 3:15), men ble fullstendig pervertert og gjort til avguderi. Første person i treenigheten ble ikke dyrket, og moder gud og sønnen ble gjort til guddommen som ble tilbedt.

Vi ser dette illustrert i India i dag, i hinduenes treenighet (trimurti), Brahma, Vishnu og Shiva. Selv om Brahma er skaperen og den første person i hinduismens treenighet, så finnes det nesten ingen tempel viet til denne guden.

I den babylonske religion ble kvinnen, som skulle føde den frukt som skulle knuse djevelens hode, opphøyet til den høyeste gud. Babylonerne tilba en gudinnemor og en sønn som ble avbildet som et spedbarn eller et lite barn i morens armer. Denne tilbedelsen av moren og barnet spredte seg fra Babylon og over hele jorden.

Gudinnemoren og barnet i Babylon var en videreføring av den hedenske religionen som ble dyrket av de ugudelige på Noahs tid, før flommen, mens det sanne evangeliet om en gjenløser var blitt bevart av Guds utvalgte, fra Adams, Sets og Enos’ tid. Noah og hans familie kjente således til både hedenskapen og kunnskapen om den sanne Gud og løftet om en frelser. Noah og hans sønner tok med seg det evangeliet som hadde gått fra generasjon til generasjon helt fra tiden i Edens hage, hvor løftet om en frelser og gjenløser (1Mos 3:15) var det sentrale i budskapet.

I Egypt ble moren og barnet dyrket under navnene Isis og Osiris med barnet Horus. I India, som Isi og Iswara; i Asia, som Cybele og Deoius; i Hellas, som Ceres, den store moderen, med babyen ved brystet, eller som Eirene, fredsgudinnen, med guttebarnet Plutos i armene. Til og med i Tibet, i Kina og Japan ble jesuitt-misjonærene forbauset over å finne motstykket til Madonna, pavekirkens himmeldronning, og hennes barn som ble tilbedt med like stor hengivenhet som det pavelige Roma tilba sin Madonna, Guds mor. Shing Moo, den hellige moderen i Kina, var idolisert med et barn i armene og en glorie rundt seg, akkurat som om en romersk-katolsk kunstner skulle ha vært ansatt for å sette opp gudinnen. (Hislop, The Two Babylons)

Gudinnemoren og barnet i Babylon var en videreføring av den hedenske religionen som ble dyrket av de ugudelige på Noahs tid, mens det sanne evangeliet om en gjenløser var blitt ivaretatt av Guds utvalgte, fra Adams, Sets og Enos’ tid. Slik kjente Noah og hans familie både hedenskapen og kunnskapen om den sanne Gud og løftet om en frelser.

Noah og hans sønner tok med seg det evangeliet som hadde gått fra generasjon til generasjon helt fra syndefallet, hvor løftet om en frelser og gjenløser var det sentrale i budskapet.

Etter Noahs tid ble evangeliet etter hvert pervertert av etterkommerne. I Babylon, fikk hedenskapen fra tiden før flommen en renessanse på Nimrods tid (1Mos 10:8-9; 11:1-4).

Dette skulle kunne gi en tanke om av hva slags type gudsdyrkelse og gudstro som hersket på Noahs tid, da menneskenes “tanker og handlinger var bare onde den hele dag”.

Jorden var blitt fordervet for Guds åsyn og fylt med urett og vold. Gud så på jorden og han så hvor fordervet alt kjød var blitt, fordi hele menneskeheten var korrupt i sin ferd. Da sa Gud til Noah: “Enden på alt kjød er kommet for mitt åsyn, for jorden er full av vold ved dem, og se, jeg vil ødelegge dem sammen med jorden.” (1Mos 6:11-13)

Og slik om det var i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager: de åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken. Da kom vannflommen og ødela dem alle. På samme vis – slik som det var i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget; men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares. Luk 17:26-30

Jesus taler her om det faktum at verden vil være like ond og voldelig og full av løgn og ondskap og menneskeforakt som den var på Noahs tid. Han sier også at folk vil leve som om ikke noe uventet og stort skal skje – de gifter seg og feirer prideparader og karnevaler og ramadan som om Herren ikke er i ferd med å komme tilbake ved den andre advent. Vi ser begynnelsen av dette i dag, både på det sosialetiske, politiske og religiøse plan. Et ugudelig lovverk, hat til kristne og forakt for kristendom og den kristne kulturarv, og uteblivelsen av evangeliet i kristne trossamfunn, “vekkelser” uten korset og synkretismen av verdens religioner, er et av de tydeligste og sikre tegn på at vi nærmer oss “Noahs dager”.