I dagene mellom 10 april og 20 mai 1814 var 112 edsvorne menn samlet på Eidsvoll. Den dansk-norske staten var gått i oppløsning etter 434 års union. Danmark hadde valgt feil side i Napoleonskrigene og i samsvar med fredsavtalen i Kiel skulle Danmark avstå Norge til Sverige.

Mennene på Eidsvoll var samlet for å utforme Norges Grunnlov og hindre at Norge ble lagt under Sverige.

Delegatene til riksforsamlingen på Eidsvoll var kristne og opplært i kristne rettsprinsipper. Hele den nasjonale reisning på 1800-tallet var en frukt av den kristne barnelærdommen.

Valg av representantene som skulle møte til Riksforsamlingen på Eidsvoll foregikk ved landets kirker. Hele prosessen, fra begynnelse til slutt hadde å gjøre med bibelen, med kristen tro og livssyn, med kirken og Norges judeo-kristne kulturarv.

Delegatene til riksforsamlingen begynte sitt verk med å gå i kirke, den 10. april som var 1. påskedag det året. Evangeliet om Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors, Jesu død og oppstandelse, ble forkynt.

Den 17 mai ble delegatene til riksforsamlingen enige om utformingen av grunnloven. Norge ble atter et selvstendig rike med egen Grunnlov.

Da året tok slutt, var Norge i personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk, men med selvstendighet og med den frieste forfatning i verden, med grunnlovsfestet ytrings- og forsamlingsfrihet.

Grunnloven kalles både Restaurasjonen – etter den gamle restaurerte Mosterloven i 1024 og de etterfølgende gamle lover – og Konstitusjonen, fordi den konstituerer stortinget når det er valgt og de folkevalgte samles.

Innføringen av kristendommen var hovedfaktor i det nasjonale samlingsverket, som begynte etter kong Olav den helliges fall på Stiklestad.

Den kristne stortingsmann og haugianer Ole Gabriel Ueland, sammen med stortingsmann N. J. Tvedt, sørget for at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og ga oss møterett. Landet skulle bygges med kristen lov og ikke religiøse og sekulære maktmenneskers u-lov. Det norske folk skulle bli fri fra både religiøs og sekulær undertrykkelse.

Den judeo-kristne kulturarv

Da Norge feiret grunnlovsjubileum for tolv år siden, i 2014, var stortingets jubileumskomites visjon og mål å formidle kunnskap om Grunnloven og dens betydning for det norske folkestyret. Jubileet skulle bidra til deltagelse og engasjement i demokratiet.

I sitt måldokument sa jubileumskomitéen at “Den norske Grunnloven av 17. mai 1814 har dannet selve fundamentet for utviklingen av folkestyret i Norge.”

Men det er ikke hele sannheten om hva som har ført til det norske rettsstaten og parlamentarismen. Det som kom først er Grunnlovens Lex Canon, den kristne kirken og vår judeo-kristne kulturarv, som var fundamentet for Grunnloven.

Judeo-kristen er det som er av og har sin opprinnelse i eller er knyttet til historiske- og religiøse (bibelske) skrifter, tro, overbevisninger, konsepter, prinsipper, tradisjoner, og etiske og moralske verdier, som jødedom og kristendom har felles. Dette er grunnlaget hvorpå den norske kultur, våre sosialetiske verdier, og vårt rettssystem er bygget. Derfor heter det Norges judeo-kristne kulturarv.  I begrepet judeo-kristen ligger både evangeliet, den kristne tro og arven fra Jerusalem. Den judeo-kristne arv er Grunnlovens Lex Canon – det som er fundamentet for nasjonens forfatning, demokrati og frihet, og den europeiske sivilisasjon.

Bibelen og Grunnloven er røttene til den retten som har båret vårt folk siden Mosterloven i 1024. Riksforsamlingen på Eidsvoll kjente sin bibel. De hentet impulser i arven fra Jerusalem med menneskeverd og menneskerett, og fra den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776), Bill of Rights (1791), og britenes Magna Carta (1215). De hentet ikke noen inspirasjon fra den franske revolusjon med opprør og giljotiner, halshugging, massehenrettelser og menneskeforakt, slik noen historikere vil ha oss til å tro.

Det var heller ikke Pax Romana som inspirerte våre grunnlovsgivere, men budskapet fra Jerusalem og Pax Dei.

Hvordan det var

“Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde.
Du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos over landet strøymde.”

I førkristen tid var den sterkestes rett gjeldende og rettstvister ble gjerne endelig avgjort i holmgang hvor den sterkeste vant og fikk rett.

Uønskede barn ble satt ut for at de skulle bli drept og spist av rovdyr eller bare død av dehydrering. I vår tid med avkristning og tilbakevending til hedenskapen er det abortlegene ved sykehusene som med hjemmel i fosterdrapsloven gjør denne jobben for kvinner som ikke ønsker barnet. Kvinnen alene skal kunne avgjøre om fedrenes barn skal leve eller dø.

Før kristendommen begynte å øve innflytelse på lovgivningen kunne høvdinger og stormenn halshugge treller og fattigfolk nærmest som tidsfordriv og forlystelse. Fra denne tiden har vi uttrykket “å stå lagelig til for hogg” (ref. historien om Torgeir Håvarson).

En del av religionsutøvelsen var å skjære halsen over på treller for å ofre menneskeblod til de imaginære hedenske gudene, Odin og Tor.  Det var derfor rett av de kristne kongene å bruke sin kongemakt til å opprette Mosterloven i 1024 og få slutt på urettferdighet og undertrykkelse og hedenskap med barneutsetting, frilleliv, trelleofring for godt ting, blodhevn, “æresdrap”, slektskrig og frykt.

Den første riksforsamlingen

Kristningen av Norge begynte med kong Håkon “den gode” Adelsteinfostre (f. 918, d. 961). Håkon den gode hadde gått på klosterskole i England og var oppdratt i den kristne lære og tro. Olav Tryggvason (f963 – 1000) fortsatte kristningsarbeidet.

I tidlig middelalder var landet oppdelt i flere lagting hvor rettstvister ble avgjort. I årene 800–1130 var det tre lagting. Disse var Gulating, Frostating og Eidsivating. Lagting var lagdømmer med lovgivende og dømmende makt som utøvde allmenn jurisdiksjon.

Den første riksforsamlingen ble holdt på Moster i Sunnhordaland i 1024. Der var kong Olav “den hellige” Haraldson (f. 995, d. 1030) sammen med den angelsaksiske biskop Grimkjell, som var Olav den helliges hirdbiskop og rådgiver i geistlige spørsmål. Til stede i forsamlingen var også høvdinger og ledere fra distriktet. Der ble Mosterloven vedtatt, og kristendommen ble offentlig religion.

Mosterloven ble den nye Gulatingsloven. Senere ble loven godtatt også i de andre lagdømmene og innført i deres lovbok.

I Gulatingsloven står det at “det er opphavet til våre lover, at vi skal bøye oss mot øst og be den hellige Krist om år og fred og om at vi kan holde vårt land bebodd og vår landsherre uskadd. Han skal være vår venn og vi hans, men Gud skal være alles venn.” Videre het det at, “den skal være konge i Norge som er den norske konges ektefødte sønn, med mindre han er grepet av ondskap eller avsind.”

Med kong Magnus Lagabøte (1238 – 1280) kom den første landsloven og den dømmende myndighet ble lagt til en utnevnt embetsdommer, som var tingets formann (tilsv. rettens administrator).

Mosterloven og de nye landskapslovene for hvert lagting vendte seg mot den hedenske religion, den avskaffet hedensk sed og skikk og innførte kristne bud. I 1267 ble Gulatingsloven avløst av kong Magnus “lagabøte” Håkonssons Gulatingsbok, og i 1274 av kong Magnus Håkonssons landslov. Den var langt fra fullkommen, for den ga kirkens presteskap skattefrihet, særretter og makt, etter press fra biskopene.

Magnus Lagabøte ga også lendmennene den europeiske adelstittelen baron. Lendmenn styrte et område tildelt av kongen og sto bare under jarler og konger i rang. Denne verdigheten ble avskaffet av den kristne kongen Håkon V Magnusson i 1308.  Håkon V var sønn av Magnus Lagabøte.

Magnus Lagabøte tilføyde om kirke og kristendom bl.a. at “vi skal opprettholde alle de kirker og den kristendom som Olav den Hellige og biskop Grimkjell fastsatte på Mostratinget, og alle de kirker som siden er blitt oppført.”

Nasjonens vekst

Langsomt, men sikkert ble lovverk og folk påvirket og omformet av kristendommens kjærlighet og menneskeverd og kristne sosialetiske verdier og rettsprinsipper på vei fra ondskap, urett, hedenskap og åndelig mørke – til et kristent, sivilisert samfunn.

Det var kristen rett kong Olav og de kristne kongene ville tvinge landet til å godta, for å beskytte mennesker mot hedensk ondskap, urett, undertrykkelse og frykt – i samsvar med deres kristne tro og lære. De brukte kongemakten mot høvdingeslektenes undertrykkende overmakt som holdt mennesker nede i slaveri og angst og frykt.

Samtidig som kristendommen ble utbredt falt den konstantinske kirken (regnum et sacerdotium) fra evangeliet og økte i maktgalskap og korrupsjon og menneskeforakt og førte etter hvert den kristne verden inn i et religiøst og åndelig mørke.

Bibelen ble forbudt for lekfolk. Evangeliske kristne ble forfulgt og henrettet ved brenning, halshugging, drukning eller levende begravd. Massemyrderier skjedde i pavekirkens regi og hundretusener kristne ble drept av det religiøse presteskapet. Men Guds Ord og evangeliet ble bevart.

“. . og ljos over landet strøymde”

Så kom reformasjonen. Tilbake til Evangeliet og “den tro som én gang er overgitt til de hellige.” Det var intensjonen.

Etter reformasjonen sørget kristne for å utdanne mennesker og formidle kunnskap, og lære mennesker å skille mellom rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn. Læreinstitusjoner og universiteter som Yale, Harvard, Princeton, Oxford, Cambridge og hundrevis andre ble grunnlagt av kristne, ikke av ateister. De første 120 høyskoler og universiteter i USA var kristne.

I Harvard University’s Rules and Precepts, Article 2, lød det:

“Let every Student be plainly instructed, and earnestly pressed to consider well, the maine end of his life and studies is, to know God and Jesus Christ which is eternal life (John 17:3) and therefore to lay Christ in the bottome, as the only foundation of all sound knowledge and Learning. And seeing the Lord only giveth wisedom. Let every one seriously set himself by prayer in secret to seeke it of him (Prov. 2:3).” Harvard University 1646

Statlige institusjoner både i den nye og gamle verden var grunnlagt på kristne rettsprinsipper og kristne sosialetiske verdinormer. Endog BBC hadde en kristen formålsparagraf i sin oppstart.

I Norge startet kirken det offentlige undervisningssystemet og fikk slutt på analfabetismen. Barn og ungdom ble opplært og oppmuntret til å søke kunnskap og lærte å skille mellom rett og galt, sannhet og løgn. Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap, sammen med fem andre kristne organisasjoner, etablerte i 1912 Oslo lærerhøgskole.

Den judeo-kristne kultur i Norge fostret store menn innen kunst og litteratur – og vitenskap. Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland, Edvard Grieg, Henrik Ibsen, Arne Garborg, Adolph Tidemand, Hans Gude, Niels Henrik Abel, Armauer Hansen, for å nevne noen.

Da Norge fikk sin egen regjering i 1814 fikk nasjonen seks departementer. Det som fire år etter ble til Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) var 1. departement. Det var naturlig at den kristne tro, kirken og undervisningssektoren hørte sammen, da det var kirken og kristne som grunnla læreinstitusjonene og undervisningen, og som representerte den grunnvollen hvorpå vår kultur og undervisningsanstalter var bygget.

Grunnsteinene i de kristne universitetene og læreinstitusjonene var visdom, kunnskap og forstand. Visdom er arkitekten, kunnskap er materialet, og forstand er motivasjonen. Visdommen sier oss hvordan vi skal anvende kunnskapen, og forstanden sier oss hvorfor vi gjør det.

“For Herren er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand.” Ordsp 2:6

Det som deretter skjedde

Etter som tiden gikk ble universiteter og skoler kapret av ateister, evolusjonister, humanister og sosialister (kommunister). Kunnskapen innen sosiale fag bestod og økte, men vett og forstand forsvant, fordi kunnskapen om de åndelige sannheter ble undertrykt. I dag er vett og forstand helt borte fra den offentlige undervisningssektor og universitetene.

I løpet av årene 1982-2010 ble det sjonglert med navneendringer og omorganisering av departementene hvor kirke og kultur og undervisning, de tre enheter som hører sammen, ble gradvis skilt.

I 2010 ble kirken fjernet fra departementene, da departementet under Jens Stoltenbergs regjering fikk navnet Kunnskapsdepartementet. Statsadministrasjonen satt tilbake med kunnskap, men manglende visdom og forstand. Den kulturelle og moralske oppløsningen av samfunnet skjøt fart.

Fordummingen av skolebarn og ungdom fortsetter og kunnskapen er også på vei ut av den antikristelige, ateistiske offentlige undervisningssektoren. Visdom og forstand skal ut – dårskap og idioti skal inn.

Norge er nå atter på vei inn i et åndelig mørke. Det er fordi politikere og statsmenn og andre “utvalgte” som nærer forakt for Grunnlovens “Principer” og “Aand”, for Grunnlovens fundament, for dens kristne verdisyn, intensjon og målsetting og for det som Grunnloven skal bevare og beskytte, er blitt valgt til nasjonenes lovgivere og ledere.

“Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud . . .”

Kristendommen og evangeliet om Jesus Kristus er den siviliserte verdens demokratiske og kulturelle arv.

La oss da minnes Eidsvoll-mennene og takke Herren, vår Gud for vår frihet når vi feier Norges nasjonaldag den 17 mai. La oss dele gleden med våre medborgere, men takke Herren og gi Gud æren – soli Deo gloria.

La oss be vår frelses Gud om at han gir folk og land ledere med visdom, kunnskap og forstand, slik som de 112 edsvorne menn hadde som signerte Grunnloven på Eidsvoll den 17 mai 1814.