I mai 1814 var 112 edsvorne menn samlet på Eidsvoll. Den dansk-norske staten var gått i oppløsning etter 434 års union. Den 17 mai utformet riksforsamlingen på Eidsvoll Norges nye grunnlov. Norge ble atter et selvstendig rike, med egen Grunnlov. Da året tok slutt, var Norge i personalunion med Sverige, med felles konge og utenrikspolitikk, men med selvstendighet og med den frieste forfatning i verden.

Innføringen av kristendommen var hovedfaktor i det nasjonale samlingsverk, som begynte etter kong Olav den helliges fall på Stiklestad 29 juli 1030. Eidsvollfedrene begynte sitt verk med å gå i kirke, den 10. april 1814 som var 1. påskedag det året. Delegatene til Eidsvoll var kristne og opplært i kristne rettsprinsipper. Hele den nasjonale reisning på 1800-tallet var en frukt av den kristne barnelærdommen, den gang da en mann var en mann og et ord var et ord.

Demokratiets begynnelse

Jesu lære, evangeliet om Guds rike, urkirkens lederstruktur og det kristne menneskesyn er grunnlag og modell for vår tids form for demokrati og parlamentarisme. Kristendommen er også grunnlaget til vår kultur og sivilisasjon. Landets offentlige skolevesen begynte med kirken og skapte vår kultur. Den judeo-kristne kultur er vår kulturarv.

Jesus sa: “Den som vil bli stor blant dere, han skal være deres tjener, og den som vil være den første blant dere, han skal være deres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.”

I den latinske bibelen fra 383 AD (Latin Vulgate) er ordet tjene og tjener oversatt til ministrare og minister. Fra dette ordet kommer tittelen ’minister’ i regjeringen. I et kristent samfunn er våre statsledere tjenere (ministre). De hersker ikke, men tjener. Ministrene (ad)ministrerer og sørger for folkets sosiale, økonomiske, helsemessige, juridiske og menneskerettslige trygghet.

I den første nytestamentlige menighet ba apostlene forsamlingen å velge seg ledere blant deres egne som kunne ta seg av den daglige utdelingen. Apostlene så det som sin egen oppgave å “holde ved i bønnen og ordets tjeneste” og at det ikke var tilbørlig for dem å (ad)ministrere. Til den administrative tjenesten ba de disiplene velge sju menn, som hadde “godt vitnesbyrd og som var fylt av Ånden og visdom” (Apg 6:2-4). Slik begynte demokratiet i den kristne urmenighet.

Prinsippene for demokrati (folkestyre) slik vi kjenner begrepet i dag ble etablert på rådsmøtet i Jerusalem år 47 e.Kr. De store apostlene, Peter, Paulus og Barnabas var til stede, men det var Jakob, Jesu kjødelige bror og leder for eldesterådet Jerusalem som var ordstyrer. Jakob oppsummerte diskusjonen og kunngjorde menighetens avgjørelse i denne kontroversen.

Den nytestamentlige kristne menighet var ledet av et eldsteråd (gr. presbuteros). De var alle medtjenere og likemenn, uten noen religiøse titler eller rangordning. Eldsterådet var en gruppe eldre, modne kristne, aktet som ‘eldste’ eller ‘eldstebrødre’, som hadde styreansvar og tilsyn med menigheten. Lederskapets vedtak og beslutninger ble fattet gjennom en ikke-autoritær saksprosess hvor menigheten, det vil si de frelste og troende, var tilstede og ga sin tilslutning til den endelige avgjørelse. (1Pet 5:3; Apg 6:1-6; 15:4-26)

“Denne Konstitutions Aand”

Det er et guddommelig prinsipp at makten skal være fordelt på så mange som praktisk mulig. Gud vet at når mennesker får makt, så fører det til misbruk av den lovgivende så vel som den utøvende makt. Dersom makten blir konsentrert, så blir resultatet korrupsjon, moralsk degenerering, undertrykkelse og diktatur – og ender med despoti og tyranni. De 112 edsvorne menn i riksforsamlingen på Eidsvold i mai 1814 sørget for at makten ble delt i tre, den lovgivende, den dømmende, og den utøvende makt – i den rekkefølgen.

Norges Grunnlov, med dens styrke  og svakhet, er bygget på kristne verdier og menneskesyn, og endringer i Norges Grunnlov må ikke gjøres dersom endringene er imot grunnlovens “Principer” og endrer “denne Constitutions Aand” (§ 112).

Den grunntanke, intensjon og målsetting som ligger til grunn for utformingen av loven, er lovens ånd. Denne ånd er kommet fra den kristne kulturarv, slik det kristne budskap er blitt mottatt og forstått og har formet vårt samfunn og vår kultur ved forkynnelsen av det kristne evangelium.

Konstitusjonen og Grunnloven av 1814 lar seg ikke forstå uten den kristne tro og livssyn. Jurister og politikere som ikke forstår hva som er lovens “Aand” mener at § 2, som sier at den evangeliske kristne tro er staten religion strider mot religionsfriheten og at § 112 er uklar når den forbyr endringer som strir med Grunnlovens Aand. Men slike jurister og politikere forstår ikke hva som skaper frihet og hva frihet er. Det er evangeliet om Jesus Kristus som har gitt oss frihet fra korrupsjon, maktgalskap, menneskeforakt og undertrykkelse.

Lex Canon

Grunnloven er Lex Superior. Den skisserer premissene for all lovgivning (i.e. straffeloven, fullmaktslover, etc.). Det vil si at kristne rettsprinsipper skal følge lov, regelverk og forskrifter. Over Lex Superior står Lex Canon, som er Bibelen. “[D]enne Grundlovs Principer” og “denne Konstitutions Aand” (§ 112) betyr ganske enkelt de kristne rettsprinsipper og det kristne fundament hvorpå Grunnloven er bygget.

Sekulære historikere og jurister vil selvsagt forsøke å underslå eller bortforklare denne sannhet, men det endrer ikke de faktiske forhold. Det er umulig å forstå Grunnlovens rettsprinsipper og ånd for en som ikke kjenner evangeliet om Jesus Kristus og det kristne budskap og det kristne menneskesyn.

Lovens hensikt er den samme som kjærlighetens – beskytte og bevare. Således er loven ikke til for å tjene seg selv, men for å tjene menneskene ved å legge grunnlaget for frihet og trygghet. Dette er lovens “Aand”, det vil si lovens guddommelige intensjon og målsetting – å tjene mennesker. Mennesket er ikke til for loven. Loven er til for mennesket.

Lovvedtak, lovendringer og “Modifikationer” og domsslutninger som bryter med Grunnlovens kristne verdisyn og rettsprinsipp, i.e. lovens “Aand”, er brudd på Grunnlovens bestemmelser. Fordi det er “denne Konstitutions Aand” som skal være retningsgivende for lovgivningen. Ateistiske tanker og idéer og fremmede religioners innflytelse på Norges Grunnlov og lovverk er således utelukket dersom slik påvirkning vil endre eller stride mot “denne Konstitutions Aand”, det vil si, Grunnlovens kristne grunntanke, verdisyn, intensjon og målsetting – som er å bevare folk og land i den kristne tro, rettsprinsipp og menneskesyn.

Åndelig og sosial frihet

Bibelen og Grunnloven er røttene til den retten som har båret vårt folk siden Mosterloven i 1024 og som ble fornyet ved Grunnloven av 1814. Norge og riksforsamlingen på Eidsvoll hentet impulser i arven fra Jerusalem med menneskeverd og menneskerett, fra britenes Magna Carta (1215), fra den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) og Bill of Rights (1791). Edsvollmennene hentet ikke noen inspirasjon fra den franske revolusjon med opprør og giljotiner, halshugginger, massehenrettelser, myrderier og menneskeforakt, slik noen historikere vil ha oss til å tro.

Den kristne stortingsmann og haugianer Ole Gabriel Ueland, og stortingsmann N. J. Tvedt, sørget for at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og ga oss ytringsfrihet og møterett. Bibel og Grunnlov var det veivisere som skulle vise det norske folk veien. Landet skulle bygges med kristen lov og ikke religiøse og sekulære maktmenneskers ulov. Det norske folk skulle bli fri fra både religiøs og sekulær undertrykkelse.

Kristendommen og evangeliet om Jesus Kristus er den siviliserte verdens demokratiske og kulturelle arv. Når vi den 17. mai, vår nasjonaldag, feirer Grunnloven da minnes vi Eidsvollmennene og takker Herren, vår Gud for vår frihet og velstand. Vi deler gleden med våre medborgere, men vi takker Herren og gir Yahweh æren – soli Deo gloria.