“Jeg er Yahweh. Jeg vil føre dere ut fra de tunge byrdene egypterne har lagt på dere og befri dere fra trellearbeidet under dem. Jeg vil gjenløse dere med ustrakt arm og med store straffedommer.” 2Mos 6:6
Det gamle testamentet illustrerer fysisk det åndelige, nye testamentet. Disse to er knyttet sammen. I det gamle testamentet finner vi nøkkelen til å forstå hvordan Gud virker, ikke bare i en nasjons liv, men også i den enkelte kristnes liv. Israels historie er et fysisk bilde på hvordan Gud arbeider i den kristnes liv ved Den Hellige Ånd. Israels pilegrimsreise – slaveriet i Egypt, oppbruddet, Rødehavet, ørkenvandringen og livet i Kana’an, er en metafor på det kristne liv.
Egypt – verden, ufrihet under det ondes makt;
Oppbruddet – omvendelse, brudd med det gamle liv i ufrihet;
Rødehavet – utfrielsen, gjenløsningen, frelsen;
Ørkenvandringen – (etter frelsen) testing, prøving;
Kana’an – helliggjørelsen – den åndelige kamp under vekst og modning i den kristnes liv.
Alt var Guds verk. Det utvalgte folks historie og deres utfrielse fra Egypt var en del av Guds vei til frelse for hele menneskeheten som var beredt fra begynnelsen. Det var frelsesveien til gjenløsningen på Golgata som begynte med første messianske løftet om en Gjenløser i 1Mos 3:15.
Omtrent 430 år etter at Jakob kom inn i Egypt med sin familie (1Mos 15:13; 46:6-7), dro hans etterkommere, Israels barn ut av Egypt.
Siden Gud hadde spart den førstefødte av Israels folk og dyr i påskedommen, tilhørte disse med rette ham. Folket skulle erkjenne dette ved å innvie eller skille ut deres førstefødte til Gud (2Mos 13:1-2, 15). Denne sakrale handlingen symboliserte også innvielsen av hele den gjenløste nasjonen til Gud, siden Israel som det utvalgte folk var Guds førstefødte (2Mos 4:22).
Oppbruddet
Etter at alle førstefødte blant egypterne var døde ga farao opp sin motstand og ba Israels folk om å dra ut av landet, og israelittene var rede til å forlate Egypt.
Gud ga folket yndest hos egypterne, så de ga israelittene alt de ba om; gull og våpen, okser, vogner og alt de trengte for å tjene Yahweh i ørkenen på veien til Kana’an, løftets land.
Foruten kvinner og barn var det omkring seks hundre tusen våpenføre menn (Brown-Driver-Briggs) over 20 år, som var myndighetsalderen i den gamle pakt, som dro ut fra Egypt (2Mos 12:37; 4Mos 1:3-43). En kan anslå at antallet israelitter som dro ut fra Egypt var over en million sjeler.
Israelittene brøt opp fra Rameses (Ra’amses) og slo leir i Sukkot. Da de dro videre fra Sukkot gikk Herrens engel foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten, for å lede dem på veien og lyse for dem, så de kunne dra fram både dag og natt.
Etter Sukkot kom de til Etam, som ligger i utkanten av ørkenen. Der slo de leir. Herfra ville det være lettest å gå mot nord til Middelhavskysten. Hovedveien mellom Egypt og Babylonia gikk langs kysten av Middelhavet, så gjennom filistrenes territorium i det sørlige Palestina før den fortsatte innover i landet gjennom Jisre’el-dalen (se Jos 17:16) like sør for Karmelfjellene. Men Gud ville ikke føre folket på den veien. Han sa at de kunne angre og vende tilbake til Egypt når krig mot filisterne ble nødvendig. Strekningen langs den nordlige delen av Sinai-halvøya ble omtalt av egypterne som Horus-veien, og den ble sterkt forsvart siden det var den ruten som ble brukt av krigshærer så vel som av handelskaravaner.
Gud lot folket ta veien gjennom ørkenen mot det som i de fleste oversettelser kalles det Røde Hav eller Rødehavet. For Gud skulle vise en fullkommen utfrielse. Hva Gud ville gjøre visste hverken israelittene eller Moses.
I stedet for å dra mot nord fra Etam tok de av sørover mot Pi-Hakirot hvor de slo leir nær Migdol ved det Røde Hav.
Dette var tredje gangen de slo leir etter at de forlot Rameses. Folket må ha opplevd dette som helt uforståelig, for dersom de skulle komme seg til Kana’an måtte de jo dra tilbake samme vei, mot nord, for havet stengte jo veien mot øst.
De lærde strides om israelittenes nøyaktige rute fra Ramses og hva dette Røde Hav var. Den delen av Rødehavet som i dag er Suezbukten kan ha strukket seg til Store Bittersjø og helt til Ismalia, at denne innsjøen var en del av Suezbukten, men at den delen av Suezbukten er blitt gjengrodd av ørkensand siden den gang. Det fyker stadig ørkensand over Suezkanalen og mudderprammer arbeider dag og natt for å holde kanalen åpen for skip med et dypgående på opptil 20 meter. Uten kontinuerlig mudring ville kanalen fort bli fylt igjen med ørkensand. Den delen av Suezbukten hvor israelittene gikk gjennom kan ha blitt gjengrodd av ørkensand siden Moses’ tid. Den kunne da ha vært opptil 10 kilometer bred eller mer, og dyp nok til å begrave faraos hær når vannet lukket seg over forfølgerne. Noen forskere har plassert Migdol og Pi-Hakirot ved det som i dag er enden av Suezbukten, og antar at israelittene gikk over havet fra dette stedet. Men stedene Migdol og Pi-Hakirot kunne ha ligget litt lenger mot nord en det som vises på noen kart.
Herren skal stride for dere
“Frykt ikke, stå nå her og se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.”
Etter at israelittene hadde forlatt Rameses, forherdet Faraos igjen sitt hjerte og tok opp forfølgelsen av Israels folk med hester og 600 vogner for å ta dem til fange. Faraos hær nådde igjen israelittene ved Pi-Hakirot.
Egyptisk stridsvogn
Israels folk kunne ha gått til Sinai et sted langt nord for Suezbukta, men de gikk mot sør inntil de hadde bare havet mot øst. Ikke til å undres over at folket ikke forstod hvorfor de ble ledet dit når de skulle til Kana’an. Når faraos hær nådde dem igjen stod de mellom Faraos krigsvogner og havet. Det er forståelig at de var redde og forvirret.
Skrekkslagne roper israelittene til Yahweh, og er rasende på Moses for at han har ført dem dit for å dø, i stedet for å la dem bli i Egypt og dø der. Israels folk hadde ingen tro til sin Gud. Men Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, holdt sitt løfte.
For Gud holder ikke sine løfter fordi vi tror det. Han holder sine løfter fordi han har sagt det. Som det står skrevet, “Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel hvile, slik som han lovte. Ikke ett ord er blitt til intet av alle hans gode løfter han lovte ved sin tjener Moses.” (1Kong 8:56) Og i Jeremias bok, “Jeg vil våke over mitt ord (i.e. løfter) så jeg fullbyrder det.” (Jer 1:12) Videre skriver apostelen Paulus, “Er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte seg selv.” (2Tim 2:13)
Gud hadde ved Moses lovet å føre Israels folk ut av Egypt og forløse dem med en ustrakt arm, og Gud sa til Moses:
Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren, og jeg vil føre dere ut fra egypternes tunge byrder og utfri dere fra trellearbeidet under dem, og jeg vil forløse dere med utstrakt arm og ved store straffedommer. Og jeg vil ta dere til mitt folk, og jeg vil være deres Gud, og dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, han som fører dere ut fra egypternes tunge byrder. Og jeg vil føre dere til det land som jeg med oppløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi dere det til eiendom. Jeg er Herren. (2Mos 6:6-8)
Da sa Moses til folket:
Frykt ikke, stå nå her og se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. (2Mos 14:13-14)