Adonai Yahweh, Herren Gud holdt dom over Egypts guder ved å sende ni plager over Egypt for å utfri hebreerne fra slaveriet under Farao.

Nilens vann ble til blod; deretter ble Nilen full av frosker som krøp inn i husene og sengekamrene; så en slags insekt som gravde seg inn under huden på mennesker og dyr; “svermer” av biller; en forferdelig husdyrpest som drepte alt bufeet til egypterne; støv kom over alle og verkebyller slo ut på mennesker og dyr; et haglvær slo ned alt som vokste på marken; svermer av gresshopper spiste opp alt som vokste i landet.

Den niende plagen var stummende mørke i tre dager over hele Egypt.

Men Farao forherdet sitt hjerte etter de ni plagene over Egypt og lot ikke Israels folk fare så de kunne tjene Yahweh i ørkenen.

Egypts faraoer

Ut fra ekstrabibelske kilder har det vært vanskelig for arkeologien og historikere å identifisere perioden med de ti plager og hebreernes utvandring av Egypt i landets historie. Det kan tilskrives at det var praksis hos oldtidens herskere kun å skrive om triumfer på monumenter, ikke deres tider med nederlag, skam og vanære. Den eneste nasjonen som har opptegnet både seire og nederlag, skam og vanære, gode og onde konger i sin historie, det er Israel i jødenes historie om Guds utvalgte folk i bibelen. Det burde derfor ikke være så vanskelig å fastslå hvilken historisk kilde som er den mest pålitelige, for ikke å si den eneste pålitelige. Dessuten er egyptisk histories kronologi fortsatt omstridt, med flere teorier. Sekulære forskere og lærde strider fortsatt om kronologien og dateringer i landets historie. Men det er perioder i egyptisk historie hvor kronologien, slik den er blitt satt sammen av sekulære forskere, kan samsvare med bibelens historie i 2. Mosebok.

Thutmose III, som ifølge forskere regjerte 1479–26 f.Kr. regnes som den mektigste av herskerne i det gamle Egypt. Han førte mange kriger og brakte det egyptiske imperiet til dets høyeste makt ved å erobre hele Syria, krysset Eufrat og beseiret Mitanniriket i det nordlige Mesopotamia. Han dro også sørover langs Nilen og erobret landet Cush (Sudan).

Thutmose III var en krigerkonge som hadde mange fiender. Det er derfor trolig at han var den farao i Egypt som gjorde hebreerne til slaver, av frykt for at de skulle kjempe sammen med Egypts fiender i krig mot landet.

Siden Thutmose III var en krigerkonge som hadde mange fiender, er det mest sannsynlig at han var den egyptiske farao som gjorde hebreerne til slaver, idet han fryktet for at hebreerne skulle slå seg sammen med Egypts fiender og føre krig mot landet (2Mos 1:8-11). Dette kan da ha skjedd om lag 300 år etter at Josefs far og brødre og familiene kom til Egypt. Det er da også sannsynlig at Thutmose III var den farao som beordret at alle nyfødte guttebarn av hebreerne skulle kastes i elven. Han var i så fall far til prinsessen som fant Moses i sivet ved elvebredden og adopterte barnet.

Lengst til venstre: Statue i granitt av Amenhotep II, i Museo Egizio, Torino. Naermest: Yul Brynner som farao i filmen, The Ten Commandments (1956).

Etter Thutmoses død arvet Amenhotep II riket fra sin far, og ble farao etter Thutmose III. Amenhotep II, også kalt Amenophis, som betyr ‘Amun (solguden) er fornøyd’. Amenhotep II var således mest sannsynlig den som var hersker i Egypt under hebreeres utvandring, og den farao som opplevde landeplagene og mistet sin førstefødte sønn i Guds endelige dom over Egypts guder i den tiende plagen.

Den siste advarsel

Etter den niende plagen med tre dagers summende mørke, kalte farao Moses til seg og sa: Gå av sted, tjen Herren! Bare deres småfe og deres storfe skal bli igjen. De små barna kan dere få dra med dere. Men Moses sa: Du må også la oss ha slaktoffer og brennoffer, så vi kan ofre til Herren vår Gud. Også buskapen vår må være med oss. Ikke en klov må bli igjen. For det er det vi må ta av, når vi skal tjene Herren vår Gud, og vi vet ikke hva vi skal ofre til Herren før vi kommer dit.

Men Herren forherdet faraos hjerte, så han ikke ville la dem fare.

Farao sa til Moses: Gå fra meg! Vokt deg så du ikke mer kommer for mine øyne! For den dagen du kommer for mine øyne, skal du dø. Moses svarte: Du har talt rett. Jeg skal aldri mer komme for dine øyne.

Korsets tegn

Ved den tiende plagen holdt Gud dom over alle Egypts guder. Israels Gud, Yahweh elohiym, himmelens og jordens Skaper, gjorde alle Egypts guder til intet med ett eneste slag.

Alle førstefødte i Egypt skulle dø når Adonai Yahweh ved midnatt lot dødsengelen gå gjennom landet, “og det skal i hele Egypts land bli et stort skrik som det ikke har vært og heller ikke mere skal bli.”

Inntil nå hadde hebreerne vært spart for plagenes dom uten at de måtte gjøre noe, men nå var deres trygghet avhengig av at de ga akt på de instrukser Gud ga dem ved Moses. Utfrielsen var avhengig av at de gjorde som Gud sa.

Hver familie ville bare bli frelst fra dommen ved å slakte et lam og stryke blod fra lammet på døren til huset der familien bodde. Blodet viste til de utenfor at det var ofret et lam som substitusjon for livet til den førstefødte. Dødsengelen ville da ‘gå forbi’ det huset hvor han så blodet og ingen inne i huset ville dø. Lammets blod ville beskytte dem.

Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt; et lam eller et kje kan dere ta. Og dere skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de eter det. . . .Og slik skal dere ete det: med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og dere skal ete det i hast. Det er Herrens påske (forbigang). For samme natt vil jeg gå gjennom Egypts land og slå i hjel alt førstefødt i Egypts land, både folk og fe, og over alle Egypts guder vil jeg holde dom; Jeg er Herren. Og blodet på de hus som dere er i, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi; og ikke skal noe slag ramme dere til ødeleggelse når jeg slår Egypts land. 2Mos 12:5-7…11-13

Israels folk skulle stryke blodet av lammet på høyre og på venstre dørstolpe og på det øverste dørtreet med en isopkvast (2Mos 12:22), for beskyttelse mot dødsengelen. Ved å stryke blodet på døren slik Herren sa ved Moses, gjorde de (uten å forstå det) korsets tegn med lammets blod. Det skulle ikke brytes noen bein på lammet som ble slaktet.

Da Jesus ble ført fra Praetorium for å korsfestes og de var kommet til Golgata gav de ham vin å drikke, blandet med galle, men da han smakte det, ville han ikke drikke. (Mat 27:34) Det hebraiske ordet som er oversatt til norsk med “galle” i Salme 69:22 er ro’sh eller rowsh. Det er navnet på en giftig plante som tilhører valmuefamilien. Det er sannsynlig at dette inneholdt et narkotisk bedøvelsesmiddel utvunnet fra denne valmueplanten. Men ifølge Strong’s Dictionary er ro’sh, som i norske bibeloversettelser er oversatt til ”galle”, også hebraisk for slangegift eller annen animalsk gift, slik det bl.a. i Salme 58:5 i NB1930 er oversatt til norsk med slangegift. I 5Mos 32:32-33 er det samme hebraiske ordet brukt i overført betydning for å beskrive giftige druer.

Da Jesus hang på korset sa han, “Jeg tørster.” (Joh 19:28) I Salme 22:16 leser vi: ”Min kraft er tørket opp som et potteskår, og min tunge henger fast til mine kjever. Du har ført meg inn i dødens støv.”

Det stod et kar der fylt med ‘posca’, en billig, syrlig vin som var de romerske legionærenes hverdagsdrikk. De fylte da en svamp med denne eddikvinen og satte den på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans. (Joh 19:29)

Isop ble senere brukt i renselsesritualer. Isop er således forbundet med renhet i den sakrale sinaipakten. Kong David sa i sin bønn etter at profeten Natan hadde vært hos ham,

“Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, vask meg så jeg blir hvitere enn snø . . .”  Sal 51:9

Uten at soldatene visste hva de gjorde, hadde Gud sett at vineddiken skulle bli satt på en isopstilk og tilbys Jesus. Jødene, og senere folkeslagene, skulle alle bli minnet om den første påsken og den første nattverden (påskemåltidet) før utfrielsen fra Egypt, da Gud, ved sin tjener Moses instruerte folket å stryke blodet av påskelammet på dørkarmen med en isopkvast for at lammets blod skulle spare dem fra døden, den natten da dødsengelen slo alle førstefødte i Egypt for å utfri Guds utvalgte.

“Dette er forskriften om påskelammet: . . . Dere skal ikke bryte noe ben på det.” 2Mos 12:43-46

I evangeliene leser vi at da det var blitt aften – det var dagen før sabbaten, forberedelsesdagen – og for at legemet ikke skulle bli hengende på korset sabbaten over, ba jødene om at de korsfestedes ben måtte brytes og legemene tatt ned. Det var ikke tillat å svøpe og gjøre i stand den dødes legeme for begravelse på sabbaten. Og siden det var sabbat den påfølgende dag, måtte Jesus tas ned fra korset og begraves den samme aften, dersom de skulle unngå at hans legeme skulle bli hengende på korset sabbaten over. Soldatene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med Jesus. Men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben.

Påskelammet som ble slaktet var en “bilde og en skygge” av det Guds Lam som skulle korsfestes og dø for våre synder på Golgata, og opprette den nye pakt i Jesu blod.

De skulle steke lammet over ild og ete det med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd. De skulle ete det i hast, for det var Herrens påske (heb. ‘pesach’, betyr unntakelse). Hebreerne ble unntatt fra dommen ved at dødsengelen gikk forbi hebreernes hus da han så lammets blod, som beskyttet Guds folk. Herren sa,

”Blodet på de hus som dere er i, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi, og ikke skal noe slag ramme dere til ødeleggelse når jeg slår Egypts land.”

Den første nattverd

Hebreerne skulle være rede til utfrielse, klar til å bryte opp og dra ut fra Egypt, i hast.

“. . og over alle Egypts guder vil jeg holde dom.”

Gud sa til Moses: “Ved midnatt skal jeg dra ut midt i Egypt, og alle de førstefødte i Egypts land skal dø, fra Faraos førstefødte som sitter på sin trone, til den førstefødte av tjenestepiken som er bak håndmøllen og alle dyrenes førstefødte “(2Mos 11: 4-5).

Israelittene og hele den mannlige befolkningen i nasjonen skulle være unntatt fra denne plagen.

Den førstefødte var ikke bare arving til en dobbel porsjon av farens arv, men representerte spesielle livskvaliteter (1Mos 49:3). Loven om førstefødselsrett bestemte at hoveddelen av en families eiendom skulle arves av den førstefødte sønnen når faren døde (5Mos 21:17). Den førstefødte sønnens død ville degenerere en familie både juridisk og mentalt.

Den tiende plagen var rettet mot “alle Egypts guder” (2Mos 12:12) og viste at Egypts avguder hadde ingen makt til å beskytte sine undersåtter. I møte med Herrens makt var “alle Egypts guder” maktesløse. Hvor var Maskenett, gudinnen som voktet barnets fødsel? Hvor var Hathor, en av de guddommene som deltok ved fødselen av barn? Hvor var Min, forplantningsguden? Hvor var Isis, fruktbarhetsgudinnen? Hvor var Seklet, livets vokter? Hvor var Renenutet, kobra-gudinnen og faraos beskytter?

De regjerende faraoene i Egypt ble tilbedt som inkarnasjoner av guden Horus. Den guden ble gjort fullstendig maktesløs.

Yahweh holdt dom over alle Egypts guder; Meskhenet, Hathor og de syv guder som overvåket fødsler; Min, guden for forplantning; Isis, fruktbarhetens gudinne; Selket, livets vokter; hvor var hver eneste en av alle avgudene i Egypt som ble tilbedt som beskyttere for liv, helse, grøde og makt. Alle Egypts avguder ble gjort til intet med ett eneste slag.

Ved midnatts tid døde alle førstefødte blant egypterne. Da stod Farao og alle egypterne opp om natten, og det ble et stort skrik i Egypt; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død.

Hvor var gudinnen som skapte hvert barns Ka, en del av deres sjel, som hun pustet inn i dem i ved fødselen. Hvor var reproduksjonsguden? Hvor var fruktbarhetsgudinnen? Hvor var skorpiongudinnen og livets vokter? Hvor var kobragudinnen og faraoens beskytter? Hvor var alle gudene i Ptah-tempelet i Memphis, gudenes hovedstad?

Denne tiende plagen var mer ødeleggende enn alle de andre plagene til sammen. Denne plagen var også ekstremt selektiv – den slo bare egypterens førstefødte av det mannlige kjønn, både av mennesker og dyr.

Den førstefødte var ikke bare arvingen til en dobbelt del av farens arv, men representerte spesielle livskvaliteter. Døden til den førstefødte sønnen ville forringe en familie både juridisk, sosialt og mentalt.

Alle Egypts guder ble gjort til intet med ett eneste slag.

Yahweh fullbyrdet dom over alle Egypts guder; Meskhenet, Hathor og alle de sju gudene som hadde tilsyn med fødsler; Isis, fruktbarhetsgudinnen; Min, guden for seksuell lyst og reproduksjon; Serket, livets vokter, hvis navn betyr «hun som gir pust»; kobragudinnen Reneutet, faraos beskytter, og hver eneste avgud i Egypt som ble tilbedt som beskyttere av liv, helse, vekst, makt, og alle guder som voktet og regulerte lov og orden i hele samfunnet.

Da kalte Farao til seg Moses og Aron om natten og sa:

”Dra ut fra mitt folk, både dere og Israels barn! Dra bort og tjen Yahweh, som dere har sagt!”