Egypt var et polyteistisk samfunn og tilba mange guder og gudinner. Noen egyptologer mener det var over tusen. Den mest kjente er Ra, Osiris, Isis og Horus.

Ankh, eller “livets nøkkel”, var et symbol for evig liv. Det var et kors, hvor korsets øverste del var gjort om til en sløyfe. På illustrasjoner av de egyptiske gudene er de som oftest gitt en ankh i hånden. På tegningen over er det guden Ra som holder dette symbolet for evig liv i hånden. På hodet har han en solskive med en kobra kveilet rundt solen. Kobraen var også et symbol for kongelig makt. Det kan spores en sammenheng med den hebraiske bokstaven Tav, den siste bokstaven det hebraiske alfabetet, hvor den i det eldste kjente alfabetet hadde form av et kors – Kains merke. Sløyfen på ankh-merket symboliserer sannsynligvis solskiven, det vil si de guder knyttet til solens skapelse og dens gang. Ankh fremstiller således solgudene som det evige livs kilde.

I vår tid er ankh i bruk innen feminismen, New Age og i neopaganistiske miljøer, men også i flere kirkesamfunn, som for eksempel den koptiske kirken. Den brukes som smykke eller tatovering.

Der finnes ingen konsensus blant religionshistorikere og arkeologer om de egyptiske gudenes karakter og virkeområde. De guder som er nevnt under de forskjellige plagene tjener som eksempler. Idet gudenes anviste plass i det sinnrike religiøse trossystemet, samt deres posisjon og ansvars- og maktområde som overlapper hverandre, er det flere guder enn de som er nevnt som enten direkte eller indirekte ble berørt av hver enkelt landeplage.

Da Farao ikke ville la Israels folk fare, holdt Yahweh dom over alle Egypts guder. Egypts plager var ikke tilfeldig valgt. Hver plage var dom over egypternes avguder, for å vise at de ikke hadde noen makt – at Israels Gud, Yahweh, himmelens og jordens Skaper alene var den evige, allmektige og eneste, sanne Gud.

Egypts plager

Den første plagen gjorde Nilens vann til blod.

Dette krenket Osiris, guden for underverdenen – dommer over de døde og underverdenens makt som ga alt liv, inkludert spirende vegetasjon og den fruktbare årlige oversvømmingen av Nilen som var nødvendig for gode avlinger i landbruket. Nilen var Osiris’ blodstrøm. Det krenket også Khnum, guden for elvens kilde og dens vokter. Men også flere andre guddommer forbundet med tilbedelse av Nilen ble krenket, blant dem Isis, som sørget for den årlige oversvømming Nilen hvert år med sine tårer som ga vann til kornåkrene. Men Faraos magikere gjorde også vann til blod med sin magi.

Faraos hjerte ble forherdet, og han vendte seg om og gikk hjem til sitt hus og la ikke dette på hjertet.

Den andre plagen var frosker. Nilen ble full av frosker som krøp inn i husene.

Men da farao så at plagen var over, gjorde han sitt hjerte hardt og hørte ikke på Moses og Aron.

Den tredje plagen var lus, eller en slags mygg (heb. ken), som satte seg på mennesker og dyr. Gud befalte Moses å si til Aron at han skulle slå med sin stav på jordens støv. Da Aron så gjorde ble mulden til ‘ken’.

Dette krenket Geb, jordens gud og verdens fysiske støtte.  Han rangerte som den tredje hersker blant gudene. Egypts faraoer hevdet å stamme fra ham, og den kongelige tronen ble referert til som “Gebs trone”. Geb ble til tider portrettert med en gås på hodet, hieroglyfen for hans navn. Prestene ble urene og kunne ikke utføre sine sakrale plikter og religiøse ritualer.

Dette kunne de egyptiske magikerne ikke gjøre med sin magi, og de sa til Farao at det var “Guds (elohiym) finger” som gjorde dette. Men Faraos hjerte var og ble forherdet, og han hørte ikke på Moses og Aron, slik som Herren hadde sagt ville skje.

Den fjerde plagen var svermer av skarabé-biller (heb. ârôb), tordivler.

Tordivelen var et symbol på Khepri, hans teofani, og solguden Ra. Khepri representerte den oppgående morgensolen. Han kunne også representere skapelse og fornyelse av livet.

Ra var gudenes konge og far til hele skapelsen. Han var beskytter for solen, himmelen, kongeriket, makten og lyset. Han var ikke bare guddommen som styrte solens aktivitet, han kunne også være den fysiske solen selv. Ra ble avbildet i en rekke former. Den vanligste formen var en mann med hodet til en falk og en solskive på toppen og en kveilet slange rundt soldisken. Andre vanlige former er en mann med hodet på en bille (i sin form som Khepri), eller en mann med hodet til en geitebukk. Han ble også avbildet med hele kroppen til en geitebukk, bille, føniks, hegre, slange, okse, katt eller løve, blant andre.

Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gang; han lot ikke folket fare.

Den femte plagen var en forferdelig husdyrpest og hele buskapen til egypterne døde.

Dette krenket Hathor, gudinnen med ku-hode; Hathors sønn, oksen Apis, kornets og storfeets fruktbarhetsgud; gudinnen for morsrollen og forbundet med Ra, solguden, og Khnum, som foruten å være gud for Nilens kilde og elvens vokter også var vannets gud og gud for formering.

Farao fikk høre at ikke et eneste av Israels husdyr var død. Men hans hjerte ble hardt, og han ville ikke la folket fare.

Den sjette plagen var verkbyller med blemmer. Støv kom over alle og skapte betente byller med blemmer som slo ut på mennesker og dyr over hele Egypt.

Dette krenket legene, sunuene, som var ansvarlig for epidemier under beskyttelse av Sekhmet og Isis, Nilens gudinner med makt over sykdom og helbredelse. Sunuene var også prester og var betraktet som guder. Nå var prestene syke og kunne ikke utføre sine religiøse handlinger og plikter på grunn av urenhet.

Faraos magikere kunne ikke holde stand mot Moses for byllenes skyld; for det var kommet byller på magikerne og på alle egypterne. Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke hørte på dem, slik Herren hadde sagt til Moses.

Den sjuende plagen var et forferdelig haglvær.

Dette krenket Nut, himmelhvelvingens gudinne; og Osiris, guden for avling og fruktbarhet; og Seth, guden som behersket storm og uvær. I hele Egypt slo haglet ned alt som var ute på marken, fra mennesker til dyr. Haglet slo ned alt som vokste på marken, og det knuste hvert tre. Men Gosen, hvor israelittene bodde, ble ikke berørt av ekstremværet.

Men faraos hjerte var og ble forherdet, og han lot ikke Israels barn fare, slik som Herren hadde sagt ved Moses.

Den åttende plagen var gresshopper som åt opp alt som vokste i landet. Det ble ikke noe grønt igjen, hverken på trær eller planter, i hele Egypt.

Gresshopper krenket Osiris og Nut, og andre guder som var herre over avlinger og fruktbarhet.

Gresshoppene dekket hele landet, så landet ble mørkt, og de åt opp alle urter i landet og all frukt på trærne som haglet hadde levnet, og det ble ikke noe grønt tilbake på trærne eller på markens urter i hele Egypts land.

Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare.

Den niende plagen var stummende mørke i tre dager over hele Egypt.

I tre dager kunne de ikke se hverandre og ingen reiste seg fra plassen sin. Men der israelittene bodde, var det lyst.

Mørket krenket solguden Amon-Ra; Horus, sønn av Isis; Hathor og måneguden Thot, men også Nut. Horus var lysets gud som personifiserte solens livgivende kraft. Ra ble portrettert som en falk og delte egenskaper og maktområde med himmelguden Horus, om også ble avbildet falkehode og solkrone. Noen ganger ble de to guddommene slått sammen som Ra-Horakti. I det nye riket, da guden Amun ble kjent, ble han smeltet sammen med Ra til Amun-Ra.

Denne plagen var en fornærmelse mot Egypts religion og hele rikets kultur og sivilisasjon. Solguden Amon-Ra ble betraktet som en av de største velsignelsene i hele Egypt.

Ra var en solgud hvis kult var sentrert i byen Heliopolis, avbildet med en mannskropp og et falkhode med en solskive. Ra seilte over himmelen i en båt om dagen og under verden om natten.

Solen og månen var guder. Solen var den største av gudene. Noen ganger ble solen dyrket som den øverste gud Ra, den skinnende faren som befruktet Moder Jord med stråler av gjennomtrengende varme og lys; noen ganger var det en guddommelig kalv, født på ny hver morgen, som seilte sakte over himmelen i en himmelbåt og gikk ned i vest om kvelden.

Guden Horus som tok form av en falk fløy majestetisk over himmelen dag etter dag som om han hadde oppsyn med sitt rike. Ra, eller solen, var Skaperen: ved sin første oppgang, da han så jorden øde og bar, hadde han oversvømt den med sine energigivende stråler, og alle levende ting – grønne vekster, dyr og mennesker – hadde sprunget hastig ut fra hans øyne og blitt spredt over verden.

Memphis var hovedstaden i det gamle Egypt under faraoenes tid. Ptah-templet var det sentrale i faraoenes hovedstad.

Bildene over: Den guddommelige “treenigheten” i Memphis, Ptah, Sekhmet og Nefertem(t.v). Inngangen til Ptahs tempel i Memphis (t.h.).

Ptah var en egyptisk skapergud som eksisterte før alle andre ting. Han unnfanget verden og brakte den til eksistens ved talens (ordets) skapende kraft. Han var gud for håndverkere og arkitekter. Han var ektemannen til Sekhmet og far til Nefertem. Disse utgjør den memfisianske “treenigheten”.

Under den niende plagen var Egypts guder fortsatt stille. Hvor var Ptah, Memfis’ øverste gud og den som skapte månen, solen og jorden? Hvor var Atum, solguden og skaperen som ble dyrket i Heliopolis, det viktigste sentrum for soltilbedelse? Hvor var Tem, solnedgangens gud? Hvor var Shu, guden for sollys og luft?

Hvor var skaperen Ptah? Hvor var treenigheten i Memphis, ektemannen Ptah, kona Sekhmet og sønnen Nefertum, Egypts perverterte treenighet fra Bibelens skapelse – elohiym, ruach elohiym (Guds Ånd, 1Mos 1:2) og kvinnens frukt (Sønnen, 1Mos 3:15; 1Joh 1:1-3,14).

Hvor var alle Egypts mektige guder med ansvar for lys og mørke?

Men faraos hjerte var ubøyelig og han ville ikke la Israels folk fare.

Den tiende og siste plagen over Egypt skulle føre til Hebreernes utfrielse.