Josef ble solgt av sine brødre til en handelskaravane på vei til Egypt. Fremme i Egypt ble Josef solgt som slave til Potifar, høvdingen over Faraos livgarde.

Herren velsignet egypterens hus for Josefs skyld, og Potifar satte ham over sitt hus. Etter en tid ble en falsk anklage om voldtektsforsøk ført mot ham av Potifars hustru, og han ble kastet i fengsel.

I fengslet tolket Josef drømmer for to andre innsatte, en munnskjenk og en baker. Begge drømmene gikk i oppfyllelse slik Josef hadde tydet dem. Bakeren ble hengt og munnskjenken ble gjeninnsatt som faraos øverste munnskjenk.

Faraos drømmer

To år etter dette hadde farao drømmer som vekket hans uro. I den første drømmen sto han ved Nilen og så sju sunne, velnærte kyr komme ut, etterfulgt av sju magre og tynne kyr som slukte de sunne, men forble tynne. I den andre drømmen vokste sju fyldige kornaks på en enkelt stilk, etterfulgt av sju tynne og svidd aks som svelget de sunne. Farao våknet urolig og søkte tydning fra sine rådgivere, men ingen kunne forklare drømmene.

Drømmer ble ansett som budskap fra gudene, og veiledet ofte herskere i styresett og personlige avgjørelser. Faraoene søkte tolkninger fra prester eller drømmetydere, for advarsler, velsignelser eller veiledning for deres regjering. Faraos drømmer passet derfor inn i en bredere kulturell forståelse av drømmer som betydningsfulle og profetiske. (egyptmythology.com)

Da ingen av faraos vismenn kunne tyde drømmene, kom ​​den øverste munnskjenken i hu Josef, som fortsatt var fengslet. Han anbefalte Josef til farao og Josef ble hentet.

Josef sa at tydninger tilhører Gud, og forklarte at begge drømmene formidlet det samme budskapet: Gud åpenbarte sju år med overflod av korn og mat, etterfulgt av sju år med hungersnød. Josef rådet farao til å utnevne en vis og forstandig mann til å føre tilsyn med innsamlingen og lagringen av overskuddskorn i årene med overflod for å forberede de dårlige årene og unngå hungersnød i Egypt.

Men farao mente Josef var den eneste rette til å ha tilsyn med lagringen og forberede årene med hungersnød. Farao satte Josef til hersker i Egypt. Han sa til sine tjenere: Mon det finnes noen som han, en mann som har Guds ånd? Så sa han til Josef: Siden Gud har latt deg vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du. Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor deg. Se, jeg setter deg over hele Egypts land.

Josef blir mektig

Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og kledde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals. 1Mos 41:42

Farao ga Josef signetringen for å vise sin tillit, gunst og autoritet. Signetringen var et symbol på faraos personlige autoritet. Ved å plassere signetringen på Josefs finger overførte farao seglets juridiske makt til ham. Gullkjeden var et kongelig symbol som indikerte autoritet og høyhet. Det tilsvarer vår tids kongelige ordenskjeder, som for eksempel den norske St. Olavs Ordens kjede. Ved å sette den på Josef viste farao sin tillit til Josefs evner og lederskap.

Det er uvisst hvor lenge Joseph satt i fengsel, men han var 17 år da han ble solgt og kom til Egypt. Han ble løslatt to år etter at hans to medfanger, bakeren og munnskjenken ble løslatt (bakeren ble henrettet og munnskjenken fikk leve), og han var 30 år da han ble løslatt og gjort til hersker i Egypt. Gir vi ham to år i fengsel før de to medfangene ble løslatt, satt han fire år i fengsel. Men det kan ha vært lengre eller kortere tid, beroende på hvor lenge han var i tjeneste hos Potifar.

Brødrenes gjensyn med Josef

Da hungersnøden rammet landene, fikk Jakob vite at det var korn i Egypt og ba sønnene sine dra dit for å kjøpe korn. “Se, jeg har hørt at det er korn i Egypt. Dra ned dit og kjøp noe til oss, så vi kan leve og ikke dø.” (1Mos 42:1-2).

Ti av Josefs brødre dro til Egypt. Benjamin, den yngste, lot de bli hjemme ettersom Jakob fryktet for å miste ham (1Mos 42:3-4).

Da de ankom Egypt, kjente Josef igjen brødrene sine, men de kjente ikke igjen deres bror, som de tjue år tidligere hadde solgt som slave. Josef husket det han hadde drømt om dem og sa: ‘Dere er spioner! Dere har kommet for å se om landet vårt er sårbart.’ (1Mos 42:8-9).

Josefs handlinger var en del av en plan for å teste brødrene og se om de hadde forandret seg siden den gangen de solgte ham som slave. Han krevde at de skulle ta med seg deres yngste bror, Benjamin, for å bevise sin ærlighet, og han holdt Simeon som gissel for å sikre seg at de kom tilbake (1Mos 42:19-24).

Brødrene dro tilbake Kanaan med kornet, men hjertene deres var urolige da de oppdaget at pengene deres var tilbake i sekkene deres. Jakob var fortvilet over tanken på å miste enda en sønn, men ga til slutt etter da hungersnøden vedvarte, og han lot dem dra med Benjamin tilbake til Egypt, hvor Simeon ble holdt som gissel (1Mos 42:35–43:14).

Josef og brødrene forsones

Da brødrene kom tilbake til Egypt, holdt Josef et måltid for brødrene sine og viste Benjamin spesiell gunst. Han uttenkte deretter en ny test ved å legge sølvbegeret sitt i Benjamins sekk og anklage dem for tyveri. Da begeret ble funnet, returnerte brødrene til Josef. Da Josef sa han ville holde Benjamin tilbake, tilbød Juda seg som stedfortreder for Benjamin, noe som demonstrerte en dyp forandring i hjertet.

Da kunne ikke Josef lenger legge bånd på seg, og han ropte: “La hver mann gå ut fra meg!” Og det var ingen til stede da Josef gav seg til kjenne for sine brødre. Og han brast i gråt og gråt så høyt at egypterne hørte det, og de hørte det i Faraos hus.

Da sa Josef til sine brødre: “Jeg er Josef, lever min far ennå?” Men hans brødre kunne ikke svare ham, så forferdet stod de der foran ham. Da sa Josef til sine brødre, “Jeg ber dere, kom nær til meg!” Så gikk de bort til ham, og han sa,

“Jeg er Josef, deres bror, han som dere solgte til Egypt. Men vær nå ikke bekymret og sørg ikke over at dere solgte meg hit! For Gud sendte meg hit i forveien for dere for å bevare deres liv . . . Gud sendte meg forveien for å bevare en rest av dere på jorden og for å frelse deres liv ved en stor utfrielse. Så nå var det ikke dere som sendte meg hit, men Gud. og han har satt meg som en far for Farao og til herre over hele hans hus og til hersker i hele Egypts land.”

Så falt han sin bror Benjamin om halsen og gråt, og Benjamin gråt i hans armer. Og han kysset alle sine brødre og gråt ved deres bryst; og siden talte hans brødre med ham. Og da det ble kjent i Faraos hus at Josefs brødre var kommet, ble Farao og hans tjenere glade. Gen 45:14-16

Josef og hans brødre forsones

Josef ba brødrene dra tilbake og fortelle hans far, Jakob om det som hadde skjedd med ham, at han var blitt gjort til hersker i Egypt, og ba dem hente Jakob og hele familien til Egypt.

Farao sa til Josef, “Si til dine brødre: Slik skal dere gjøre: Less på dyrene deres, og dra hjem til Kanaans land. Ta så deres far og alle familiene, og kom til meg. Jeg vil gi dere det beste i landet Egypt, dere skal få ete av det feteste i landet. Dette byr jeg deg nå å si til dem: Slik skal dere gjøre: Ta med vogner fra Egypt for deres barn og koner! Hent så deres far og kom hit. Se ikke med bekymring på den eiendom dere forlater, for det beste i hele Egypt skal være deres.”

Fra Kanaan til Egypt

På veien fra Kanaan til Egypt, stoppet Jakob og hans familie for å tilbe Gud i Be’erseba, den siste byen i Kanaan. Her sa Gud til Jakob at selv om han ville dø i Egypt, ville hans etterkommere en dag komme tilbake og eie landet (1Mos 46:1-4).

Josef visste at egypterne ikke likte å bo sammen med folk som holdt sauer eller storfe. Derfor ba han brødrene sine om å fortelle farao at de holdt både sau og storfe og at de hadde med seg hjordene og flokkene sine. Dette ville sikre at farao ga dem et område som var atskilt fra egypterne, hvor de kunne leve sammen og bli mange uten at de ble integrert og deres kultur og religion ble for ødelagt av egyptisk innflytelse.

Hebreerne bosatte seg i Gosen, den tids beste landbruksområde i Egypt.

 Guds forsyn

Da Jakob døde fryktet Josefs brødre at han ville ta hevn for alt det onde de hadde gjort mot ham i Kanaan. De sendte de bud til Josef og lot si: Din far gav oss før sin død dette pålegg: Så skal dere si til Josef: Tilgi, kjære, dine brødres misgjerning og deres synd, at de har gjort ille mot deg. Så tilgi oss nå vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud! Og Josef gråt da de talte slik til ham. Siden kom også hans brødre selv og falt ned for ham og sa: “Se, vi vil være dine tjenere.” Da sa Josef til dem: “Vær ikke redde; er vel jeg i Guds sted? Dere tenkte ondt mot meg; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nå har gjort, og holde mye folk i live. Så vær da ikke redde, jeg vil sørge for dere og deres barn.” Og han trøstet dem og talte vennlig til dem. 1Mos 50:15-21

Dette er de sentrale versene i Bibelens historie om Josef og hans brødre, som er knyttet Guds forsyn og hans vei for menneskenes frelse og gjenløsning:

“Gud sendte meg i forveien for å bevare en rest av dere på jorden og for å frelse deres liv ved en stor utfrielse. Så nå var det ikke dere som sendte meg hit, men Gud.”

“Vær ikke redde; er vel jeg i Guds sted? Dere tenkte ondt mot meg; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nå har gjort, og holde mye folk i live.”

Gud lar alltid det onde tjene det godes (hans) sak. Frelsesverket på Golgata er det beste bilde på det. Gud visste at det kom til å skje (1Mos 3:15), men det som djevelen gjorde førte til menneskenes frelse.

“Ja i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje.” Apg 4:27-28

Gud skulle befri sitt utvalgte folk fra slaveriet i Egypt med en stor utfrielse.