Israel i Egypt

Hebreerne bosatte seg i Gosen, det beste landbruksområdet i Egypt. For Farao sa til Josef, Si til dine brødre: Dette skal dere gjøre: dere skal lesse på deres dyr og dra hjem til Kanaans land. Ta så deres far og deres husfolk og kom til meg, og jeg vil gi dere det beste i Egypts land, og dere skal ete av det feteste i landet. Du skal by dem å ta med vogner fra Egypt til kvinnene og barna og hente deres far og kom hit. Dere skal ikke kvie dere for å reise fra deres eiendeler, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.

Hebreerne kunne ikke bo sammen med egypterne, for egypterne betraktet hebreerne som nomadefolk og gjetere, og slike folk var foraktet av egypterne (1Mos 46:34). Slik unngikk Israels folk å integreres, og i verste fall assimileres, i det egyptiske samfunn. Ved å bli holdt atskilt fra det egyptiske folk, deres gudsdyrkelse og kultur, bevarte hebreerne sin tro på Adonai Elohiym, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og sin egen kultur.

Israels barn var fruktbare og ble tallrike. Men etter som tiden gikk og nye generasjoner kom, glemte egypterne Josef.

En ny farao som ikke kjente Josef, begynte å frykte israelittene fordi de var blitt så tallrike. Han fryktet for at de skulle slå seg sammen med Egypts fiender. (2Mos 1:8-22) Dette skjedde om lag tre hundre år etter at Josefs familie kom til Egypt og bosatte seg i Gosen.

Farao gjorde Israels folk til slaver, men de fortsatte å vokse i antall. Han ga da påbud om at alle guttebarn som ble født, skulle drepes. På denne tiden ble Moses født

Moses – fødsel og oppvekst

Da Moses ble født av et levittisk ektepar, gjemte moren gutten i tre måneder. Når hun ikke lenger kunne gjemme ham, lagde hun en ark (tebah), en vanntett korg flettet av rørsiv dekket med tjære eller bek. (Det samme ord er brukt for denne korgen som for Noahs ark.) I denne la hun gutten og plasserte den blant sivene i Nilen.

Moses’ søster, Miriam fulgte med på avstand for å se hva som ville skje. Da faraos datter kom for å bade oppdaget hun kurven, og fikk medfølelse med den gråtende babyen. Hun kunne se at det var et hebraisk barn. Guttens søster tilbød seg å finne en hebraisk amme, og tok med seg barnets egen mor, som fikk betalt for å amme ham.

Da barnet ble eldre, ble han brakt til faraos datter, som adopterte ham og kalte ham Moses.

Maleriet av Edward Poynter, “Israel in Egypt” skildrer israelske slaver som trekker en skulptur av en løve, formet av rød granitt, mens en egyptisk tilsynsmann svinger pisken over ryggen deres. Til høyre på bildet, litt tilbaketrukket fra forgrunnen, kan en se en annen identisk granittløve bli rukket gjennom en høy port, og i den fjerne bakgrunnen vises et utvalg av nesten ferdige granittløver. I forgrunnen helt til venstre sees et mindre kongelig følge som følger etter granittløven i sentrum. En egyptisk prinsesse i prosesjonen har et lite guttebarn stående på fanget med sin egen lille lekepisk. Den lille gutten er Moses, han som sirka åtti år senere blir kalt av Gud Herren til å lede israelittene ut av slaveriet.

Israels barn sukket over trelldommen og klaget. Israels Gud, Yahweh hørte deres sukk og kalte Moses til å føre dem ut av slaveriet.

Moses blir kalt

Moses vokste opp som en prins i faraos’ hoff, men da han var 40 år gammel måtte han flykte fra landet etter å ha drept en egyptisk slavevokter. Han bosatte seg i Midian, et sted øst for Sinai ved Aqababukten, sirka 700 km fra Gosen. (2Mos 2:11-22).

Det skjedde da Moses hadde bodd i Midian i 40 år at han en gang han drev feet kom til Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Der lærte han – kjenne Herrens navn og mottok instrukser om å utfri hebreerne fra undertrykkelsen og slaveriet i Egypt. Moses innvendte at han, som var bare en gjeter og foraktet av egypterne, ikke var kvalifisert til oppdraget. Herren ga ham bevis for at han ville være med Moses, men Moses tvilte fortsatt på at han var den rette til oppgaven. Han kom med en ny innvending, at han aldri hadde vært noen ordets mann og altså ingen orator som kunne tale til et kongelig hoff, og han ba Gud sende en annen, som var mer kvalifisert.

Gud (elohiym) taler til Moses og tilkjennegir sitt navn, Yahweh, og bekrefter sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.

Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Yahweh. Jeg åpenbarte meg for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud (el shaddai), men ved mitt navn Yahweh var jeg ikke kjent av dem. Og jeg opprettet min pakt med dem, at jeg ville gi dem Kanaans land, det land hvor de bodde som fremmede. 2Mos 6:2-4

Gud lover å befri israelittene fra slaveriet i Egypt med en mektig hånd og føre dem inn i Kanaans land, og slik oppfylle løftene som ble gitt til Abraham og Isak og Jakob (2Mos 6:2-8).

Gud understreker at hans frelsesvei ikke kan hindres av faraos motstand, og forsikrer Moses om at Guds makt og trofasthet vil føre til Israels befrielse.

Når Moses formidler Guds budskap til israelittene, nekter de å lytte til ham på grunn av sin nedbrutte ånd etter det harde slaveriet (2Mos 6:9).

Herren sa til Moses at han skulle være med hans munn og lære ham hva han skulle tale. Men Moses holdt fast på sitt og svarte, “Hør meg, Herre! Send bud med hvem du ellers vil!”

Til slutt lot Moses seg motvillig overtale da Herren sa han ville sende med Moses hans bror, Aron, som kunne tale til Farao for Moses. Herren sa, “Du skal tale til Aron og legge ordene i hans munn, og jeg skal være med din munn og med hans munn og lære dere hva dere skal gjøre.”

“La mitt folk fare, så de kan tjene meg i ørkenen!”

Herren sa til Moses at han skulle si til Farao, “Yahweh, hebreernes Gud, har sendt meg til deg og sier: La mitt folk fare, så de kan tjene meg i ørkenen!” Men farao ville ikke la folket fare. (2Mos 7:16)

Det var med tabernaklet hebreerne skulle tjene Herren i ørkenen. Gud ville ta Israels folk ut av Egypt for å sette opp tabernaklet og opprette Sinaipakten.

Slik som Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors, Jesu død og oppstandelse, gjenløsningen og forsoningen, er det sentrale i kristendommen og den kristne tro, slik var tabernaklet, og siden templet i Jerusalem, det sentrale i jødedommen, Sinaipakten, eller Mosepakten. De sakrale handlinger knyttet til tabernaklet var et bilde på hele Guds frelsesvei. Tabernaklet pekte fram til den nye pakt i Jesu blod, den pakten Jeremia profeter der han sier,

Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egypts land, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var som en ektemann for dem, sier Herren. Dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; og de skal ikke mere lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren; for jeg vil tilgi dem deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu.  (Jer 31:31-34)

Moses og Aron gikk til farao, slik Yahweh hadde befalt. Aron kastet staven sin foran Farao og hans tjenere, og staven ble til en slange. Da kalte Farao sine vise menn og trollmenn. Og faraos trollmenn gjorde det samme med sin magiske kunst. De kastet hver sin stav, og de ble til slanger. Men Arons stav slukte trollmennenes stav. Og Faraos hjerte ble forherdet, så han ikke lyttet til Moses og Aron, som Herren hadde sagt. (2Mos 7:10-13)

Da farao ikke lot Israels barn gå, sendte Yahweh landeplager over Egypt. I Gosen, der hebreerne bodde, ble de spart for plagene. Men etter ni plager var Faraos hjerte fortsatt hardt, og han lot ikke Israels barn gå for å tjene Gud i ørkenen.

Den tiende plagen skulle sørge for at farao lot Israels barn dra fra Egypt. Det skjedde ved en stor utfrielse, slik Herren hadde sagt.