“Vokt deg nå og ta deg vel i akt så du ikke glemmer det dine øyne har sett. La det ikke gå deg av minne alle ditt livs dager, men gjør det kjent for dine barn og barnebarn, det som skjedde den dagen da du sto for Herrens, din Guds åsyn ved Horeb, da Herren sa til meg: Kall folket sammen for meg, for at jeg kan la dem høre mine ord, så de kan lære å frykte meg alle de dager de lever på jorden, og også lære sine barn dem.”
Etter utfrielsen fortsatte israelittene sørover langs østkysten av Suezbukta, i motsatt retning av det lovede landet. De ble ført til Sinaifjellet (Horeb) på den sørlige Sinaihalvøya.
På veien til Horeb fikk de manna å ete. Det skulle bli deres mat under hele ørkenvandringen. De hadde husdyr, men de skulle spise manna, brød fra himmelen, “Panis Angelicus” (englebrød) som det blir kalt i den kjente hymnen av Thomas Aquinas (1225-1274).
Israelittene samlet en daglig porsjon manna hver dag, og sørget for å få en dobbel porsjon før sabbaten, for de skulle ikke arbeide for maten på sabbaten. Hvis de tok for mye eller for lite, måtte de lide konsekvensene (2Mose 16:20).
Det skjedde at noen tok mer enn de trengte for dagen og levnet noe av det til neste dag; da kom det makk i det, og det luktet ille. Denne makken var et insekt som også ble brukt til å utvinne fargestoffet skarlagen, en dyp rødfarge. Ordet er brukt flere steder i bibelen, som for eksempel i Jes 1:18 hvor det er oversatt til skarlagen, og i Sal 22:7 hvor det er oversatt til orm. Det var et bilde på synd.
Israel samler manna
Mannaen var også for at de skulle lære og sette sin lit til Gud:
Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ta vare på hans bud eller ikke. Og han ydmyket deg og lot deg hungre, og han gav deg manna å ete, en mat som hverken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn. 5Mos 8:2-3
Jesus forklarer mysteriet med manna:
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses har ikke gitt dere brødet fra himmelen, men min Fader gir dere det sanne brød fra himmelen; for Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. … Jeg er livets brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. Joh 6:32-35
På veien til Horeb ble de angrepet av amalekittene i Refidim. Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så avsted og strid mot Amalek. Jeg vil stå øverst på haugen med Guds stav i min hånd. Moses’ stav var Herrens banner. (Om banner, se https://evangelisk.com/norges-nasjonale-symboler-del-1/)
“Herren er mitt banner”. Aron og Hur støtter Moses’ armer.
Josva stred mot Amalek, og Moses, Aron og en ved navn Hur steg opp øverst på haugen. Aron og Hur støttet hans hender, den ene på den ene side og den andre på den andre side. Så lenge Moses holdt sin stav (banneret) oppløftet, hadde Israel overtaket.
Amalekittene var etterkommere av Esau, og var en undergruppe av edomittene (1Mos 36, 9–12). Gud ga Israels folk, under ledelse av Josva, en mirakuløs seier.
Amalek betyr ‘den som tar bort alt’ og er et bilde på kampen mellom kjød og ånd – det som tilhører verden og det som tilhører Gud. Etter slaget satte Moses opp et alter og kalte det Yahwehnissi, Yahweh er mitt banner. Han sa:
En hånd er ustrakt fra Herrens trone. Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt. (2Mos 17:8-16)
Ved Horeb
Tre måneder etter utfrielsen nådde Israels folk fram til Horeb. De slo leir ved foten av fjellet mens Moses gikk opp på fjellet for å motta instruksjoner fra Gud. Folket ble fortalt at de fra fjellet ville motta Guds bud og høre Herrens røst.
Mens Moses var på fjellet i 40 dager og netter, ble israelittene rastløse og bygde en gullkalv for å tilbe.
Da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket seg om Aron og ba ham lage en gud som kunne lede dem. Folket ga ham smykker og andre gjenstander av gull. Av dette støpte Aron en oksekalv. Men noen stor statue, slik den gjerne blir framstilt av kunstnere, var det nok ikke.
Oksedyrkelse var vanlig i kulturer i oldtidens Nære Østen. I Egypt var okseguden Apis dyrket. Apis er oftest avbildet med en solskive mellom hornene, men var opprinnelig en fruktbarhetsgud, og feiringen av okseguden var naturligvis ledsaget av seksuelle aktiviteter. Gullkalven er således ikke et symbol på pengebegjær og mammon, men på seksuelt begjær og løssluppenhet. Dansen rundt gullkalven var nok mer en religiøs gudsdyrkelse lik det vi ser i pride parader i våre dager med feiring av hor (gr. porneia) og forherligelse av alle former for seksuell aktivitet.
Aron ga folket en gud etter deres eget ønske. Israelittene var nok godt kjent med okseguden Apis etter å ha levd i Egypt i flere hundre år. Dansen rundt gullkalven deres var nok en tilbedelse av Apis med utuktige handlinger. Dette provoserte frem guddommelig vrede, noe som førte til at Moses ble så vred at han knuste steintavlene, og som førte til i at om lag 3000 mennesker ble straffet med døden.
Maleri av Frederick Arthur Bridgman , “The Procession of the Bull Apis” som viser en egyptisk prosesjon med okseguden Apis på Mose tid.
Etter tre dager med forberedelse ville Gud komme ned for folket. Moses satte grenser for hvor nær fjellet de kunne komme, og under advarsel om død ble det forbudt å komme for nær fjellet. På den tredje dagen, midt i tordenen, lynet og trompetblåsningen, svulmet en tykk sky av røyk over fjellet. Herren kom som ild og innhyllet fjellet i lyn, torden, sky og røyk og skjulte sin fulle herlighet for folks øyne. Moses forklarer i 5Mos 4:9-19 hvorfor Gud skulte sitt åsyn for folket:
Vokt deg nå og ta deg vel i akt så du ikke glemmer det dine øyne har sett. La det ikke gå deg av minne alle ditt livs dager, men gjør det kjent for dine barn og barnebarn, det som skjedde den dagen da du sto for Herrens, din Guds åsyn ved Horeb, da Herren sa til meg: Kall folket sammen for meg, for at jeg kan la dem høre mine ord, så de kan lære å frykte meg alle de dager de lever på jorden, og også lære sine barn dem.
Da kom dere nær til og sto nedenfor fjellet, mens fjellet sto i lys lue like til himmelen. Der var mørke og skyer og skodde. Og Herren talte til dere midt ut av ilden. Dere hørte lyden av ordene, men noen skikkelse så dere ikke. Dere hørte bare en røst. Og han forkynte dere sin pakt, som han bød dere å holde, de ti ord. Han skrev dem på to steintavler. På samme tid bød Herren meg å lære dere lover og bud, som dere skal leve etter i det landet dere drar over til og skal ta i eie.
Så ta dere nå vel i vare, så sant dere har deres liv kjært. For dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere på Horeb midt ut av ilden. Derfor må dere ikke handle så ille at dere ødelegger dere selv ved å lage dere noe utskåret bilde, noe slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne, eller av noe firføtt dyr på jorden eller av noen vinget fugl som flyr under himmelen, eller av noe dyr som kryper på jorden, eller av noen fisk i vannet nedenfor jorden.
Når du løfter dine øyne opp til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, må du ikke la deg forføre, så du begynner å tilbe dem og dyrke dem.
Så ta dere nå vel i vare, så dere ikke ødelegger dere selv ved å lage dere noe utskåret bilde, noe slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne. . . og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, må du ikke la deg forføre, så du begynner å tilbe dem og dyrke dem.
Moses ble kalt opp på Horeb hvor han fikk de de ti bud og instruksjoner om å bygge tabernaklet. Her ble Mosepakten (Sinaipakten) opprettet (2Mos 24:1-8). Denne pakten skulle gjelde inntil den nye pakt i Jesu blod (Jer 31:31-34).
Tabernaklet satt opp
Før Herren sendte landeplagene over Egypt ba han Moses si til Farao at han skulle la Israels folk dra ut fra Egypt for å tjene Yahweh i ørkenen.
Og du skal si til ham farao: Herren (Yahweh), hebreernes Gud (Elohiym), har sendt meg til deg og sier: La mitt folk fare, så de kan tjene meg i ørkenen!
Men farao forherdet sitt hjerte ett hver landeplage og ville ikke la Israels folk dra, inntil den tiende og siste plage. Da sa farao:
“Dra ut fra mitt folk, både dere og Israels barn! Dra bort og tjen Yahweh, som dere har sagt!”
Det var tabernaklet i ørkenen som var i Guds tanker om hans vei gjennom historien til menneskenes gjenløsning og frelse.
Tabernaklet ble fullført den første nisan (2Mos 40;17), i det andre året etter utvandringen og innviet åtte dager senere (3Mos 9).
Guds utvalgte folk begynte å tjene Gud i ørkenen, slik han hadde sagt.
Tabernaklet i ørkenen
Tabernakelet var et fysisk bilde på hele Guds frelsesvei, på menigheten og vårt forhold til Gud vår Frelser og Skaper. Det var et fysisk bilde menigheten og den nye pakt i Jesu blod. Tabernaklets sakrale gudsdyrkelse understrekte Guds hellighet og nødvendigheten av å nærme seg ham gjennom Kristus. Det fremhever soning, en mellommann (Kristus) og guddommelig nærvær, som er sentrale i den bibelske frelsesvei gjennom Israels historie for menneskets gjenløsning og frelse fra fortapelse.
Fullføringen av tabernaklet markerte oppfyllelsen av Guds løfte om å bo blant sitt folk, et løfte som til slutt ble oppfylt i Guds frelsesverk i Kristus Jesus, det mysterium som han kom for å forklare (Joh 1:18; Rom 11:25; Ef 1:9).
Uten grunnleggende kunnskap om tabernaklet er det vanskelig å forstå Guds frelsesverk på Golgatas kors. Urkirken hadde ikke evangeliene og brevene, Det nye testamentets bøker som vi har i dag. De hadde bare Det gamle testamentets bøker og læren fra Jesus og apostlene. Det var hovedsakelig tabernaklet og den gamle pakts sakrale gudsdyrkelse som ble brukt for å bevise at Jesus var den som skulle komme og oppfylle det messianske løftet i 1Mos 3:15 om en Gjenløser, og som skulle gjenåpne veien til livets tre (1Mos 3:24; Åp 2:7), for jøde først, og så for hedninger.