Ur var en by i Kaldea, en region i det sørlige Mesopotamia, vår tids Irak. Befolkningen var avgudsdyrkere og polyteister og kultiverte religioner fra Sinear på Babels tid. I denne byen ble Abraham født.

Gudsdyrkelse i Kaldea

Den sumeriske kulturen i det sørlige Mesopotamia hadde mange guder i sitt panteon. Nanna, måneguden, var hovedguden til den sumeriske byen Ur og Haran (Karan), hvor Abraham bodde en tid etter å ha migrert fra Ur sammen med familien. Navnene til Abrahams slektninger – Terah, Laban, Sarai og Milcha – inneholder elementer som avslører troskap til måneguden.

Nanna blir fremstilt som en liggende måne og assosiert med oksen og løve-dragen, gudefigurer dyrket i sumerisk religion. Han er også avbildet som en sittende, gammel mann med et langt skjegg av farge som dypblå lasurstein, med en halvmåne over seg, eller som ridende på ryggen av en bevinget okse. I mange innskrifter er han representert med tallet 30, som refererer til antall dager i en lunarmåned, og halvmånen ble ansett som hans båt som han seilte med over nattehimmelen.

Patriarken Abrahams forfedre var avgudsdyrkere og polyteister. Joshua minnet folket om at fedrene deres, blant dem Terah, Abrahams og Nakors far, bodde i gammel tid på den andre siden av elven Eufrat. De dyrket andre guder. (Jos 24:2). Jakobs kone Rachel, datter av Laban, som vokste opp med Terahs religion, stjal farens “husgud”, heb. terafim. (1Mos 31:32-35; 35:2-4). Rachel tilba husguder (avguder).

Abraham

Abram (Abraham), sønn av Terah, ble født i Ur i Kaldea. Abraham hadde to brødre, Nakor og Haran. Haran fikk sønnen Lot. Haran døde i Ur og Terah tok til seg Lot. Terah dro ut fra Ur for å dra til Kana’ans land. Han tok med seg Abraham og Lot og hustruer. Da de var kommet til Haran bosatte de seg der. Terah døde i Haran.

Abraham var kjent med det generiske navnet på Gud, ’el eller flertall ’elohiym. Men det navnet som Abraham tilba den sanne Gud ved, var ’el elyon – den høyeste Gud. Abraham sa til kongen av Sodoma, “Jeg løfter min hånd til Herren [Yahweh], Den Høyeste Gud [elyon], han som eier himmel og jord.” Septuaginta har ikke med ‘Yahweh’. Det har heller ikke Latin Vulgata og Peshitta, den syriske standardversjonen fra det 2. århundre e.Kr.

Guds navn, Yahweh (Yahweh Elohiym) brukes første gang i 1Mos 2:4. Moses plasserte navnet Yahweh i teksten retrospektivt etter at Gud Herren hadde åpenbart seg for ham ved det navnet og det hadde kommet i bruk. Det vanlige suffikset “-ah”, som står for Yahweh (eller Jehovah) er knyttet til navn som for eksempel Mik-ah, Jon-ah, Jeremi-ah, finnes ikke i navn før Moses. Det taler for at Guds navn Yahweh er brukt retrospektivt i bibelhistorien før Moses’ tid.

Når vi møter Abraham i 1Mos 12, er han monoteist, en som tilber én Gud. Han påkalte Gud med det generiske kana’aneiske navnet på den kosmiske guddommen, ‘el, den høyeste Gud eller høyeste makt. Abraham og senere patriarkene, kjente Gud som “el shaddai” – Gud den allmektige. Abraham, , kjente Gud som el ‘elyon.

Abraham trodde på den høyeste Gud, som eier himmel og jord (1Mos 14:22; 24:3), som er menneskehetens dommer (15:14; 18:25), som er herre over naturen (18:14; 19:24; 20:17), som er den høyeste Gud (14:22) og den evige Gud (21:33).

Abraham og de andre patriarkene praktiserte forskjellige former for tilbedelse, som å bygge altere, ofring, omskjærelse, bønn, løfte og tiende – samt å plante trær og reise monumenter.

Abrahams kall

Gud kalte Abraham ut fra Ur i Mesopotamia for å gi han og hans etterkommere landet Kana’an. Det ble kalt “løftets land” fordi Gud hadde gitt Abraham løfte om å gi det til ham og hans etterkommere.

Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes. 1Mos 12:1-3

Det er usikkert hvilken rute Terah valgte da han dro fra Ur i Kaldea til Haran (Karan). Bildet til høyre: Abraham forlater Ur, etter et maleri av James Tissot. Legg merke til avgudsbildet i sentrum på bildet til venstre. Guden sitter på en halvmåne. Dette er måneguden Nanna i oldtidens Midtøsten. (Halvmånen er fortsatt symbolet på den hedenske islamske religions avgud, al-ilah – Allah.)

Etter at Terah døde dro Abram (Abraham) bort som Herren hadde sagt, Abram var syttifem år da han dro ut fra Haran. Han tok med seg Sarai (Sarah), sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Haran; og de drog ut og de kom til Kana’ans land.

Velsignelsen

Det hebraiske ordet ârar som er oversatt til forbanner (deg, Israel) i norske bibelversjoner, kan ha flere betydninger. Her er eksempler på oversettelse i noen engelske bibelversjoner:

curses or uses insolent language toward you (Amplified Bible); treat you with contempt (NLT); dishonors you (ESV); harm you (NCV); disesteeming thee (YLT); treat you with contempt (Holman Christian Standard Bible)

Å ‘velsigne’ betyr å tale vel om og gjøre godt mot. Når en sier, “Gud velsigne Israel” så velsigner en ikke selv Israel, men uttrykker et ønske om at Gud vil velsigne (være god mot) Israel. Når vi snakker vel om og gjør godt mot Israel, da ‘velsigner’ vi Israel.

En fullgod oversettelse av 1Mos 12:3 til norsk ville bli noe sånt som dette (parafrasert): Den/de som taler vel om deg (Israels folk) og gjør godt mot deg, vil jeg gjøre godt mot, men den/de som bruker frekt og uforskammet språk mot deg, som behandler deg med forakt, som vanærer deg, som skader deg, som nedvurderer deg/viser uvilje mot deg – den/de vil jeg forbanne.

Abrahams tro

Gud kalte Abraham for å gjøre hans etterkommere, jødene til sitt utvalgte folk. De skulle bil til en velsignelse, først for israelittene det folk som skulle komme fra ham, og til slutt for alle jordens folkeslag.

Løftet om velsignelse gjentas i 1. Mos 22:18. Etter at Abraham ved sin tro hadde vist at han var villig til å adlyde Guds befaling om å ofre Isak, sin lovede sønn, men ble stoppet i ritualet, da Abraham hadde vist sin tro og lydighet, talte herrens engel til ham og sa,

Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg rikelig velsigne deg og gjøre din ætt umåtelig tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord. 1Mos 22:16-18

Det som skjedde var et bilde på det som skulle komme, Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors.

Utrykket “Abrahams tro” betyr å være villig til å gi avkall på alt det som kreves. Den som har “Abrahams tro” er villig til å oppgi alt han har kjært (Matt 20:37) og alt han eier og følge Jesus, om det skulle kreves (Luk 14:33).

Fra Abrahams etterkommere kom Guds utvalgte folk, som ble betrodd «Guds ord» (Rom 3:2), Guds lov og profetiene om den kommende Messias, Kristus, han som skulle oppfylle løftet om en gjenløser i 1Mos 3:15 – protoevangeliet.