Musikk og oratorier er en kunstart (1Krøn 16:42) i likhet med andre kunstarter som bildende kunst, litteratur, arkitektur og annet (2Mos 28:3; 31:3,6; 35:10,31). Alt dette er gaver fra Gud. Men alle Guds gaver kan misbrukes. Noe som også blir gjort i stor utstrekning.

Musikk er et språk som formidler et budskap. Det er således ikke likegyldig hvilken eller hva slags musikk man setter til de ulike sanger og salmer. Musikk har et budskap, en tale, for ulike anledninger. På samme måte som teksten i sangen taler også tonen og musikken til sangen et språk.

Tradisjonell kristen og musikk virker helbredende på enhver form for åndelig nedstemthet eller uro. Den er trosstyrkene, oppbyggende og fyller oss med fred og foredler den kristnes karakter. Den gir oss innsikt i Guds frelse og forståelse av Guds råd. Ved siden av kristen evangelisk forkynnelse er kristen sang og musikk den viktigste bidragsyter til et liv i Kristus og oppbyggelsen av et samfunns sivilisasjon.

Slik som all kunst, bortsett fra “keiserens nye klær”, formidler musikken og sangen et budskap. Den blir formidlet av en sender (kilde) gjennom en kanal og den har en intensjon og en effekt. Men ikke alltid svarer effekten til intensjonen. Sangen “Jesus din søte forening å smake» kan synges til tonen av “Pål sine høner” eller til den opprinnelige tonen av Johann B. König (1738). Det gir to ulike effekter.

I en begravelse spilles det musikk som har et budskap om livets slutt, som for eksempel “O bli hos meg” eller “Amazing Grace”, ikke “Våren” av Grieg eller “Frühlingsstimmen” av Strauss, eller Mendelssohns Bryllupsmarsj. På samme måte som teksten i sangen taler også musikken et språk.

Sangteksten og musikken hører sammen i formidlingen av budskapet som forkynnes ved sangen.

Tradisjonell kristen musikk
I urkirken talte kristne til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser (Ef 5:18-21).

De gamle salme- og sangbøkene inneholder evangeliet om frelse, bønn, lovsang, takksigelse, vitnesbyrd, kamp og seier, misjon, Guds forsyn og kjærlighet og trofasthet, tro og tillit, veiledning, håp – kort sagt, evangeliet om frelse og hele Guds råd.

De gamle kristne sangene som ble sunget når menigheten var samlet til gudstjeneste, kunne ha vært skrevet på en hvilken som helst tid mellom år 400 og midten av 1900-tallet. Disse sangene skiller seg ikke fra hverandre i budskap og fremførelse.

Det er liten eller ingen forskjell på hymner fra det andre århundret og hymner skrevet gjennom hele kirkens historie inntil introduksjonen av den moderne type musikk og sanger som blir spilt og sunget i dagens kristne forsamlinger. Tekster og notasjon fra det tredje århundret skiller seg ikke vesentlig fra hymner skrevet i det nittende eller tjuende århundret.

Den kjente irske hymnen “Be Thou My Vision” fra 600-tallet, og salmer av Grundtvig og Kingo, kunne ha vært skrevet på et hvilket som helst tidspunkt etter senantikken. Helt til vår tid er det blitt sunget 1600 år gamle sanger i våre evangeliske menigheter.

I den “mørke” middelalder var det også lys som skinte i mørket. Noen av de vakreste og mest inspirerende salmene ble skapt i årene 500 til 1300-tallet. I den mørke middelalderen da evangeliske kristne ble forfulgt av staten og pavekirken, ble det også bygget mektige, vakre katedralen for å ære vår Skaper og Frelser. Lyset trengte gjennom mørket.

Vi har også mektige musikalske komposisjoner (oratorier) som Skapelsen av Joseph Haydn (1798) og Messias av Händel (1741). Disse er høydepunkter i vår judeo-kristne sivilisasjons kulturarv og kunsthistorie.

Det er i nyere tid kommet til også andre former for kristen inspirert musikk, som for eksempel gospel-musikk, hvor vi har fått den vakre sangen “Precious Lord, Take My Hand”, skrevet i 1938 av Thoma A. Dorsey, “The Father of Gospel Music”. Vi har også fått Country Gospel, som for eksempel “The Church in the Wildwood” (William S. Pitts). Andre former er Negro Sprituals, hvor vi har fått noe av det vakreste av åndelige sanger til trøst, oppbyggelse, styrke og håp, som for eksempel, “Deep River” og ” Swing Low, Sweet Chariot”.

La oss heller ikke glemme Lina Sandell og Fanny Crosby og hundrevis av andre sang- og salmeforfattere som har bidratt med tusenvis av vakre og verdifulle sanger og salmer som har beriket vår kristne musikk.

Ingen av de nye sjangerne har erstattet de gamle, tradisjonelle salmene, men tjent som supplement, for at vi skal lære og oppmuntre hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synge yndig i våre hjerter for Gud (Kol 3:16)

Inntil for få år siden var det i evangeliske forsamlinger vanlig å synge 4-500 år gamle sanger. Evangeliet har ikke endret seg siden apostlenes dager.

Den nye musikken

Dette er ikke en rockekonsert.
Det er en “gudstjeneste” i en moderne karismatisk menighet

Mesteparten av den nye typen lovsang banaliserer sannhetene om frelse, ordet om korset, eller utelater det helt.

Den typiske nye lovsangen er svært selvsentrert i sin uttrykksform. Det framføres i en stil som ikke er egnet for den hellige åndelighet som er verdig vår Gud og vår kristne kirke. Den uttrykker en besettende musikalsk forherligelse av meg og mine vidunderlige følelser, i stedet for Herren og hans underfulle frelsesverk verk.

Den nye lovsangstilen er designet for å sette menigheten i en tilstand av “salig” entusiasme eller endog ekstase – særlig når den blir sunget gjentatte ganger (“vain repetitions” Mat 6:7 KJV), som de som oftest blir. Dette er for å indusere en pre-hypnotisk tilstand, for å gjøre forsamlingen lettere mottakelig for de forventninger og sterke suggesjoner og manipulering av predikanten (leiekaren) som etter den musikalske bearbeidingen av forsamlingen trer fram på scenen for å levere sitt budskap.

Det som gjerne omtales av moderne kristne som gammeldagse salmer kunne skrives når som helst fra det første århundre til i dag. De har evig verdi og blir aldri gamle. Budskapet er det samme i dag som det var i begynnelsen.

Moderne “gudstjeneste” for ungdom. Det okkulte tegnet, “mano carnuto” vises.

Rock ‘n Roll

På 50-tallet ble det skapt en ny type musikk, rock ‘n roll. En av de som har forsket på denne musikken skriver at opprinnelsen til navnet “Rock ‘n Roll” er et slanguttrykk fra amerikansk getto om å sex i baksetet på en bil. (Origins of Rock Music, by Rev C. Bouwman)

På begynnelsen av 1950-tallet var en diskjockey ved navn Alan Freed en av de første hvite menneskene som var involvert i “rhythm & blues”-musikk, som var den direkte forløperen til rock ‘n’ roll. Den komplette genealogien til rock ‘n’ roll musikk er: voodoo (hedensk djeveltilbedelse) til jazz til blues til rock ‘n’ roll. (David Tame, The Secret Power of Music, pp. 187-204.)

Bouwman hevder at Rock ‘n’ roll var en slags fusjon mellom rhythm & blues og country & western musikk (Origins of Rock Music). Her bør det skytes inn at tradisjonell C&W musikk som sådan ikke har noen tilknytning til rockemusikken. Den amerikanske C&W musikken har sin opprinnelse i folkemusikk og sanger fra Irland. Den har således sin opprinnelse i en kristen kultur og har ingen forbindelse med rock ‘n roll. Bouwman fortsetter,

Freed was perplexed as to what to call it since it obviously needed a new name. Freed had been receiving bizarre reports concerning kids’ reactions to this new music, so he decided to name it after a ghetto term that black people used for pre-marital sex in the back seat of a car–hence, the term “rock ‘n’ roll” was coined. (ibid)

Rock ‘n Roll kom til Norge på midten av 50-tallet. Det var filmen “Rock Around the Clock” med Bill Haley som introduserte genren og den nye ungdomskulturen da den ble vist på Sentrum kino. Tittelen på filmen var hentet fra slageren “Rock Around the Clock” som var kjenningsmelodien og ble en svært populær slager.

Det var intet i hverken musikken eller sangtekstene eller handlingen i filmen som i klare ord oppfordret eller oppmuntret til hærverk og løssluppenhet. Likevel førte filmen til at ungdom gikk berserk og veltet busser i Oslos gater da den første gang ble vist.

I ettertid forsøkte media og historierevisjonister og rocketilhengerne å avskrive at opptøyene hadde noe med musikken å gjøre. Det var bare et salgstrick, hevdes det. Siden filmen hadde skapt opptøyer også i andre land hvor den var blitt vist, var det forventet at den skulle skape bråk også i Oslo.

Det er helt utenkelig at filmen om Fanny Crosby under noen omstendighet ville hatt den samme effekt/virkning på unge mennesker og utløst en lignende reaksjon som Rock Around the Clock. Og vi kan vel vanskelig forestille oss at folk ville gå amok og velte busser etter å ha sett en fremføring av Händels “Messias”, eller at lutheranere og baptister ville gått berserk på torvet i Trondheim og blitt inspirert til å skape opptøyer og sammenstøt med politiet etter å ha overvært en konsert med Nidaros Domkor?

Filmen Rock Around the Clock og musikkgenren introduserte en ny ungdomskultur som førte med seg en forandring i ungdommens etiske verdisyn. Med rockekulturen kom ulydighet mot foreldre, skryt, overmot, vold, menneskeforakt og seksuell løssluppenhet. Dette erstattet de verdier foreldregenerasjonen hadde lært dem. De elsket sine lyster, og foraktet det hellige. (jf. 2Tim 3:1-3)

Rockekulturen skapte også gjengkultur, som “Blackgjengen”, på den tiden musikksjangeren ble introdusert (navnet kommer av at medlemmene måtte gå med svarte lærjakker). Rockekulturen har vært en medvirkende faktor til det som med tiden utviklet seg til ungdomskriminalitet, kriminelle MC-gjenger og vold.

Rock i kirken

Fra Audiofeed, en kristen rock og metal festival Illinois, Juli 2017

Larry Norman blir regnet som den “kristne” rockemusikks far. Tittelen på en av Normans sanger er, “Why Should The Devil Have All The Good Music?”

En bok om denne rockeartisten er også kommet ut (2018) med samme tittel som sangen, og med undertittelen, Larry Norman and the Perils of Christian Rock.

Boken omtales som “The riveting, untold story of the ‘Father of Christian Rock’ and the conflicts that launched a billion-dollar industry at the dawn of America’s culture wars.” Forfatteren er Gregory Thornbury. I den sekulære musikkindustriens verden framstår Larry Norman som en av vår tids store musikere.

Norman mener altså at djevelen i utgangspunktet har ALL god musikk. Implisitt: Rockemusikken tilhører djevelen. Et legitimt spørsmål blir da om Herren Jesu Kristi menighet bare har dårlig musikk? Utøvere av kristen rockemusikk har sans for det som hører djevelen til. Det kan det være nyttig å notere seg.

Den såkalte kristenrocken ble introdusert i menighetene av den karismatiske trosbevegelsen. Rockemusikk ble opptatt i kristne miljøer hvor man ga uttrykksformen en kristen etikett. Men flasken endrer ikke innhold om skifter etikett.

Kristen rock band

I Edmonton, Canada ble for mange år siden (lenge før internetts tid) et parkområde tatt i bruk av kriminelle hvor det ble omsatt narkotika. Det førte til at anstendige mennesker og lovlydige borgere holdt seg borte fra området og nærliggende bydel. Den lokale forretningsstand og butikkeiere så seg lei på trafikken og de følger den fikk for næringslivet. De slo seg sammen og finansierte et høyttaleranlegg i parken. Deretter lot de strømme ut musikk av Johan Sebastian Bach hele døgnet. Ganske snart var de kriminelle og narkohandelen borte. Djevelen tålte ikke denne typen musikk. Bach’s musikk har nemlig sitt opphav i kirken – i Herrens menighet. Men etter Larry Normans standard for kvalitet så er dette dårlig musikk.

I sin bok “Occult ABC” har forfatteren Kurt E Koch et kapitel om Rock ‘n Roll.  Der omtaler han en rockemusiker som ble frelst og fortalte i menigheten hva denne musikken var. Han ble mott med motstand av kirkens eldste som mente at det ikke var noe galt med musikken og at den godt kunne brukes i kirken.

Eks. 182: Bob Larsen var en rockemusiker som senere ble evangelist. I en alder av 13 år hadde Bob allerede sitt eget band. Han ble en ung rockestjerne. Rockradiostasjoner inviterte ham stadig til å synge. Popularitet og rikdom kom til denne berømte unge musikeren i flom.

Etter å ha kommet til Kristus fra et liv viet til rockemusikk, følte han seg ledet til å prøve å nå de unge rockefansene for Kristus. Radiostasjonene var fortsatt åpne for ham. Han brukte disse åpne dørene. Over hele landet snakket Bob Larsen på alle radionettverk om sin omvendelse fra rockemusikk til Jesus Kristus.

Han gjorde en svært interessant oppdagelse, som virkelig er et tegn på tiden vi lever i. Når Bob Larsen talte i kirker, fikk han motbør. Folk sa: “Du overdriver. Rockemusikk kan også brukes til evangeliet.” Bob svarte: “Nei, denne musikken har en ånd som kommer fra mørkt og gjørmete vann. Den kan ikke renses og brukes for Den Hellige Ånd.” Da Bob Larsen snakket med rockefansen, fant han ut at de var enige. De sa: «Du er på rett spor. Fortsett som du gjør. Vi føler alle noe av demonismen i denne musikken.»

Lærdommen er kort sagt at der sannheten burde finnes, blir den avvist. Der en ikke forventer å finne den, blir den akseptert. Dette betyr intet mindre enn at en rockefans er nærmere Guds rike enn noen av kirkens eldste. Det er en vår tids versjon av Jesu ord, om at tollere og prostituerte går inn i Guds rike før de hyklerske fariseerne.

I den senere tid har rock ‘n roll musikken utviklet seg til nye former. Etter hvert som rockemusikken utviklet seg gjennom 70-tallet, begynte den gradvis å ta i bruk tyngre, mer aggressive toner og mørkere lyriske temaer. Lyden ble mer forvrengt, de korte, gjentatte frasene mer intense, og fremføringene mer elektriserende. Denne utviklingen banet vei for fødselen av Heavy Metal, og Death Metal. Heavy Metal er kommet inn i kristne menigheter.

Hell’s Bells

Svært mange av rockens utøvere håner og gjør narr av kristendommen ved måten de oppfører seg på, tekstene de skriver, og symbolene de benytter. Man kan i grunnen stille seg spørsmålet: Hvorfor akkurat kristendommen? Hvorfor ikke islam eller hinduismen? Det virker som om det er nødvendig å bryte ned og ødelegge den kristne troen og kulturarv. Tendensen er så klar og så utbredt at det ikke kan herske tvil om at det ligge en satanisk styring bak.

I dokumentarfilmen fra Reel to Reel Ministries, “Hell’s Bells, The Danger of Rock ‘n Roll” stiller Eric Holmberg spørsmål om hva er galt med rockemusikkens utøvere som skriker og vrir seg på scenen og oppfører seg nærmest som sinnssyke mennesker? Hva slags effekt har denne musikken på mennesker? Er det bare rokke og rulle?

Disse og andre spørsmål vil bli besvart idet Hell’s Bells tar deg med på en reise inn til hjertet av Rock ‘n Roll. Vi vil oppdage hva den kan gjøre med dine tanker, ditt liv, og din evige sjel. Vi vil utforske rockemusikkens forhold til sex og vold, selvmord, narkotika, opprørskhet, og fremfor alt – det okkulte.

Eric Holmberg forklarer og beviser rockemusikkens effekt på utøvere og publikum, på samfunn og kultur.

https://www.youtube.com/watch?v=Eu4UWhzwRiI

Det er en åndelig, okkult inspirasjon som ligger bak rockemusikken, en maktfaktor styrer tankene til utøvere som har overgitt sinn og sjel til det okkulte. Det er en kamp mellom det gode og det onde. Derfor fokuseres det hele tiden på Satan, demoner, død, lik, skjeletter og andre destruktive ting, samtidig som den kristne tro, lære, gudsbegrep og evangelium blir hånet og tråkket på. Der finnes ingen blasfemiske grenser mot kristendom i rockens verden.

Det er ikke noe som heter kristen rock, like lite som det er noe som heter kristne bordeller, eller for den saks skyld, kristen satanisme.

Hva vi bør gjøre

Motkulturen er evangeliske, bibeltro menigheter hvor evangeliet blir forkynt og menigheten “taler til hverandre med salmer og sanger og åndelige viser”, og konserter med klassisk musikk, opera, ballet, og ellers slik som vi forbinder med kultur i et kristent, sivilisert og opplyst samfunn. Som Paulus sier i sitt brev til menigheten i Filippi,

«For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som det tales vel om; og alt som ros verd, la deres sinn dvele i disse ting.» (Fil 4:8)

En ting er sikkert, vi kommer ikke til å få høre rockemusikk fra engler og kjeruber og himmelens hærskare av de hellige når vi er hjemme hos vår himmelske Fader.