“Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på en av høydene, som jeg skal si deg.”
Guds befaling til Abraham om å ofre Isak som et brennoffer, som er beskrevet i 1Mos 22:2-19, har skapt mange slags tanker hos forkynnere, så vel som hos andre kristne. For mange er det uforståelig hvordan Gud kunne gi en slik instruks til Abraham.
Det er ikke lett å forene befalingen om å ofre Isak som brennoffer med sin oppfatning av en god Gud. Gud hadde jo gitt Abraham sønnen Isak på en mirakuløs måte, og lovet at gjennom Isak skulle hans ætt bli til en tallrik nasjon, og gjennom dem skulle alle folkeslag bli velsignet.
Fordi denne historien om Abraham og Isak er så vanskelig å forstå har mange prester og forkynnere valgt å utelate den fra sin forkynnelse og ikke forsøke å utlegge denne delen av Guds frelsestanker og gjenløsning for menneskene. Men når vi taler om Abrahams tro så kommer vi ikke utenom historien om Isak på offeralteret. For det var ved denne anledningen at Abraham ble rettferdiggjort ved sin tro og sin lydighet.
Den vanlige oppfatningen av fortellingen om Abrahams ofring av Isak, er at Gud ville sette Abrahams tro på prøve, slik det står skrevet i 1Mos 22:2. Men den allvitende og allmektige Gud, vår Skaper som lever i evighet, visste hva utfallet av denne testen ville bli. Det var et budskap Gud ville formidle gjennom denne hendelsen, da Abraham dro til Moria for å ofre sin sønn.
Samtidig som det var en test for Abraham så var det noe som var enda viktigere. Det var en handling som skulle vise til Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors, hvordan løftet i 1Mos 3:15 om en gjenløser, om kvinnens sæd (frukt) som skulle knuse slangens hode, ville bli oppfylt. Handlingen opptar således en viktig plass i Guds tanker og forsyn om menneskets gjenløsning og frelse. Handlingen viste forskjellen mellom den Gud som åpenbarte seg for patriarkene – Abrahams, Isaks og Jakobs Gud – og gudene i religionene til de semittiske folkeslagene i Abrahams dager.
For å forstå hvordan Abraham kunne tro at det var Guds vilje at han skulle ofre Isak, er det nødvendig med kunnskap om den rådende gudsdyrkelse og kultur i Kana’an og Midtøsten på Abrahams tid, den gudsdyrkelse og kultur som Abraham kjente. Det er også nødvendig med kunnskap om tabernaklet, og om Guds frelsesverk i Kristus på Golgatas kors. Gud brukte tidens kultur og gudsdyrkelse for å tilkjennegi hvordan gjenløsningen i Kristus skulle skje.
Kulturell bakgrunn
Hva ville Abrahams familie og tjenere ha tenkt og sagt om han hadde fortalt til dem at Gud den allmektige, el shaddai, hadde sagt han skulle dra til Moria og ofre Isak? Og hva ville Isak ha tenkt og sagt og han hadde blitt fortalt at hans far skulle ofre ham? Og ikke minst, hva tenkte Abraham selv?
Bibelen sier ikke noe om disse detaljene. Men på bakgrunn av oldtidens gudstro og kultur, kan det gi oss en forståelse av hvorfor Abraham ikke stilte spørsmål over Guds bud om å ofre Isak, sin eneste sønn, og den som skulle oppfylle Guds løfter om at Abrahams etterkommere skulle bli en tallrik nasjon.
På den tiden var menneskeofring en del av religionsutøvelsen. Barn var fedrenes eiendom, og de hedenske folkeslagene ofret sine barn til gudene. Dette var en avgudsdyrkelse som var utbredt blant oldtidens semitter.
Blant Levantens semittiske folk var individets rettigheter slått sammen med familiens eller stammens. Liv og død var i familiefarens hender. Isak, som ikke hadde nådd voksen alder da dette skjedde, hadde ingen egne rettigheter. Barn var ikke betraktet som selvstendige mennesker, men som farens eiendom. De kunne selges som en vare, gis bort som slaver for å betale en familiegjeld, eller ofres til gudene.
Religiøs barneofring synes noe motbydelig, forkastelig og uforståelig for vår tids mennesker. Men det burde det egentlig ikke. Det er den samme åndsmakt og menneskeforakt som har skapt abortloven. De fleste mennesker i dag synes det er helt greit å avlive barn før fødselen ved provosert abort, på maktbegjærets og bekvemmelighetens alter. Noen mener det er en menneskerett å ofre fedrenes barn ved abort, og det er røster som krever at også nyfødte, friske barn skal kunne avlives dersom barnets mor ønsker det. I dag er kjøp og salg av barn og abort blitt en industri.
Det er ingen prinsipiell forskjell på dagen abortlov og praksis, og oldtidens praksis med menneskeofring. Både oldtidens menneskeofring og vår tids abortlov og praksis er demonisk. Det er den samme demoniske menneskeforakt som hersker i vår moderne tid som rådet i oldtidens kultur med barneofring til gudene, Nanna og Baal.
Gudsdyrkelsen med rituell menneskeofring var utbredt blant folk i Mesopotamia, Kaldea og Levanten på Abrahams tid, og vi må tenke på patriarken slik han var, en mann av sin egen tid og folk. Gud talte til ham på et språk og i den religiøse og kulturelle settingen han forstod. Gud prøvde hans tro på en måte som var i samsvar med tradisjoner han hadde arvet fra sine forfedre, og den religiøse kultur blant folkeslagene i Kana’an på den tid.
Befalingen om å ofre Isak i år 2100 f.Kr. ville ikke ha skapt noe opprørende eller avskyelig, slik det gjør for våre kristne sinn. Befalingen om å ofre sin sønn samsvarte med det religiøse instinktet om å ofre sitt beste og høyeste for å blidgjøre de hedenske gudene som ble tilbedt.
Abraham hadde ingen spørsmål om hvordan alteret skulle bygges og hvordan offerritualet skulle utføres. Det var Abraham vel kjent med. Det har vært kjent helt siden Adams og Abels dager. Han samlet og kløvde ved og forberedte alt til ofringen før han dro fra Be’erseba til Moria (Jerusalem).
Adam hadde etablert den sakrale ofringen av lam, som pekte mot den “kvinnens frukt” (1Mos 3:15) som skulle gjenløse mennesket. Ofringen av det førstefødte lam var nok ikke noe Abel hadde funnet på av seg selv, men instruks først gitt av Gud til Adam. Gud hadde nok gjort kjent for de første menneskene mer enn det som står i 1Mos 3:14-24, om den Gjenløser og Frelser som skulle komme. Ofringen av det førstefødte lam tyder på at de hadde kunnskap om at kvinnens frukt var Guds Lam som skulle ofres på et kors. (Se artikkelen “Korsets merke“)
Kunnskapen om skapelsen, livet i Edens hage, syndefallet og Guds forsyn om frelse og gjenløsning ble overgitt fra generasjon til generasjon, men ble i tidens løp pervertert og gjort til sakral avgudsdyrkelse med menneskeofring.
Det er mot denne religiøse og kulturelle bakgrunn vi må se Abrahams villighet til å ofre Isak på Guds befaling.
Til Moria
Isak beskrives i 1Mos 22:2 som Abrahams eneste sønn. Gud sa til Abraham at han skulle ta sin eneste sønn, dra til Moria land og ofre ham som brennoffer en av høydene der.
Ta din sønn, din eneste, han som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på en av høydene, som jeg skal vise deg. 1Mos 22:2
Nå var Isak ikke Abrahams eneste sønn. Den egyptiske slavekvinnen Hagar hadde født ham Ismael sirka 17 år tidligere. Det var ette Sarahs råd, fordi både Abraham og hun tvilte på Guds løfte om at Sarah kunne få barn i sin høye alder, og ville hjelpe Gud med å oppfylle løftet. Hagar og Ismael ble vist bort fra Abrahams ætt, men Gud lovte at også Ismaels ætt skulle bli gjort til et stort folk (1Mos 21:18). Isak var løftets sønn, den som Abraham elsket. Derfor ble Isak regnet som Abrahams eneste sønn. (1Mos 21:9-13)
Abrahams tro
Gud kan ha talt til i Abraham i en drøm eller visjon om natten. Han stod opp tidlig om morgenen og gjorde seg klar til å dra til Moria.
Det ser ut som Abraham ikke fortalte til noen at han skulle dra ut på en tre dagers reise til Moria (Jerusalem, hvor templet ble bygget) for å ofre sin sønn, Isak. Alle trodde han skulle dra for å tilbe. Heller ikke visste Isak at han skulle ofres før han ble bundet og lagt før han lå på alteret.
Men Abraham sa til tjenerne at han og gutten skulle komme tilbake.
Da Abraham var kommet frem til et lite stykke fra offerstedet, forlot han de to tjenerne som var med og sa til dem at de skulle vente der til han og gutten kom tilbake. Abraham sa til dem, “Bli dere her med asenet. Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og tilbe og så komme tilbake til dere.” (1Mos 22:5)
Visste Abraham at gutten ikke ville bli ofret? Eller stolte han på at Gud ville la det skje et mirakel?
Når Abraham sa til sine tjenere at de skulle vente til han og Isak kom tilbake, tyder det på at Abraham visste hvordan protoevangeliet skulle oppfylles, at løftets Gjenløser skulle død og oppstå fra døden. Både Isak og Abraham visste at det var et lam som skulle ofres. Det kan tyde på de begge visste hvordan gjenløsningen skulle skje.
Helt fra urkirkens tid er Guds befaling om å ofre Isak brukt som et eksempel på tro og lydighet. Forfatteren av brevet til hebreerne skriver at Abraham ofret Isak, løftets sønn, ved tro den gang han ble fristet; han som det ble sagt til: “I Isak skal det nevnes deg en ætt; for han tenkte at Gud er mektig endog til å oppvekke Isak fra de døde, og på den måten ville få Isak likesom tilbake.”
Det var dette som var den tro og gjerning som rettferdiggjorde Abraham (Heb 11:17-19; Jak 2:21). Det var dette som var Abrahams tro.
Våre synder ble lagt på Kristus
I det avgjørende øyeblikk, da Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn, lød engelens røst fra himmelen, “Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.” Da nå Abraham så opp, fikk han se en vær bakenfor seg, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn. (1Mos 22:12-13)
Bukken, eller væren, var et bilde på bukken som opptrådte under offertjenesten på den store soningsdagen, yom kippur, under den sakrale gudstjenesten i tabernaklet. Det var to bukker i dette offerritualet. Presten la hendene på den ene bukkens hode og bekjente folkets synder og deres synder ble lagt på bukken. Deretter ble bukken ført ut i ødemarken for å glemmes. Den andre bukken ble ført fram til Herren som syndefri og ofres på brennofferalteret i tabernaklets forgård, for å gjøre soning for folkets synder. (3Mos 16:5-10, 21-22)
Den bukken som Herren ga Abraham til offer, den som tok Isaks plass, var den bukken som skulle som skulle føres fram for Herren som syndoffer. Det viste til Kristus som tok våre synder på sitt legeme og bar dem opp på korsets tre, den nye pakts nådestol.
Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og mer fullkomment telt, som ikke er gjort med hender, det som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang gikk inn i helligdommen og fant en evig forløsning. Heb 9:11-12
Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger; straffen ble lagt på ham, for at vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jes 53:5-6
Jesus var begge bukkene som ble brukt i tabernaklets offertjeneste på årlige forsoningsdagen. Våre synder ble lagt på ham (Luk 22:42-44; 1Pet 2:24), mens han selv var fullkommen, uten synd. Han ble ofret for våre synder og gjenoppstod fra de døde til vår rettferdiggjørelse. Slik bukken tok Isaks plass på offeralteret, slik tok Herren Jesus vår plass på Golgatas kors til soning for våre synder.
